Superfestninger ble aldri tatt i bruk

Frankrike anla Maginotlinjen i 1930-årene – et enormt forsvarsverk til milliarder av franc langs grensen til Tyskland. Men da Hitler angrep svingte han bare utenom. Noen festninger kan besøkes i dag, andre er ostelagre.

Aldri mer skal vi overraskes av et angrep fra tysk side. Dette var motivet som lå til grunn da Frankrike bygde et flere hundre kilometer langt forsvarsverk ved grensen til naboen, fra 1929 til 1936. Det prestisjefylte anlegget besto av underjordiske festninger i flere etasjer av betong og stål. Betongfestningene inneholdt kaserner, lasaretter, kjøkkener, matlagre, tunneler og
små elektrisk drevne togvogner som fraktet soldater og ammunisjon frem til kanontårn og skyteskår.
De franske ingeniørene bygde 58 store festninger over en strekning på cirka 300 kilometer, fra Luxemburg i nord til Sveits i sør. Fellesnavnet på anlegget ble Maginotlinjen. En av de største festningene het Hackenberg. Den ligger ved byen Veckring i Lorraine, nær grensen til Tyskland. Festningen besto av 17 bunkere som var forbundet med cirka 10 kilometer tunneler. Fullt bemannet kunne stedet huse 1200 soldater som bodde opptil 30 meter under bakken. Når den var fullt bemannet rommet hele linjen 22 000 bunkersoldater.
Ved jordoverflaten bygde franskmennene kanontårn av metall og bunkere med skyteskår til maskingevær og rifler. Kanonene kunne senkes for å komme i dekning og heves igjen til kamp. De største kanonene kunne dekke en front på omtrent 15 kilometer.
I landskapet mellom de 58 festningene gravde ingeniørsoldater dype grøfter, anla pyramideformede betongklosser og trakk opp piggtrådgjerder. Ideen
var at en tysk angrepshær skulle bremses ved hindringene. Dermed ville det være enkelt å skyte på den fra kanontårnene og maskingeværredene. Over bakkenivå var bygningene beskyttet av 3,5 meter tykke stål- og betongmurer. De underjordiske bygningene var utstyrt med elektrisitet, telefonlinjer, rennende vann og ammunisjonslagre slik at mannskapet kunne holde stand. I tillegg var bunkerne utstyrt med lufttrykksapparater som holdt det atmosfæriske trykket litt høyere i bunkerne enn utenfor, noe som skulle forhindre gass i å trenge inn.
Franskmennene anså Maginotlinjen for ugjennomtrengelig. Men da Nazi-Tyskland invaderte Frankrike i mai 1940, kjørte de tyske troppene ganske enkelt utenom det uhyre dyre forsvarsverket. De tyske generalene hadde tenkt ut en helt ny militærtaktikk, basert på hurtigkjørende stridsvogner, lastebiler, motorsykler og stupbombefly. Tyskerne angrep først gjennom de skogrike fjellene Ardennene i Belgia, og trengte deretter inn i Frankrike nord for Maginotlinjen. Det angrepet kom bardus på franskmennene, som hadde sett på Ardennene som en naturlig barriere. Veiene i Ardennene var smale og primitive, og de franske generalene mente at de var uegnet til et stort angrep. Det var en alvorlig feilvurdering. 10. mai 1940 angrep Hitlers styrker Belgia og rykket på få dager gjennom Ardennene inn i Frankrike nord for Maginotlinjen. Her omringet de den ene franske hæren etter den andre. Den tyske lynoffensiven avskar Maginotlinjen. Det kom bare til få kamper ved enkelte bunkere. Festningskommandørene overga seg i slutten av juni 1940, det samme gjorde resten av Frankrike Vinkjellere og ostelagre
Franskmennene hadde satset massivt på festningsverket, mens tyskerne i stedet hadde brukt kreftene på moderne krigskjøretøy. Stasjonære festningsverk ble forbigått av motorisert krigføring, spesielt i form av fly og stridsvogner.
I dag står Maginotlinjens festninger derfor som et minne om foreldet tankegang og tapte penger som kunne vært brukt til moderne krigsutstyr. Deler av anlegget er restaurert og kan besøkes. Andre bunkere brukes som vinkjellere, ostelagre eller til sjampinjongdyrking. Resten står og forfaller.

Bakgrunnsmateriale
I listen nedenfor finner du mer kildestoff til artikkelen ovenfor.

Listen er ment som en service for lesere som ønsker å gå dypere inn i det aktuelle temaet på egen hånd. 
Vi har ikke muligheter til å bidra med ytterligere informasjon, og av prinsipielle grunner kan vi ikke oppgi telefonnummer eller adresse til skribenten eller forskere som er blitt intervjuet. 

Websites:
www.maginot-line.com og www.bunkertours.co.uk/the_maginot_line_metrich.htm