Finnene utsletter to divisjoner

Verst går det ut over russernes 44. og 163. divisjon, som er på vei tvers gjennom Finland. Målet er Bottenviken. Hvis de når så langt, kan de klippe landet i to på midten og avskjære finnenes forbindelse til Sverige.

Enda en skjebnekamp begynner, og Mannerheim må sette sin lit til den initiativrike reserveoffiseren Hjalmar Siilasvuo, som står i spissen for 17 000 lett bevæpnede finske soldater.

Kort før 163. divisjon når frem til skogbrukskommunen Suomussalmi, brenner finnene husene ned til grunnen. Deretter blokkerer de alle veiene ut av byen, slik at divisjonen stenges inne og en beleiringskrig kan begynne.

Imens nærmer 44. divisjon seg Suomussalmi fra sørøst med friske forsyninger til de innestengte kameratene. Finnene stopper divisjonens fremrykning ved hjelp av veltede trestammer og gjentatte angrep på den fire mil lange kolonnens flanker. Så har finnene fritt spillerom til å nedkjempe 163. divisjon.

28. desember er de spredte restene av 163. divisjon på flukt til fots gjennom skogene mot øst. Tilbake i Suomussalmi står mengder av etterlatt russisk materiell – stridsvogner, kanoner, lastebiler og ammunisjon, som Hjalmar Siilasvuo kan bruke til å nedkjempe den innestengte 44. divisjon.

Her har de forfrosne og apatiske russiske soldatene gitt opp enhver tanke om offensiv. I stedet bruker de alle sine våkne timer på å stirre inn i den snødekte skogen der døden lurer i form av snikskyttere. Igjen og igjen suser finske skisoldater langs kolonnen. De kaster håndgranater eller molotovcocktails mot stridsvognene og skyter på alt de ser.

Finnene går målrettet etter divisjonens enorme feltkjøkken, som med sine tykke røykskyer avslører posisjonen. Feltkjøkken etter feltkjøkken blir ødelagt, og stadig flere soldater må greie seg i den bitende kulden på minus 40 grader uten varm mat.

Finnene får etterhvert splittet den lange russiske kolonnen opp i flere, små motstandslommer, som finnene kaller motti – et tømmerhoggeruttrykk for små stabler med ved som senere skal hogges opp. Langsomt går mottiene til grunne i sult, kulde og hyppige finske angrep.

6. januar 1940 er situasjonen så desperat at kommandøren for 44. divisjon gir ordre om at hver mann nå må klare seg selv. Resultatet er panikk. Flyktende soldater tramper hverandre til døde, bare 700 slipper unna gjennom skogen.

«Det var umulig å se finnene»

Historikere antar at mer enn 25 000 av de til sammen 48 000 sovjetiske soldatene omkom ved Suomussalmi – 30 ganger så mange som finnene mistet. Og de flyktende soldatene etterlater et enormt krigsbytte – 65 stridsvogner, 400 lastebiler, 6000 rifler, nesten 300 maskinpistoler og berg av ammunisjon.

Straks etter seieren begynner finnene å spørre ut de forkomne russiske soldatene som er tatt til fange.

Hvorfor prøvde dere ikke å bryte ut?

«Selvfølgelig prøvde vi å angripe og åpne veien fremover, men det var som å stange hodet mot veggen», svarer en kjederøykende sovjetisk offiser til finnenes tolk. «Det var umulig å få øye på finnene noe sted. Tro det eller ei: De første finnene jeg så var de to som tok meg til fange. Likevel var finnene overalt, og hvis en av oss forlot leiren, gikk han den visse død i møte».

44. divisjons udugelige general slipper på ukjent vis unna til Sovjetunionen, der han stilles for en militærdomstol, anklaget for «tapet av 55 feltkjøkken». Han kjennes skyldig og henrettes.

Stalin er rasende

I den sovjetiske ledelsen står nervene på høykant. Nasjonen gjøres til latter over hele verden, og dermed er suvereniteten truet, belærer Stalin sine generaler:

«Den røde armés autoritet er garantien for Sovjetunionens nasjonale sikkerhet. Hvis vi blir nødt til å kjempe så lenge mot en svak motstander, vil det stimulere antisovjetiske krefter blant imperialistene».

Den russiske befolkningen blir fôret med propaganda som skal forklare hvorfor den uovervinnelige Røde armé blir ydmyket i Finland: Været og det barske landskapet er bare to av unnskyldningene. Det blir også hevdet at USA har satt inn tusen av sine beste piloter, og at Mannerheimlinjen fortsatt er sterkere enn den berømte franske Maginotlinjen ved den tyske grensen.

Sannheten er at det finske forsvarsverket med sine rundt hundre befestninger av betong og tømmer er ganske primitivt. Befestningene ligger så spredt at et sovjetisk stridsvognangrep vil kunne passere mellom dem. Men den muligheten har ikke Meretskov oppdaget.

Ved juletider skifter Stalin ut den ineffektive feltmarskalken med sin gamle venn Semjon Timosjenko.

Den nye øverstkommanderende forstår snart at Meretskovs taktikk er helt feil. I stedet for å bruke krefter på å erobre de endeløse nordfinske skogene, skal innsatsen konsentreres på Det karelske nes – broen til Helsingfors.

I løpet av januar fører Timosjenko nesten en halv million friske soldater til området: Mannerheimlinjen skal tilintetgjøres. Den nye taktikken er ikke kunst, men den er effektiv, for Stalin trenger en avgjørelse før Frankrike og Storbritannia rekker å sende styrker til Finland.

Stormingen begynner

1. februar bryter infernoet løs på Det karelske nes. Time for time overøser tunge sovjetiske kanoner de finske stillingene med granater, mens himmelen mørklegges av bombefly. Og de neste dagene trappes kampene kraftig opp. Jorden endevendes flere meter ned i grunnen, og tunge betongbunkere knaker i grunnvollene. Verden har ikke sett et så intenst bombardement siden tyskernes angrep på Verdun i 1916. Finnene har ikke mye å stille opp med. Selv om fiendens bevegelser er helt synlige, er bruken av kanonene strengt rasjonert. I stedet må finnene skjule seg til fienden er så nær at han kan nedkjempes med lette våpen.

De finske soldatene tør ikke engang å gjøre opp bål, for røyken vil straks tiltrekke seg russisk artilleris interesse. For første gang i krigen fryser og sulter finnene, men med fortvilelsens mot holder de stadig stand. I tolv døgn. Så får russerne endelig has på Mannerheimlinjen og kan fortsette offensiven med to og en halv måneds forsinkelse.

Finnene må trekke seg tilbake til en provisorisk forsvarslinje som i hast er oppført noen kilometer mot vest, men den holder ikke lenge, og endelig kan Timosjenko innta Viipuri (byen er i dag russisk og heter Vyborg).

Det siste desperate håpet om utenlandsk hjelp er slukket hos finnene. Hjelpen kom aldri, og Finland er tvunget til å inngå fred med Sovjet 12. mars 1940. Fredsavtalen gir Stalin 57 000 kvadratkilometer finsk jord.

«Vi har vunnet nok land til at vi kan begrave våre døde», bemerker en sovjetisk general tørt.

• Forrige Side 2 av 2