Fariseerne var de kristnes konkurrenter

Jesus avsto imidlertid fra direkte kritikk av Roma, og ingenting tyder på at talen hans om et gudsrike var en oppfordring til opprør. Selv om Jesus oppfordret til politisk og sosial forandring, forventet Jesus at omveltningene skulle komme fra Gud og ikke fra mennesker, mener historikerne. Dessuten var Jesus alltid imøtekommende overfor Romerrikets representanter, og understreket at man skulle elske alle – også sine fiender. Jesus spiste sammen med tollere, Romerrikets forhatte representanter, og nølte ikke med å hjelpe til da en romersk offiser ba om hjelp til sin syke tjener (Matt. 8:5-10).

Politiske ambisjoner avviste Jesus blankt med ordene: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene». Dersom jødene hadde håpet på – og romerne fryktet – en Messias med flammesverd i hånd – gjorde Jesus begge gruppenes forventninger til skamme.

Historikerne mener at Jesus så på seg selv som en rettroende jøde. Han holdt fast ved de ti bud som ifølge jødisk tro var overdratt fra Gud til menneskene, og overholdt budet om å rense seg før påskefester, ofringer og lignende. Bibelens mange beretninger om andre jøder som fordømte Jesus for å ta lett på forskriftene, er derfor ikke sanne, påpeker blant andre religionshistorikeren E.P. Sanders.

Mange av historiene handler om at ledende jøder – særlig de skriftlærde – kritiserte Jesus for ikke å overholde skriftens bud. For eksempel påstår et av evangeliene at fariseerne – en gruppe jøder som evangelistene henger ut som skinnhellige – vil drepe Jesus fordi han helbreder en mann med en vissen hånd på en sabbat, jødenes helligdag. Historikerne påpeker at forskriftene bare forbyr jøder å arbeide på sabbaten, og at Jesu helbredelse – som foregår ved at han ber mannen strekke ut hånden – neppe kan ses på som arbeid.

E.P. Sanders mener at evangelistene har fordreid historiene. Jesus har sannsynligvis hatt livlige diskusjoner med andre jøder, men uenigheten har trolig holdt seg innenfor rammer som de fleste rettroende jøder kunne akseptere. Ifølge religionsforskeren Catherine D. Murphy var fariseerne langt mer tolerante enn det evangelistene gir uttrykk for, mens «de skriftlærde» var en sammensatt gruppe av teologer, skrivere og lovkyndige, som neppe kan tillegges noen samlet makt og innflytelse som gruppe.

Evangelistenes forsøk på å gjøre jødene til Jesu fiender, som vil hindre ham i å spre den sanne lære, skyldes – mener E.P. Sanders – at jødene i perioden da evangeliene ble nedfelt, var de kristnes argeste teologiske konkurrenter.

Jesus ble mottatt som frelser

I løpet av det året Jesus vandret og forkynte, vokste følget hans jevnt og trutt. Blant de utallige predikantene som lovet Guds frelse og befrielse fra trelldom, hadde Jesus snart markert seg som en karismatisk ener. Budskapet hans om Guds grenseløse kjærlighet og tilgivelse appellerte til nesten alle, og Jesu veltalenhet gjorde at mange foretrakk å høre på de medrivende beskrivelsene hans av Guds rike fremfor de tradisjonelt lærdes mer abstrakte utlegninger av de hellige skrifter. Jesu ord ga håp til de mange som drømte om en frelser som kunne befri dem fra romernes undertrykkelse, og tusener møtte opp når han holdt sine flammende taler.

Selv om flere andre av Johannes døperens disipler også begynte å forkynne, var det ingen av dem som oppnådde en popularitet som var i nærheten av å kunne måle seg med Jesu gjennomslagskraft.

Da Jesus møtte opp til påskefest i Jerusalem, tilspisset den allerede anspente situasjonen seg enda noen hakk. Mange av pilegrimene i byen hadde hørt om Jesus, og hos romerne ble nervøsiteten stadig mer påtrengende. Ifølge evangeliene hadde romerne god grunn til frykt, for Jesus ble mottatt ved at «mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde dem på veien. Og mengden (...) ropte ‹Hosianna, Davids sønn!›», forteller evangelisten Matteus.

Historikerne er i tvil om hvorvidt Jesus dro til Jerusalem fordi han bare ville feire dagene som andre rettroende jøder, eller om han forventet at Gud ville la sitt rike komme under denne symbolske festen. Basert på evangeliene mener de fleste historikere at det siste er tilfelle. I alle fall må kombinasjonen av en stor folkemengde og navnet David ha gjort romerne nervøse.

Jesus var klar over at romerne ikke kunne tolerere bevegelsen hans særlig mye lenger, og samlet disiplene sine til et siste måltid. Deretter gikk han med sine mest betrodde disipler opp på Oljeberget for å finne indre ro i den fredfylte lunden og forsone seg med sin skjebne. Mens han gikk fortvilet rundt der oppe, skjedde det Jesus hadde forutsett: En skare menn med alvorlige ansiktsuttrykk omringet ham.

Pilatus henrettet uten å blunke

Ifølge Matteusevangeliet kom det en «stor flokk som var væpnet med sverd og stokker, de kom fra overprestene og folkets eldste» og førte Jesus bort. En av Jesu egne disipler, Judas Iskariot, hadde pekt ut hvem de skulle pågripe. Historikere mener at historien med Judas kan være sann, fordi det ikke var i evangelistenes interesse å finne på en så pinlig historie om forræderi i egne rekker.

Det er vanskelig å si noe om hvilke motiver Judas hadde. Ifølge noen teorier var han skuffet over at Jesus ikke bekjempet romerne mer direkte, og derfor ønsket han å fremprovosere en konfrontasjon. Andre mener at Judas anga læremesteren sin av simpel grådighet – evangeliene forteller at han ble betalt med 30 sølvpenger.

Den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus lot seg – ifølge evangeliene – overtale av de jødiske lederne til å henrette Jesus. Oppildnet av raseri over at Jesus hadde avslørt hykleriet deres, anklaget de ham for gudsbespottelse, forteller Bibelen. En folkemengde av vanlige jøder støttet lederne, og samme hvor mye Pilatus forsøkte, ville de ikke la Jesus slippe. Frustrert vasket Pilatus hendene som tegn på at han tok avstand fra dommen over Jesus.

Denne beretningen passer ikke med det historikerne vet om maktforholdene i det romerskokkuperte Palestina. Vel ville romerne gjerne stå på god fot med den jødiske eliten, men makten lå i siste instans hos romerne. Jødenes skyld i Jesu død er derfor svært begrenset, og mest av alt et uttrykk for at det lokale aristokratiet prøve å tilpasse seg virkeligheten i Palestina rundt år 30; et jødisk opprør ville gå utover alle, og i et forsøk på å avverge romernes raseri gikk de med på å la Jesus arrestere.

Denne versjonen bekreftes også i Johannes-evangeliet av en jødisk overprest. Like før Jesus dro til Jerusalem, møttes øverstepresten med ledende jøder og diskuterte faren ved at Jesus hadde fått så mange tilhengere. «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne», bemerket han (Joh. 11:50). De bestemte seg deretter for å stille seg på romernes side for ikke å sette freden og de privilegerte posisjonene sine på spill for en forkynners skyld. At en gruppe jøder pågrep Jesus, er derfor sannsynligvis sant.

Bildet av Pontius Pilatus som en godhjertet og litt usikker embetsmann stemmer heller ikke med andre kilder. Pilatus var kjent som en hensynsløs landshøvding, som fikk folk henrettet uten rettergang. For eksempel fikk han noen få år etter Jesu død drept en forsamling pilegrimer i Palestina – en handling som gjorde at han fikk sparken som landshøvding. At evangeliene tegner et så mildt bilde av Pilatus – og av romernes rolle i Jesu død i det hele tatt – skyldes ifølge historikere at de kristne i det første århundre e.Kr. hadde behov for å stå på god fot med romerne, mens jødenes rolle som maktfaktor i Palestina stort sett var utspilt.

Jesus døde fortvilet

«Han var Kristus, og da Pilatus (...) hadde dømt ham til korset, ble han ikke sviktet av dem som elsket ham», skriver Josefus om Jesu henrettelse. Historikerne kjenner ikke til detaljene rundt korsfestelsen, men standardprosedyren var at den dømte fikk hender og føtter naglet til korset, slik at han hang med vekten på skuldrene. Stillingen gir et så stort trykk på ribbeina og mellomgolvet at den dømte etter en stund blir kvalt. Denne formen for død ble betraktet som ydmykende, og var oftest forbeholdt utstøtte som slaver, opprørere og simple tyver. Historikerne mener at Jesus trolig ble dømt etter paragrafen om å skade Romas omdømme – altså en politisk dom – hvis stattholderen da gjorde seg umake med å henvise til en paragraf.

Dødskampen kunne vare flere døgn, men Jesus slapp nådig. Han døde etter noen timer, mens han ifølge evangeliene utbrøt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen historikere mener setningen er en senere tilføyelse. Andre ser den som bevis på at Jesus ikke hadde trodd at han skulle dø på korset.

Enten Jesu skjebne var forutbestemt eller han bare var på feil sted til feil tid, endret korsfestelsen historiens gang. Romerriket hadde knust mennesket Jesus. Til gjengjeld hadde romerne nå banet vei for en religiøs bevegelse med en styrke de aldri hadde forestilt seg.

• Forrige Side 3 av 3