Sfinksen: Egypts sanddekkede gåte

I 1798 dro Napoleon Bonaparte på felttog i Egypt for å styrke Frankrikes posisjon i Midtøsten. 21. juli sto hæren hans ved utkanten av hovedstaden Kairo, der franskmennene utkjempet et slag mot de lokale mamelukkene – slaget ved pyramidene.

Med utsikt til de eldgamle byggverkene i horisonten ble mamelukkhæren slått på flukt. Napoleon kunne innta området og nyte synet av de storslåtte monumentene på Giza-platået utenfor byen. For å understreke sin triumf beordret den mektige franske hærføreren kanoner rettet mot sfinksen. Det endte med at gigantens nese ble skutt av.

Denne historien om Napoleon lever i beste velgående. Men den er ikke sann. På 1400-tallet beskrev den egyptiske muslimske historikeren al-Maqrizi hvordan sufi-presten Sa'im al-Dahr hadde hogd nesen av sfinksen i 1378 – angivelig i raseri over at enkelte egyptere så på figuren som en guddom.

I årtusener har det vært knyttet en rekke myter til sfinksens opprinnelse, funksjon og forfall. Den franske hærføreren bidro ikke til sistnevnte, men avfyrte faktisk startskuddet til en intens jakt på sannheten om den eldgamle egyptiske kjempestatuen.

Skattejegere var velkomne

Napoleon hadde ikke bare soldater med på felttoget. Med i følget var også et tjuetall kunstnere og lærde. De var dypt fascinert av de egyptiske underverkene, og gransket den gigantiske sfinksen ned i minste detalj. Da de vendte hjem til Frankrike, fortalte de med begeistring om sine opplevelser i Nord-Afrika. Beretningene tok europeerne med storm, og de neste årene eksploderte interessen for det gamle Egypt. '

Undersøkelser har vist at den enorme skulpturen er hogd ut av den naturlige steingrunnen på Giza-platået for rundt 4500 år siden. I motsetning til pyramidene er den altså ikke sammensatt av mindre steinblokker. De egyptiske steinhoggerne begynte øverst og hogde seg nedover til statuen sto ferdig. Den nederste delen av sfinksen er plassert under platåets naturlige nivå, og det gjør statuen til et lett offer for sanden som trenger seg på fra Sahara. Da Napoleon besøkte sfinksen, var den da også dekket av sand til halsen, og det har den vært mesteparten av sitt lange liv.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk utenlandske arkeologer – og skattejegere – mulighet for å dra på ekspedisjoner til Egypt. Mot en klekkelig betaling til egyptiske myndigheter kunne de grave så mye de orket, og i 1817 hyret den britiske konsulen og antikvitetssamleren Henry Salt den italienske sjømannen Giovanni Caviglia til å grave sfinksen fri. På det tidspunktet stakk bare hodet av den 20 meter høye statuen opp av sanden, og det var et enormt arbeid å komme seg gjennom sandmassene.

Med hjelp fra opptil hundre egyptiske arbeidere lyktes det i første omgang Caviglia å nå ned til sfinksens ene skulder. Derfra fikk han fjernet sanden helt ned til det plant uthogde kalksteinsgulvet sfinksen står på.

Mens ørkensolen nærmest skoldet de svette arbeiderne, truet sanden med å velte over dem i den dype, traktformede utgravningen. Bare en primitiv barriere av planker holdt sanden tilbake, og kampen var umulig å vinne. Ørkenen dekket utgravningen til igjen, men Caviglia var full av pågangsmot, og han iverksatte straks en ny og mer ambisiøs plan for utgravningen.

Statuens brystparti og forpoter ble gravd fri for sand, og mellom potene fant utgravningsfolkene en enestående skatt: et kobrahode som muligens kan ha sittet på en slangekropp på sfinksens panne. En kobraslange klar til angrep var i oldtiden et symbol på faraoenes makt.

Restene av et spisst skjegg dukket også opp av ørkensanden. En gang har sfinksen altså hatt skjegg, men det har ikke nødvendigvis vært en del av den opprinnelige statuen. Caviglia fant mange bevis på at sfinksen tidligere hadde vært helt eller delvis fri for sand, og i flere tilfeller har utgravere opp gjennom tidene benyttet anledningen til å pynte på statuen.

Caviglia fant både inskripsjoner fra oldtidens greske og romerske kulturer og en enorm rødlig granittblokk med inngraverte hieroglyfer – en såkalt stele – som er fremstilt flere hundre år etter selve sfinksen.

I 1817 greide ikke utgravningsgruppen å tyde teksten på den 3,6 meter høye granittavlen. Men fem år senere løste franskmannen Jean-François Champollion hieroglyfenes gåte. I dag vet historikerne hva inskripsjonen sier.

Stelen ble reist av faraoen Tuthmosis 4. for omkring 3400 år siden – 1100 år etter at sfinksen ble uthogd. Teksten forteller at Tuthmosis 4. som ung var ute og jaktet i Giza-området, som på den tiden var noe frodigere. Ved middagstider tok han seg en lur i skyggen av sfinksens hode som stakk opp av sanden, og kongesønnen drømte at guden Horem-Akhet-Khepri-Re-Atum, i skikkelse av sfinksen, snakket til ham.