Varulven hjemsøkte Europa

Solen var i ferd med å gå ned. De tre bøndene kastet urolige blikk mot den glødende kveldshimmelen over Jura-fjellene, og skyndte seg videre. Etter solnedgang gikk de bare til nøds ut – og aldri alene. Ikke etter at varulven hadde kommet til byen deres, Dõle, som lå i det østlige Frankrike. Varulven hadde alt drept to barn, og ingen visste når den ville slå til igjen.

Med ett ble den stille kvelden flerret av en grusom lyd: Det langstrakte hylet fra en ulv, og fortvilte skrik fra en ung jente. Bøndene overvant frykten, grep økser og høygafler og styrtet av sted. De fant jenta i et skogholt. Hun var død.

Bøndene så en skikkelse flykte. Den løp på alle fire, og beveget seg som en ulv, men like før skikkelsen forsvant la de merke til at den hadde et menneskelig ansikt under ulvemanken...
Eneboeren Gilles Garniers ansikt.

Ny lov innledet jakten

I 1400-1600-tallets Europa trodde folk fullt og fast at varulver eksisterte. Teologer og jurister forfattet lærde avhandlinger om dem, mens den livredde befolkningen barrikaderte dørene om natten.

De eldste beretningene om varulver er flere tusen år gamle, men det var særlig i senmiddelalderen disse demoniske vesenene huserte. Bakgrunnen for at varulvplagen rammet Europa i nettopp denne perioden, skal være å finne i en endring av landenes lover.

Langt opp i middelalderen var europeiske lover ennå basert på romerretten. Blant de overleverte lovene var Lex Talionis – gjengjeldelsens lov – som gjorde det mulig for antikkens romere å rettsforfølge mennesker som fremsatte falske anklager.

Loven gjorde det risikabelt å reise tiltaler som det var vanskelig å føre bevis for – som for eksempel anklager om trolldom.

Men i senmiddelalderen var kirkens maktposisjon truet av reformtanker. Kirken måtte forsvare seg, og fikk derfor endret gjengjeldelsesloven slik at «kjetterne» kunne stilles for retten. Nå begynte også rettssakene mot hekser og trollmenn – og i 1407 ble den første varulven tiltalt i Sveits. De neste 300 årene dømte kirke og myndigheter tusenvis av mennesker til døden.

Varulven Gilles Garnier

En av disse varulvene var Gilles Garnier, kjent som «eremitten fra Dõle». Gilles var en sky einstøing som unngikk kontakt med andre mennesker. Han var mager og blek, med flokete fullskjegg og buskete øyebryn som møttes over neseroten. Helt siden det første barnet forsvant i Dõle-området, hadde innbyggerne mistenkt Gilles Garnier. Men de hadde ingen bevis – ikke før de tre bøndene så ham flykte fra den drepte jenta i skogholtet.

Midt i november 1573 forsvant nok et barn, en ti år gammel gutt. Flere dager senere ble han funnet død på et jorde. Det ene beinet til gutten var revet av, og noen hadde gnagd på låret hans. Nå fikk befolkningen nok. Gilles Garnier ble pågrepet og ført til magistraten. Rettsprotokollene fra saken er bevart:

«Det er bevist at noen dager etter Mikkelsmesse angrep Gilles Garnier en jente på 10-12 år ved en vingård i Chatenois, omtrent en halv mil fra Dõle. Garnier hadde ulveskikkelse da han gjorde dette. Han drepte jenta med sine egne hender, som ligner poter, og med tennene, og trakk henne inn i Serre-skogen. Her kledde han av henne og spiste grådig av kjøttet på lår og armer. Noe av kjøttet tok han med hjem til sin kone Apolinne, som han bodde sammen med i Saint-Bonnet nær Amanges».

Dokumentet fortsetter med å ramse opp Garniers ugjerninger. I alt var han anklaget for å ha drept og lemlestet fire barn i løpet av høsten 1573.

Garnier tilsto alle forbrytelsene, og forklarte at motivet var sult. Han hadde inngått en pakt med en demon. Demonen ga ham en magisk salve som kunne forvandle ham til en ulv. Slik ble han i stand til å fange mennesker og dyr når sulten kom over ham.