Magisk salve og ulvebelter

Som en del av «djevlepakten» fikk varulven en magisk gjenstand som forårsaket forvandlingen. I Garniers tilfelle var det en salve – det vanligste middelet i Frankrike. I det andre store varulvlandet, Tyskland, mente folk at varulven fikk et belte av ulveskinn.

Når franske varulver skulle forvandle seg tilbake til menneske, rullet de seg i duggvått gress eller svømte i en innsjø. I Tyskland trengte de bare å ta av seg ulvebeltet sitt, ifølge overtroen.

En varulv kunne anta forskjellige former. Ofte så de livredde menneskene for seg at det dreide seg om en nesten fullstendig forvandling til ulv – selv om varulven var større, sterkere og villere. Dessuten beholdt den sin menneskelige intelligens og sluhet. I noen tilfeller hadde varulven menneskeøyne, andre ganger manglet den halen. Dette skyldtes – ifølge den kristne lære – at djevelen bare var i stand til å skape ufullkomne vesener.

Jacques Roulet, som sto anklaget for å være varulv i 1598, forklarte at hendene forvandlet seg til ulvepoter, mens hodet forble normalt. De kvinnelige varulvene Clauda Gaillard og Pernette Gandillon ble av vitner beskrevet som halvt dyr, halvt mennesker. Gaillard fikk ulvekropp og menneskeføtter, mens Gandillon fikk hårete hender i stedet for poter. Begge ble henrettet under en stor varulvforfølgelse i Jura ved De franske alper i 1598.

Retten fant heller ingen formildende omstendigheter i Gilles Garniers tilfelle. Han var en varulv som hadde gjort seg skyldig i drap, kannibalisme og «diabolisme» (djeveldyrking) – forbrytelser det bare fantes én straff for:

«Den tiltalte skal overlates til høy­esteretts bøddel. Gilles Garnier skal trekkes på en slede herfra til retterstedet, der den før nevnte bøddelen skal brenne ham til aske. Han dømmes videre til å betale rettssakens omkostninger», heter det i rettsprotokollen.

Grusom tortur

En av de lærde som skrev avhandlinger om varulver, var teologen Pierre Mamor. I boken Flagellum Maleficorum (Heksenes svøpe, utgitt i 1490) oppsummerte han samtidens oppfatning:

«Varulven er et skrekkelig uhyre – en ulv besatt av Helvete og drevet av Djevelen selv!»

Som regel ble de mistenkte varulvene utsatt for grusom tortur, før de tilsto de absurde anklagene – og ofte anga de andre varulver, i håp om selv å få en mildere straff. De nye mistenkte ble også torturert, inntil de tilsto og anga enda flere varulver. Slik kunne det utvikle seg rene varulvepidemier. For eksempel ble ti mennesker henrettet i Jura-området i 1597-98. Og i Sør-Tyskland ble 15 dømt og brent i 1629-1630.

Men en stor gruppe mistenkte erkjente raskt – i likhet med Gilles Garnier – at de hadde inngått en pakt med djevelen eller var besatt av det onde.

Etter alt å dømme var de regelrette lystmordere med mange ofre på samvittigheten. Men i retten kunne de bare forklare sine ugjerninger ved hjelp av kristne forestillinger. For å begå så grusomme forbrytelser måtte de være besatt av det onde. Med andre ord så de seg selv som varulver.

Tilståelsene deres kan også skyldes vrangforestillinger fremkalt av en sinnslidelse. I dag vet psykiaterne at pasienter med klinisk lykantropi – varulvtro – virkelig tror at de kan forvandle seg til en ulv. Undersøkelser av pasienter med denne diagnosen har vist abnormiteter i de delene av hjernen som styrer oppfatningen av kroppens form og størrelse. Ofre for varulvtroen ikke bare tror at de kan endre utseende – de kan rent fysisk merke forandringen.

I dag forstår fagfolk denne psykiske lidelsen, men for 400 år siden var den ubegripelig og skremmende for både «varulvene» og samfunnet rundt.

Varulv gikk i kloster

Middelalderens mennesker avviste imidlertid ikke helt at sinnsforvirring kunne spille en rolle i varulvsaker.

I 1603 påsto den unge Jean Grenier at han som ulv hadde drept flere mennesker. Overraskende nok fant retten ham ikke skyldig. Dommerne mente at Grenier var mer syk enn ond, og i stedet for galgen ble han derfor plassert i et kloster. Tanken var at det kristne budskapet skulle helbrede ham. Men ifølge juristen Pierre de Lancre, som besøkte Jean Grenier i klosteret i 1610, hadde det liten effekt:

«Han var liten av vekst, sky og uvillig til å se noen i øynene. Øynene lå dypt og var urolige. Tennene var lange og utstående. Neglene var svarte og noen steder slitt vekk. Sinnet hans var fullstendig tomt. Han virket ute av stand til å forstå selv de enkleste ting. Han fortalte om hvordan han tidligere hadde løpt rundt i skogen som en ulv, og han sa at han fortsatt kjente begjæret etter rått kjøtt – særlig fra små gutter».

Ondskapen og lysten på menneskekjøtt hadde stadig et godt tak i den unge mannen, noterte Pierre de Lancre:

«Han tilføyde at hvis han ikke hadde vært innesperret, ville det ikke ha tatt ham lang tid før han smakte det igjen. Han forklarte at Skogens herre (djevelen, red.) hadde besøkt ham to ganger i klosteret, men at han hadde drevet ham bort med korsets tegn».

Bålene brenner ut

Jean Grenier var hovedperson i en av de siste franske varulvprosessene, mens tyskerne på denne tiden skjerpet jakten på varulvene.

Landet var på vei mot en katastrofe: trettiårskrigen. Denne voldsomme religionskrigen (1618-1648) la store deler av Tyskland øde. Mange byer ble plyndret, avlinger brent og sivilbefolkningen massakrert.

I slike nedgangstider blusset overtroen opp, men i motsetning til de franske varulvprosessene kjenner historikerne få detaljer fra Tyskland. Ofte inneholder rettsprotokollene bare en lang rekke navn på de dømte, og årstallet de ble henrettet: Evert Dietrich, bonde, 1630; Clara Heßmann, bondekone, 1630; Johann Jacob Heinrich, skolemester, 1630... Vanlige mennesker med en skjebne som er glemt av historien.

Først i 1720 fant den siste tyske varulvprosessen sted, mot en tigger ved navn Simon Wand. Sakte, men sikkert sluknet varulvbålene og heksebålene i tur og orden. I stedet kastet opplysningstiden sin glød over Europa.

• Forrige Side 2 av 2