Full Barbie sang nazisanger

Etter overfallet på Lischka leste Beate Klarsfeld at statsadvokaten i Bayern hadde bestemt seg for å avslutte etterforskningen av Klaus Barbies aktiviteter under krigen. Han ble parets neste mål.

Barbie levde et relativt offentlig liv, men representerte likevel et problem for nazijegerne. Han hadde blitt en mektig mann og nøt de søramerikanske juntaledernes beskyttelse.

I 1950-årene hadde familien Barbie flyttet til Bolivias hovedstad La Paz. De hadde ikke mye å rutte med, og bodde derfor på det nedslitte «Pension Italia» i en fattig del av byen da de først kom dit. Klaus begynte med å reparere gassbrennere, og etter en stund fikk han jobb som arbeidsleder ved et sagbruk utenfor byen. Eieren var jødisk, men han var godt fornøyd med den ansatte, og i løpet av et par år ble Barbie forfremmet til partner i firmaet.

Da general René Barrientos overtok makten i Bolivia etter et kupp i 1964, eide Klaus Barbie en større tømmerhandel i La Paz. Den nye juntalederen tok gladelig imot tilbudet om å bruke forretningsmannens erfaringer fra Gestapo til å bygge opp styret sitt. Som gjenytelse fikk Klaus Barbie innflytelse på statens finanser, og den brukte han til å berike seg selv. Blant annet mottok han de senere så fatale 10 000 dollarene fra det statlige gruveselskapet for transport av mineraler. Barbie innkasserte pengene, men transporten fant aldri sted.

En lang rekke lignende svindelepisoder ga ham fiender, så da general Barrientos omkom i en helikopterstyrt i april 1969, fant Barbie det klokest å flytte til Lima i Peru. Her inngikk han et samarbeid med en annen nazist, Friedrich Schwend, som under krigen hadde ledet den store tyske falskmyntneroperasjonen med kodenavnet Bernhard (se HISTORIE 12/2010). Schwend var nå våpenhandler, og sammen med Barbie ville han selge falske etterretningsopplysninger til Perus myndigheter.

Barbie levde i velstand, og foruten å ta etternavnet Altmann la ikke den forhenværende gestapolederen skjul på at han hadde deltatt i krigen. Både i Peru og Bolivia møttes han i full offentlighet med andre nazirømlinger. Når han i godt lag hadde fått en øl for mye, begynte han gjerne å synge gamle nazistiske kampsanger, uten at noen kommenterte det videre. Både venner og myndighetene visste at han var Klaus Barbie, men offisielt het han Altmann.

Serge og Beate Klarsfeld satte seg fore å bevise at Altmann og Barbie var en og samme person. Men først måtte de få saken gjenåpnet. Beate dro til Tyskland sammen med den franske kvinnen Fortunée Benguigui. Under krigen hadde hun plassert sine tre barn i «sikkerhet» på barnehjemmet i Izieu – før Barbie sendte alle barna herfra i døden. Klarsfeld og Benguigui innledet en sultestreik foran tinghuset i München, og til slutt gikk statsadvokaten, Manfred Ludolph, med på å gjenåpne saken.

Ludolph ga Klarsfeld noen fotografier. Et par gamle av Gestapo-sjefen Barbie og et av en gruppe forretningsmenn, fotografert i La Paz i 1968. Ingen aviser hadde så langt tort å trykke bildene av frykt for å bli saksøkt hvis det skulle vise seg at den mistenkte forretningsmannen på La Paz-bildet ikke var Klaus Barbie. Men så tok avisen L’Aurore sjansen. De trykket bildet under overskriften «Jean Moulins drapsmann» – en henvisning til Barbies drap på den franske motstandsmannen i 1943.

Det fikk journalisten Herbert John til å stå frem. Et par år tidligere hadde han blitt frasvindlet et større beløp av Altmann, som hadde lovet å skaffe John et intervju med en annen toppnazist, Martin Bormann. Men da Altmann hadde fått pengene, hadde han fortalt peruanske myndigheter at Herbert John var narkohandler, slik at John måtte flykte ut av landet uten intervjuet sitt.

Herbert John fortalte Beate Klarsfeld at ingen av mennene på bildet var Altmann, men at han selv hadde tatt et par nye bilder av nazisten. En analyse av bildene på et laboratorium slo fast at Altmann var Barbie.

Beate Klarsfeld hadde nå dokumentasjon som kunne holde i en rettssal, og hun og Herbert John dro til Peru. De overleverte kopier av materialet til den ene myndigheten etter den andre, som ga lovnader om at det ville bli brakt videre til den aktuelle ministeren. Men ingenting skjedde. Barbie hadde reist til Bolivia. Klarsfeld og John fulgte etter, men ble truet med arrestasjon og utvisning hvis de ikke forlot landet igjen.

Bolivia hadde fått en ny junta som holdt hånden over Altmann. Juntalederen Hugo Banzer gjorde ham til boliviansk æresborger, og til gjengjeld stilte Barbie seg til rådighet med sine erfaringer fra Gestapo. Han videreutviklet den bolivianske bruken av elektrisk tortur og demonstrerte hvordan han i sin tid i Frankrike hadde fremmet et forhør ved å stikke lange nåler dypt inn i offerets brystkasse eller ved å sprøyte syre inn i et offers testikler.

Serge og Beate Klarsfeld ventet tålmodig, og i 1981 var Barbies gode dager talte. Bolivias diktator Luis García Meza Tejada ble styrtet, og etter press fra USA valgte landet en demokratisk kurs. President Zuaro begynte opprydningen. Beate Klarsfeld dro til Bolivia og fikk myndighetene til å se på saken om de 10 000 dollarene. Formelt dreide det seg om gammel gjeld, men i virkeligheten var det en måte å få Barbie ut av landet på.

Forsvarer mente Barbie var skyldig

Rettsaken mot Barbie fant sted i Lyon, og hans forsvarer Jacques Vergès var blottet for sympati med gamle nazister. I hans øyne var Barbie skyldig, men kalte samtidig rettsaken dobbeltmoralsk, for, som han sa, var verden full av Barbier, helt fra USAs offiserer i Vietnam til russere i Afghanistan.

«Fordi erindringen er knyttet til rettferdighet, betyr det at barna fra Izieu ikke vil dø i erindringen», sa Serge Klarsfeld, som var blant de 39 advokatene som representerte Barbies ofre. Barbie ble idømt fengsel på livstid, og døde bak lås og slå i 1991.

• Forrige Side 5 av 5