Churchill fikk kalde føtter

Om morgenen 15. mai ble Storbritannias nyutnevnte statsminister Winston Churchill vekket av telefonen. Da han løftet røret, hørte han Frankrikes statsminister Reynaud i den andre enden rope hysterisk: «Vi er beseiret! Vi er slått! Vi har tapt!»

Fem dager tidligere hadde Tyskland innledet Hitlers lenge planlagte lynangrep på Nederland, Belgia og Frankrike. 157 divisjoner krysset grensen, og intet syntes å kunne stoppe de tyske pansertroppene. Langs hele fronten var de allierte på flukt, og med ett var kampen om det fjerne Narvik ikke så viktig for de allierte lenger.

17. mai samlet Churchill kabinettet og sa:

«Vi bør vurdere om Narvik sluker ressurser som burde vært brukt til vårt eget forsvar». Samme dag inntok tyskerne den belgiske hovedstaden Brussel.

Tre dager senere uttalte han at han var skuffet over fremgangen i Norge: «Vi må vurdere om vi selv etter å ha erobret Narvik vil få noe ut av okkupasjonen. Det er klart at operasjonen legger beslag på tropper, skip og utstyr som er sårt tiltrengt andre steder».

23. mai mottok krigskabinettet i London en rapport fra stabssjefene. Konklusjonen var klar: Narvik burde erobres, fulgt av en umiddelbar evakuering fra Norge. De allierte fryktet et blodbad hvis tyskerne oppdaget evakueringen. Erobringen av Narvik skulle bare tjene som dekke for flukten.

Neste dag mottok lord Cork i Norge ordrene sine. Men de skulle for alt i verden holdes hemmelige for de norske styrkene! Britene så for seg at Norge ville kapitulere hvis den svikefulle tilbaketrekkingen ble kjent. Dersom det skjedde, ville de allierte miste ryggdekning under tilbaketoget. Den britiske general Auchinleck greide ikke å legge av seg den dårlige samvittigheten:

«Det verste av alt er å være tvunget til å lyve for alle og enhver for å bevare hemmeligheten. Situasjonen overfor det norske folk er spesielt vanskelig når vi skal late som om vi har til hensikt å fortsette kampene, mens vi i virkeligheten er i ferd med å gi opp. Man føler seg som et foraktelig vrak».

Erobringen av Narvik

Det endelige fremstøtet mot Narvik begynte ved midnatt 28. mai. Landgangsfartøyene var få, og overfarten fra Øyjord måtte foregå i flere omganger. Det var livsviktig at de første soldatene nådde usett frem slik at et brohode kunne bygges opp. Derfor foregikk overfarten i største taushet. Først da fartøyene var nær land, steg en rød signalrakett til værs, og britisk marine begynte bombardementet av de tyske stillingene.

Til å begynne med rykket soldatene frem nesten uten å møte motstand bak veggen av artilleriild. Men snart begynte problemene. To stridsvogner som skulle delta i angrepet, kjørte seg fast i mudderet på stranden. Norske og franske tropper ble blandet sammen i kampens kaos – og forsto ikke hverandres ordrer. Dessuten møtte de allierte troppene sterk motstand. En gruppe tyske soldater forskanset seg i en tunnel som de allierte måtte passere. Først da en gruppe fremmedlegionærer fikk trukket en kanon helt frem til tunnelmunningen og åpnet ild, ble det trygt å passere.

To tyske kompanier rykket nedover det strategisk viktige Taraldsvikfjellet og de allierte troppene ble overøst med granater. Lenge bølget kampene frem og tilbake, og en stund så det ut til at de allierte troppene ville bli avskåret fra landgangsstedene. De allierte linjene begynte å vakle, og flere soldater la på flukt.

Men midt i larmen lød ropet «A moi! La Legion!»

Det var kaptein de Guittaud fra Fremmedlegionen. Han blødde fra et gapende sår i hodet, likevel kommanderte han kompaniet sitt fremover. Nå trakk den norske kaptein Hanekamhaug pistol og truet med å skyte alle som tok så mye som ett eneste skritt tilbake. Legionærene begynte å rykke frem mot den tyske ilden, og snart hadde 60 menn falt, blant dem kaptein de Guittaud. Mange norske falt også, men de overlevende klorte seg fast, nordmenn ved siden av legionærene. Meter for meter krøp de fremover, mot toppen.

I løpet av morgenen ble de tyske troppene drevet sammen på et stadig mindre område, og til slutt hadde Narviks kommandant, major Haussel, bare 400 mann igjen.

Etter sju timers kamp – kl. 06.50 den 28. mai ­– ga Haussel ordre om at alle tyske soldater skulle forlate Narvik, og utpå ettermiddagen rykket de allierte soldatene inn i den befridde byen. Befolkningen sto i gatene for å takke frigjørerne sine.

«Gamle og unge sloss for å komme til og hilse på soldatene, trykke våre hender og ønske oss velkommen», fortalte major Hyldmo senere.

Den tapte seieren

Etter Narviks fall så det mer eller mindre ut til å være et spørsmål om tid før de tyske styrkene i Nord-Norge var beseiret. De var trengt sammen på et lite område på Bjørnefjell ved grensen til Sverige, og den norske 6. divisjon rykket stadig nærmere.

Tyskerne hadde erkjent nederlaget som nå virket uunngåelig – på den andre siden av grensen hadde de flere tog som sto klar til å evakuere tyske tropper. Men samtidig med at de norske soldatene kjempet seg frem mot Bjørnefjell, begynte de allierte evakueringen av egne styrker ved kysten. Og da norske soldater sto klar til å gi tyskerne nådestøtet på fjellet, var det allerede for sent. Stormen på Bjørnefjell skulle finne sted 8. juni, men den kom aldri. Dagen før trådte den norske regjeringen sammen for siste gang i Norge og kom frem til at situasjonen var håpløs. Samme kveld talte kong Haakon til folket over radioen:

«Etter nøye å ha overveiet situasjonen er jeg kommet til den faste overbevisning at jeg og min regjering under de nåværende omstendigheter ikke har noe annet valg enn å forlate landet for å arbeide for Norges beste fra utlandet», sa han.

9. juni forlot de siste allierte soldatene Norge. Samme dag fikk de norske troppene ordre om å oppløse seg for å unngå å bli sendt i fangenskap. Soldatene byttet uniformene ut med sivile klær. Humøret var på bånn.

«Det var det sørgeligste øyeblikket i mitt liv å se guttene dra hjem. De så på meg med spørrende øyne. De forsto ikke hva som hadde skjedd. De hadde kjempet og hadde rykket frem centimeter for centimeter, uke etter uke. De visste like godt som jeg at Bjørnefjell i løpet av få dager ville ha vært renset for tyskere», fortalte en norsk oberstløytnant om hva de deprimerte soldatene følte etter det avlyste slaget.

Tilbake lå Narvik i ruiner. Ødelagt av Royal Navys granater, tyskernes bomber og de heftige kampene. Blant de nedbrente ruinene flakket herreløse esler omkring. Dyrene var blitt etterlatt da de allierte forlot byen. Mange av dem hadde gjort tjeneste med Fremmedlegionen under den brennende solen i Nord-Afrika. Nå sto de der, fortapt under den nordnorske midnattsolen.

• Forrige Side 3 av 3