Stangls svigersønn sladret

Wiesenthal oppdaget snart at det ikke holdt å kjenne til rotterutene, for sporene endte ofte blindt. Myndighetene i Sør-Amerika var lite samarbeidsvillige. Han opplevde ofte at heller ikke europeiske regjeringer ville ta i sakene om de nazistiske forbryterne. De store gjennombruddene kom ofte ved tilfeldige sammentreff, som da Wiesenthal i 1967 gjorde en av sine største fangster: Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka under krigen.

Stangl hadde flyktet over Alpene i mai 1948. Han kom seg til Roma, der biskop Hudal hadde skaffet ham visum og arbeid på en tekstilfabrikk i Syria. Her ble han gjenforent med familien sin og tok fornavnet Paul. Etter en stund ville politisjefen i Damaskus, som garanterte for familiens opphold i Syria, gifte seg med Stangls 14-årige datter Renate. Da bestemte nazisten seg for å dra videre.

Under sitt egentlige navn fant han ly i Brasil og fikk jobb på Volkswagens fabrikk i Sao Paulo. Først som mekaniker, men snart i en ledende stilling som sikret ham økonomisk. Franz Stangl gjorde ingenting for å skjule seg, og han lot seg til og med registrere på det østerrikske konsulatet i Sao Paulo. Det måtte være orden i sakene, mente han. Til sin kone Theresa sa han at «hvis det går så langt så kommer jeg til å overgi meg – jeg vil ikke prøve å stikke av».

Men tross den åpenlyse uforsiktigheten, skjedde det ingenting. Ingen på konsulatet bet seg merke i navnet. Stangl er et forholdsvis vanlig navn i Østerrike, men forklaringen kan også være at konsulatet bevisst så en annen vei. Østerrike hadde et godt forhold til Brasil, og dessuten var det mange som skjulte en dyster historie. Viljen til å rote opp i fortiden var begrenset.

Simon Wiesenthal brukte sju år på å finne Stangl. Da han bestemte seg for å jakte på den tidligere leirkommandanten, endte alle spor blindt i Roma. Henvendelser til myndigheter førte ingen steder, og da han endelig hadde hellet med seg, kom det fra helt uventet hold.

Akkurat hvordan Wiesenthal fikk nys om hvor Stangl befant seg, er ikke helt klart, men i sin erindringsbok «Rettferd, ikke hevn» forteller nazijegeren at Stangls datter Renate spilte en stor rolle. Hun hadde giftet seg med en tysk-brasilianer i Sao Paulo, men ekteskapet endte i en bitter skilsmisse. Eksmannen hadde flere ganger truet med å sladre til Wiesenthal, og i 1964 gjorde han alvor av trusselen.

Østerrike utstedte en offisiell arrestordre på Franz Stangl i 1961, og da Wiesenthal kunne fortelle østerrikske myndigheter hvor Stangl befant seg, ble det fart i sakene. Ettersom Stangl var østerriker, måtte Østerrike anmode Brasil om arrestasjon og utlevering med tanke på rettsforfølgelse i Vest-Tyskland. Men Wiesenthal var bekymret for at det kunne sitte tidligere nazister i Østerrikes diplomatiske nettverk, så han fikk justisdepartementet i Wien til å sende papirene til Brasil med spesialkurer.

Da Stangl sent på kvelden 28. februar 1967 kom hjem etter å ha tatt et glass øl med sin datter Isolde, ventet brasiliansk politi på ham. De arresterte ham utenfor familiens hjem, og tre år senere ble han idømt livsvarig fengsel av retten i Düsseldorf. Etter et knapt år i fengsel døde Stangl 28. juni 1971.

Enkelte kritikere mente at Simon Wiesen­thals arbeidsmetode var for treg – blant dem ekteparet Beate og Serge Klarsfeld. De hadde innledet sin jakt på Gestapo-mannen Klaus Barbie og var allerede kjent for en stil som skilte seg vesentlig fra Wiesenthals.

• Forrige Side 3 av 5 Neste