Hitler var ingen krigsforbryter

I likhet med Klaus Barbie slapp tusenvis av andre krigsforbrytere ut av det sønderbombede Tyskland. Storbritannia, USA og Sovjet hadde riktignok underskrevet den såkalte Moskva-deklarasjonen, der de lovet å «forfølge dem (nazistene) til jordens fjerneste utkanter og stille dem for en domstol for å oppnå rettferdighet», men det ble stort sett med snakket.

I 1942 nedsatte britene en kommisjon som skulle sammenstille en liste over nazistiske ledere, anklagene mot dem og fastsette en prosedyre for rettsforfølgelse. Men to år senere sto det bare 184 personer på listen, som ikke engang omfattet Adolf Hitler.

Amerikanerne etablerte sitt eget register i Paris og ansatte 400 franske kvinner til å bearbeide strømmen av opplysninger som kom inn fra europeiske krigsfangeleire. Men utstyret de hadde til å lage hullkortregisteret ble stadig utsatt for tekniske problemer, og det fantes ikke midler i militærledelsen til å få problemene løst.

Også for en gruppe polske offiserer som hadde tjenestegjort i den britiske hæren og ønsket å samle opplysninger om krigsforbrytere, gikk arbeidet i vasken. De søkte støtte hos britene og fikk den – på papiret. Fire kjøretøyer som de var blitt lovet til formålet, var flere måneder forsinket, så soldatene måtte gjøre etterforskningen til fots.

Uten et finmasket nett var det lett for krigsforbryterne å slippe unna. De amerikanske soldatene som tok en Otto Eckmann til fange rett etter krigen, hadde dermed ingen mulighet for å vite at mannen i virkeligheten het Adolf Eichmann og var hovedansvarlig for de nazistiske dødsleirene. Han ble løslatt igjen og oppholdt seg i Tyskland frem til 1950, da han dro til Argentina under navnet Riccardo Klement.

Den 36 år gamle østerrikeren Simon Wiesenthal innså ved krigens slutt at de alliertes innsats ikke holdt. Han hadde mistet det meste av familien under krigen og selv sittet i konsentrasjonsleiren Mauthausen. Wiesenthal var døden nær da amerikanske tropper befridde leiren. Der og da bestemte han seg for å vie livet til å jakte på nazister.

Wiesenthals første store mål var å kartlegge de nazistiske forbryternes fluktveier – rotterutene, som de ble kalt. Det var en vanskelig oppgave, men etter noen år hadde Wiesenthal fått oversikten over to hovedruter:

Den mest vanlige fluktveien var til fots sørover, over Alpene til den italienske turistbyen Merano. De verste krigsforbryterne dro videre til Roma, der den katolske biskopen Alois Hudal bisto flyktningene. Mens de ventet på å komme videre, innkvarterte biskopen nazistene i klostre og privathus rundt om i landet. Så snart reisedokumentene var i orden, sendte han dem videre til Syria, Egypt eller latinamerikanske land som kunne ha god nytte av kapasiteten til de ofte velutdannede forbryterne.

Mindre viktige krigsforbrytere ble sendt til havnebyen Genova i Italia og derfra til Mallorca eller Barcelona i Spania. Hos diktatoren Franco var de i sikkerhet. Her fikk de valget mellom varig opphold i Spania med ny identitet, eller å dra videre til en ny tilværelse i Sør-Amerika. Flertallet valgte det siste.

[emediate]

• Forrige Side 2 av 5 Neste