Atomubåten K-19: Dødens ubåt

Det knaker og braker i det 114 meter lange stålskroget da den sovjetiske atomubåten K-19 langsomt glir ned under bølgene utenfor Kolahalvøya. Klokken er ti om kvelden 18. juni 1961, og fartøyet befinner seg nær grensen til Norge. Midtskips står den russiske kapteinen Nikolaj Satejev. Han er bare 35 år gammel, men har allerede lang erfaring som ubåtkaptein i den sovjetiske marinen. Mens havet sluker K-19, deler Satejev ut ordrene presist og rutinemessig.

«Dykk til 135 meter. Full kraft», roper han og følger selvsikkert hver eneste av sine underordnedes bevegelser.

Men bak sitt rolige ytre er kaptein Satejev uhyre anspent. K-19 er Sovjetunionens stolthet, og kapteinen vet at det hviler et helt eksepsjonelt stort ansvar på hans skuldre. Ubåten er blant stormaktens få atomubåter, og den første av denne typen fartøy som kan ha med langtrekkende ballistiske atomraketter og dermed true strategiske mål i USA. K-19 utgjør spyd-spissen i det intense våpenkappløpet mellom amerikanerne og SSSR.

Meningen er at Satejev som ledd i en sovjetisk makt­demonstrasjon, skal føre den 5000 tonn tunge båten usett nord for Norge, sør for Island og opp gjennom Danmarksstredet ved østkysten av Grønland. Her skal ubåten dykke ned under den arktiske iskappen og demonstrere sin evne til å avfyre en langtrekkende atomrakett under vanskelige forhold.

Oppdraget er planlagt til å ta mer enn en måned, og under hele operasjonen må K-19 gå i sikksakk for å unngå NATOs overvåkningsskip og de enorme isfjellene i området.

Det er likevel ikke de strategiske oppgavene på kommandobroen som bekymrer den erfarne ubåtkapteinen mest. Han er mer nervøs om kveldene når han ligger i køyen og hører den konstante summingen fra maskineriet. Satejev er opplært med dieselubåter, og de to atomreaktorene som driver K-19, gjør ham utrygg.

Atomkraft er en forholdsvis ny teknologi, og ennå ikke tilstrekkelig utprøvd. Det er bare to år siden marinen fikk den første sovjetiske atomubåten, K-3 Leninskij Komsomol, og Satejev vet at atomreaktorene i den nye flåten har gitt mange problemer. Sammenbrudd i kjølesystemet eller sirkulasjonspumpen har medført en rekke radioaktive utslipp.

Så galt har det ennå ikke gått om bord på K-19, men ubåten er den første av en helt ny klasse med kodenavnet Project 658, og allerede i løpet av de innledende testene har den nye teknologien vist seg å være sårbar. Under et dykk til 300 meter slapp det plutselig inn vann i reaktorseksjonen, og ubåten måtte foreta en katastrofeoppstigning. Senere sviktet en forsegling i reaktor 2, og K-19 måtte i havn og få skiftet ut alle avgjørende deler. Nikolaj Satejev har flere ganger klaget til den militære ledelsen, men i det hesblesende våpenkappløpet med USA har ingen tid til å vente.

Amerikanernes første atomubåt, USS Nautilus, patruljerer allerede rundt under den nordatlantiske iskappen. K-19 må henge med. For enhver pris!

Den sovjetiske marinen overlot den nye ubåten til en erfaren ubåtkaptein - Nikolaj Satejev.

Fienden lurer på overflaten

Nikolaj Satejev viser ikke sin bekymring til besetningen. Kapteinen er fast bestemt på å utvise solid lederskap, mens K-19 langsomt glir gjennom Barentshavet langs kysten av Nord-Norge. Mannskapet er først og fremst euforiske over å være om bord på K-19. Ubåten er ute på et prestisjefylt oppdrag for den sovjetiske marinen, og mennene er stolte over å være utvalgt som besetningsmedlemmer – selv om toktet er langt og plassen trang.

Tross ubåtens størrelse er komforten beskjeden. Inviterte offiserer er med for å overvære oppdraget i Nord-Atlanteren, og med 139 mann om bord er ubåten rimelig overbelastet. De unge sjømennene må sno seg mellom rør, trapper og arbeidsstasjoner, og når vakten er overstått, må de presse seg inn i de små køyene langs ubåtens sider. Luften er varm og trykkende, og støyen kan være infernalsk.

Etter noen dager slipper K-19 norskekysten og glir inn i det lumske farvannet mellom Island og Færøyene. Her har NATO plassert ut sonarer for å overvåke havet. Samtidig kretser forsvarsalliansens fly rundt på himmelen, og antiubåtfartøyer skanner jevnlig havdypet i jakten på sovjetiske ubåter.

K-19 lager mye mer støy enn amerikanske ubåter, og for ikke å bli oppdaget må Satejev være forsiktig. Han gir ordre om å gå ned til 250 meters dyp og senke farten til seks knop. Med jevne mellomrom stanser han maskinene helt, slik at K-19 kan gli lydløst gjennom det mørke dypet.

28. juni – etter ti dagers reise – når K-19 frem til det sørøstlige Grønland, der ubåten skal avvente ytterligere ordre.