Herman Watzinger faller over bord

Mennene blir solbrune og skjeggete. På spesielt rolige vakter kan rorgjengeren lene seg tilbake og blunde, mens han dovent styrer med en fot og flåten blir drevet rolig fremover av lette passatvinder. Turen over Stillehavet begynner å ligne en fornøyelsestur. 21. juli, etter 84 dager på havet, er været imidlertid usedvanlig stille. Vinden legger seg fullstendig. Seilet henger slapt ned, og hvite, fjærlette skyer står nærmest stille på den blå himmelen.

Urolig speider mennene mot sør, der en svart sky samler seg og glir inn over himmelen. Deretter går det fort. Kastevinder griper tak i seilet og spiler det ut, mens himmelen blir mørk. Sjøen piskes opp i meterhøye bølger. Watzinger skynder seg for å hente vindmåleren, og rekker akkurat å konstatere at vinden blåser 14-16 m/s da en grønn skygge farer forbi ham. Vinden har fått tak i Raabys sovepose og kaster den i bølgene med stor kraft. Instinktivt og uten å ense hvor nær han er kanten av flåten, griper Watzinger etter soveposen. I neste øyeblikk ser de andre en arm stikke opp fra vannet, og hører et svakt rop om hjelp gjennom støyen fra bølgene. For en kort stund er de som lammet. Så går det opp for dem hva som har skjedd.

Kalde av skrekk ser de Watzinger kjempe for livet i de høye bølgene. Raaby, som sitter ved styreåren, kaster seg mot redningsflåten og trekker i bambustrommelen som linen er viklet rundt. Den sitter bom fast. I vannet rekker Watzinger armen ut mot styreåren, men de utstrakte fingrene når ikke langt nok. Han glir akterut og forsvinner bak Kon-Tiki, som hogger ubønnhørlig fremover. Haugland og Hesselberg løper mot kahytten, der en redningsvest er festet med en lang line. De prøver begge å kaste den ut, men vesten kommer ingen vei. Vinden er for sterk. Mens de kjemper for å få redningsflåten på vannet, glir Watzinger lenger og lenger unna. Armene går som bladene på en vindmølle, mens han desperat forsøker å kråle tilbake til flåten.

I neste sekund kaster Haugland seg i vannet. Med redningsvesten i den ene hånden svømmer han med raske, seige tak ut mot den fektende mannen. Hver gang Watzinger er oppe på en bølgetopp forsvinner Haugland ned i en bølgedal, og omvendt. Åndeløst følger mennene på flåten kameratenes kamp i bølgene, helt til de til slutt ser dem møtes. Begge klamrer seg til vesten, mens havet vipper dem opp og ned. Haugland rekker en arm i været som tegn på at de vil hales inn. De fire mennene på flåten har alle tak i linen og drar som gale, mens de håper at ingen av de to i vannet har sett den mørke trekanten som reiser seg faretruende bak dem.

Gispende krabber de to omsider opp på flåten akkurat i tide til å se den svarte skyggen nede i vannet forsvinne i bølgene. Da går det opp for dem at det ikke er en hai, men et luftfylt hjørne av Raabys sovepose. Mens de får pusten igjen på dekk, grøsser alle ved tanken på hvilket vesen som har trukket soveposen ned. "Jeg er glad jeg ikke var inni den", sier Raaby, og griper igjen styreåren. Ellers blir det ikke sagt mye den kvelden. De vet bare altfor godt at historien lett kunne ha endt helt annerledes.

I tre måneder ser ekspedisjonen ingenting annet enn himmel og hav. Men 30. juli, etter 93 dager på sjøen, kan besetningen omsider se land: den polynesiske øya Puka-Puka. Men vinden er imot dem. Skuffet må de slå fra seg ethvert håp om landgang. Få dager senere er det igjen håp om fast grunn under føttene, da de får øya Angatau i sikte. Alle flaggene på flåten går til topps. Mens de glir langs hvite strender med hytter med tak av palmeblader, finner Hesselberg frem gitaren. Iført en stor peruansk solhatt skråler han sentimentale sydhavsmelodier, mens Danielsson serverer et overdådig måltid. De åpner en kokosnøtt og løfter den i en skål mot de friske eksemplarene på øya.

Den farligste delen av reisen ligger imidlertid fremdeles foran dem. Angatau er en del av Tuamoto-gruppen, en øygruppe som består av koraller. Rev så skarpe som kniver sperrer for innseilingen. For å komme inn må de finne en åpning i korallrevet. Den minste feiltagelse kan få katastrofale følger. Dersom flåten treffer revet, vil de bli knust mot korallene.

Plutselig får mennene øye på noe som beveger seg inne på stranden. To polynesiere setter en kano på vannet og begynner å padle mot dem. Kanoen legger til ved siden av flåten, og med et smil rekker den ene mannen hånden frem. "Good night", roper han. Heyerdahl ønsker også ham en god kveld. Han er lettet, men da han spør om mannen kan engelsk, får han samme svar – "Good night".

"Maimai hee iuta" – gå rett mot land – forsøker Heyerdahl, som kan litt polynesisk. Mennene nikker bekreftende og peker mot åpningen i revet som de nettopp har seilt gjennom. Begge tar noen ordentlige drag av sigarettene Kon-Tikis besetning bød dem da de steg om bord. Heyerdahl gjør padlende bevegelser med armene som tegn på at han gjerne vil ha hjelp til å padle mot land. Den ene mannen gjør en bevegelse, som om han trakk i en håndsveiv. "Brrrrr", sier han insisterende i et forsøk på å etterligne en motorlyd. Heyerdahl forstår. Polynesierne tror at Kon-Tiki er en båt som er lastet så tungt at bare dekket er synlig. Han lar dem kjenne under bunnen på flåten. De måper da hendene glir inn under stokkene. Så slukker de sigarettene og begynner å padle så godt de kan.

Landgang må oppgis

Strømmen er for sterk. Selv om polynesierne henter forsterkninger på land, driver flåten bare lenger til havs. Da mørket faller på, må de innfødte snu. Slukkøret ser besetningen kanoene forsvinne i mørket med kurs mot øyas leirbål, som blir stadig mindre synlig.

Etter å ha vært så nær land er det frustrerende å være tilbake på åpent hav. I tre dager driver flåten av sted uten land i sikte. Heyerdahl studerer kartet, og det er ingen tvil: De driver mot Takume – og Raroia-revene, en mektig atoll som sperrer 70-80 kilometer hav foran dem. De styrer mot revets sørligste del, der de håper å kunne komme klar av pynten og i land.

Natten etter dag nummer hundre på sjøen våkner Heyerdahl med en følelse av uro i kroppen. Han kjenner etter hvert flåtens bevegelser, men noe er annerledes. Rastløs går han rundt på dekk. Han klatrer opp i masten, men det er fremdeles bare vann å se. Like før klokken seks, da morgenhimmelen får et lyseblått skjær, kommer Raaby farende ned fra mastetoppen og roper at han igjen kan se land. Forut ligger en rekke små palmeøyer. Litt etter kan de alle se dem tydelig. De nærmeste ligger åtte-ni kilometer unna. Men revet ligger mellom dem og øyene, og Kon-Tiki har kurs like mot det. Uansett hva de gjør, driver strømmen ubønnhørlig flåten mot den sydende brenningen.

Den ubehagelige følelsen av uro viker for kald besluttsomhet. Mens Kon-Tiki gynger opp og ned i den urolige sjøen, deler Heyerdahl ut de siste ordrene, slik at hver enkelt vet hva han skal gjøre når flåten slår mot revet. De bærer raskt alt av verdi inn i kahytten og surrer det fast så godt de kan. Viktige papirer og filmene Heyerdahl har tatt blir pakket ned i vanntette poser. De bryter opp bambusdekket slik at de kan skjære over tauene som holder styrefinnene. Da de er fjernet, er bunnen helt flat og enklere å få over revet. Besetningen har laget et anker av tomme vannbeholdere, brukte radiobatterier, tungt skrammel og diverse trestykker. Det surrer de nå fast til babord mast. Når ankeret blir kastet ut, vil Kon-Tiki gå inn i brenningen med akterstavnen først. Alle får ordre om å ta på seg sko og holde seg fast til flåten for enhver pris. Nå er det bare å vente.

• Forrige Side 3 av 4 Neste