Gruveeierne håvet inn penger

Ydmyket trakk britene seg ut av den besværlige Transvaalrepublikken. I stedet konsentrerte de seg om utvinningen av diamanter i gruvene i Kappkolonien og Griqualand. Arbeidet var både farlig og vanskelig, for gruvene besto bare av hull som var gravd i den myke bakken. Ved hjelp av et sinnrikt tausystem ble jorden som var gravd ut, heist opp til overflaten i spann. Henry Barkly, Kappkoloniens guvernør, besøkte Kimberleygruvene i 1872. Han beskrev hvordan det vrimlet av arbeidere som klatret opp og ned de dype gruvesjaktene, som var opptil 30 meter dype og 20 meter brede:­ «I disse dypene foregår gruvedriften. Vaklevorne stiger – selve definisjonen på usikkerhet – blir brukt når de skal klatre opp og ned, noen ganger til og med bare et tau eller hull til føttene som er hogd inn i jorden. Ulykker forekommer hyppig. Vogner og muldyr har falt fra veiene og ned i hullene. Men den verste faren er jordras».

I mellomtiden var individuelle gravere blitt avløst av store firmaer som i økende grad benyttet seg av svarte som arbeidskraft. Arbeiderne levde og arbeidet under umenneskelige forhold. De sto på dagen lang i gruven, og gikk på kontrakter som varte seks til tolv måneder. Imens nøt gruveeiere og funksjonærer det gode liv i Kimberley Club, en eksklusiv klubb for byens rike hvite. Klubben var utstyrt med de fineste tyrkiske tepper og fløyelskledde salonger.

Et ungt klubbmedlem beklaget seg: «Vi har middager og danseaftener – hver eneste kveld skifter man til selskapsantrekk. Det ødelegger helse og pengepung». Penger var det nok av i Kimberley, for diamantgruvene innbrakte enorme summer. For eksempel kunne Barnato-brødrene, som bare eide fire parseller i området, i 1876 innkassere hele 1800 pund i uken på diamanthandelen.

Gigantisk gullfunn ble boernes ulykke

Sør-Afrikas undergrunn skjulte imidlertid mer enn diamanter. I 1886 fant skattejegere gull i Witwatersrand i Transvaal. Og det ble snart klart at Witwatersrands 100 kilometer lange og 37 kilometer brede høydedrag skjulte en av verdens aller største gullforekomster. Herfra skulle gullgravere med tiden komme til å hente ut omtrent 40 prosent av alt gull som er utvunnet gjennom tidene.

Gullet kom beleilig, for etter krig og uro var landet tvunget i kne økonomisk. Boerlederen Kruger så imidlertid helt annerledes på det: «I stedet for å glede dere burde dere gråte, for dette gullet vil få landet vårt til å bli gjennomtrukket av blod», forutså han dystert.

Kruger fikk rett. Med gullet vokste nemlig britenes interesse for Transvaal på nytt, og de ventet nå bare på en unnskyldning for å invadere. Påskuddet de trengte kom snart, i form av tusener av tilstrømmende gullgravere som ville ha sin del av gullet. En stor del av dem var utlendinger, og mange av dem briter.

De mange «uitlanders» bekymret boerne. Som mottrekk la boerne store skatter på de fremmedes inntekter. Det fikk gullgraverne til å klage høylytt til britene, som så store muligheter i klagene. Storbritannias koloniminister, Joseph Chamberlain, krevde at britiske gullgravere fikk de samme rettighetene som Transvaals­ egne borgere. Det siste Chamberlain ønsket var imidlertid at boerne skulle innfri disse kravene: «Jeg frykter mer enn noe at vi får ryddet unna uenighetene, slik at vi ikke lenger har noen unnskyldning for krig», bemerket han under forhandlingene.

Chamberlain hadde ingenting å frykte – mens britene forberedte sitt ultimatum, stilte Transvaal sitt eget ultimatum, som blant annet krevde at britene trakk tilbake alle styrker i området.

• Forrige Side 3 av 4 Neste