Øyeblikket er kommet

Klokken 09.50 skriver Heyerdahl et siste notat i loggboken: "Bare noen hundre meter til nå...Alt er klart. Må pakke loggboken ned nå. Alle ved godt mot, det ser stygt ut, men det skal nok gå!" Et par minutter senere kaster de ankeret over bord. Med et rykk stopper flåten og dreier rundt, så akterstavnen vender mot brenningen. Raaby arbeider febrilsk ved radioen for å få den siste meldingen av gårde. Da de driver mot Raroia-revet melder han.

"Ok, 45 meter igjen. Nå skjer det. Farvel". Han slår av radioen, og Haugland forsegler papirene før de skynder seg ut på dekk til de andre.

Bølgene løfter dem høyere og høyere, mens drønnene fra brenningen fyller luften. Alle klamrer seg til flåten. Det er bare Hesselberg som ikke har funnet et sikkert tau å holde seg fast i. Han har glemt å ta på seg sko, og er forsvunnet inn i kahytten for å få tak i dem. Heyerdahl merker at sjøen har et godt tak i flåten, og at vannet kanskje kan løfte dem inn over revet. De kapper ankertauet, og en mektig bølge løfter Kon-Tiki høyt i været og sender dem mot land.

Farten og følelsen av uovervinnelighet overvelder Heyerdahl, og mens flåten knakende, brakende og dirrende løfter seg opp på bølgeryggen, roper han et rungende hurra. De andre kikker forbauset på ham, men så kan de ikke la være å smile. Det skal nok gå. Som en mur av grønt glass reiser den neste bølgen seg over dem, og denne gangen løfter den ikke Kon-Tiki opp, men slår ned over flåten med imponerende styrke. Heyerdahl føler det som om en veldig kraft suger, presser, river og sliter i ham. Han spenner hver eneste muskel i kroppen, og han har bare en tanke i hodet – å holde seg fast!

Da vannmassene slipper taket, ser han i et glimt bølgen rulle over kahytten. På taket henger de tre andre. «Se på flåten, den holder», roper Knut, som nå henger i taustigen. Bare masten og kahytten er blitt slått en anelse skjeve. Men en høyere og mer faretruende sjø tårner seg opp. Heyerdahl rekker å brøle en advarsel til de andre før den åtte meter høye bølgen treffer flåten med enorm kraft.

De må ha truffet revet, for Heyerdahl kan kjenne at stokkene gir etter i rykk. Det slår ham at hvis han skal dø nå, er det slik det skal skje – med alle sanser åpne og alle muskler spent, kjempende for livet her på Kon-Tiki.

Så ruller bølgen videre, og gispende kommer Heyerdahl til seg selv. Vannmassene har etterlatt flåten i kaos. Fartøyet som de i hundre dager har kalt et hjem, er nå bare en samling istykkerslått tre. Masten har brukket som en fyrstikk. Balsablokken med styreåren er vridd rundt på langs, og tverrbjelken knekt. Styreåren er slått til pinneved, og de solide furuplankene i bauen er splintret.

På taket av kahytten ligger en skikkelse helt ubevegelig. Det er Watzinger. Heyerdahl stivner ved tanken på at Watzinger eller en av de andre er død – kanskje alle. I det perspektivet mister hans egen overlevelse og hele reisen plutselig sin verdi. Han ser seg febrilsk omkring mens han roper navnene til reisefellene. I det samme er det bevegelse ved kanten av flåten. Raaby henger som en ape i et tau, og kjemper seg om bord igjen. Han ser matt ut, men er uskadd. På taket snur Watzinger på hodet og tvinger frem et smil. Snart melder de andre seg også.

Heyerdahl går i land

I samme øyeblikk skyller en ny bølge inn over flåten. I flere sekunder forsvinner alt rundt dem i vannmassene, mens trestokkene i flåten dunker og stanger mot revet uten å komme over. Så blir de sugd ut igjen. Men idet dragsuget trekker bølgen av revet, ser de spissene på de glinsende, røde korallene stikke opp. Sjøene velter inn over dem, men kraften er avtagende. Så glir flåten opp på revet. Besetningen skynder seg opp på akterenden av flåten, som er lengst oppe på revet. En etter en klatrer de ut på revet. For hver mann som hopper av skyver bølgene flåten litt videre, og da de siste er over på revet, er både menn og flåte i sikkerhet.

Bortsett fra Danielsson, som har fått en lett hjernerystelse, er alle uskadd. Lykkelige vasser de mot øya, som ligger vel 600 meter unna. I det klare vannet, som snart når dem til anklene og snart til brystet, yrer det av farger og liv; alger, sjøanemoner, kaktus og forsteinede vekster i rødt og hvitt, gult og grønt. Fisk og små haier svømmer omkring, men flykter for de plaskende menneskebeina. Med havvannet dryppende fra skjegget skyver Bengt kassen med gassapparatet foran seg. Det og det meste annet fra lasten blir berget. Alt over dekk er knust, men de ni balsastokkene som utgjør selve flåten, holder.

Heyerdahl bærer på en liten palme. Den har spirt fra en av kokosnøttene om bord på Kon-Tiki. Så snart han er kommet inn på stranden, sparker han skoene av seg og betrakter sporene de nakne føttene hans lager i sanden. Rundt ham piler firfisler og blodrøde eremittkreps. Han synker ned på kne og borer fingrene dypt ned i den varme, knusktørre sanden. De er alle i live, og ekspedisjonen er fullført. Etter 101 dager på havet har Thor Heyerdahl og hans menn bevist at det er mulig å krysse Stillehavet på en tømmerflåte.

• Forrige Side 4 av 4