Boerne overlister britene

Et slikt krav ville ikke britene finne seg i, og krigen brøt ut idet boernes ultimatum utløp – den 11. oktober 1899 kl. 17.00 – på slaget for ettermiddagsteen, som avisen «The Times» så kjekt bemerket. Den britiske hæren samlet sine beste regimenter, og befolkningen jublet. Denne saken ville snart være over, mente de fleste.

Britene tok feil. Riktignok hadde ikke boerne britenes militærutdannelse, men det velfungerende mobiliseringssystemet deres gjorde at de raskt kunne samle en styrke på rundt 40 000 mann. Som bønder kjente de landskapet bedre enn alle andre, og fikk dessuten skytetrening i ung alder. Med stor dyktighet skjulte de seg i landskapet og avfyrte dødelige skudd med sine tyske Mauser-rifler og Krupp-kanoner.

Boerne okkuperte blant annet byen Ladysmith i den britiske kolonien Natal og Kimberley i Griqualand. Under slaget ved Colenso 15. desember 1899 hindret de 21 000 britiske soldater i å krysse Tugelaelva og komme Ladysmith til unnsetning. Med boernes kuler susende rundt ørene la britene på flukt, uten å ta seg tid til å redde de sårede. 145 briter døde, mens 1200 var såret eller savnet. Boerne mistet bare 140 mann. Britene ga denne tiden navnet «den svarte uken».

En skitten geriljakrig bryter ut

I februar 1900 snudde imidlertid krigslykken. Boernes fronter kollapset, og både Kimberley og Ladysmith ble befridd. I mai var store deler av Transvaal og Oranjefristaten på britiske hender. Mange boere overga seg, mens de resterende gikk over til geriljakrig.

Krigens siste fase ble lang og skitten. I september 1900 hadde britene full kontroll over begge boerrepublikkene, unntatt den nordligste delen av Transvaal. Men geriljastyrker angrep stadig kolonimaktens styrker. Britene svarte med å angripe sivile som hjalp geriljaen. Hus og gårder ble brent, og dyrene slaktet.

Geriljaens kamp var dømt til å mislykkes. Britene hadde et helt imperium i ryggen, og kunne få ubegrenset med forsyninger hjemmefra, mens aksjonene mot sivilbefolkningen la store begrensninger på geriljastyrkenes slagkraft. Krigens siste større slag kom 11. april 1902 i Transvaal, da en stor britisk styrke slo angripende boere tilbake fra et høydedrag. Boerne var på alle måter slått på hjemmebane, og 31. mai 1902 overga de seg. Den britiske seieren hadde imidlertid en høy pris: Imperiet hadde mistet omtrent 22 000 soldater i løpet av de tre årene med krig.

Den sørafrikanske union blir født

Etter fredsslutningen var det tid for gjenoppbygging og forsoning. I skranglende oksekjerrer kjørte britene boerfamilier ut til jordene, der de kunne gjenoppbygge eiendommene sine. De politiske og kulturelle forskjellene mellom boere og briter besto og førte fortsatt til skepsis og fiendskap, men de økonomiske interessene vant. Utsikten til enorme inntekter fra gruver og en blomstrende industri førte til forsoning mellom de hvite innbyggerne i Sør-Afrika.

De britiske koloniene, Transvaal og Oranjefristaten ble samlet 31. mai 1910 – Den sørafrikanske union var født. Unionen var underlagt Storbritannia, men med utstrakt selvstyre. Vinnerne ble gruveeiere, fabrikkeiere og handelsfolk, de fleste av dem briter og boere, som nå kunne organisere samfunnet som de ville. Taperne ble de svarte, som måtte levere arbeidskraft til industriutviklingen i Sør-Afrika. Brite eller boer – det var fortsatt de hvite som hadde overherredømmet.

• Forrige Side 4 av 4