Jesus hadde et forsprang

Til tross for de ubønnhørlige forfølgelsene spredte kristendommen seg raskt i Roma. Hos den enkelte romer etterlot de keiserstyrte gudene et åndelig tomrom som bare ventet på å bli fylt. Med sitt enkle budskap og enkle leveregler hadde kristendommen et stort forsprang på konkurrentene.

Mens jødedommen krevde at innviklede regler for hverdagen måtte overholdes, forutsatte kristendommen i større grad selve spørsmålet om tro. Og i motsetning til mysteriereligioner som Isis- og Mithraskulten – som ofte var forbeholdt overklassen eller legionærene – måtte kristne verken oppfylle krav om kjønn og stand eller gjennomgå innviklede opptaksritualer.

Den enkle historien om tømreren som ved å dø på korset sikret alle evig liv, begynte å vinne gehør i keiserriket. Særlig Romas fattige og svake var fascinert av den nye religionen, som var så sterk at tilhengerne ville la seg mishandle og kaste til ville dyr for den. Menighetene vokste i rivende fart, og ved hjelp av romernes veinett spredte kristendommen seg snart til hele middelhavsområdet.

I år 200 levde vel 200 000 kristne innenfor Romerrikets grenser. Bare hundre år senere var antallet kommet opp i mer enn seks millioner. Keiserens bødler holdt på å segne under byrden med å lemleste, korsfeste og på andre måter pine og drepe de kristne.

Keiseren kjempet under korset

Tidlig på 300-tallet hadde Jesu budskap vunnet så mange tilhengere – også i rikets øverste sjikt – at overgivelsen til kristendommen syntes uunngåelig.

Det første store gjennombruddet kom i år 311. Keiser Galerius – som ellers hadde vært en arg motstander av de kristne og stått bak flere blodige forfølgelser – innså at den nye troen ikke lenger kunne utryddes gjennom mishandling og drap. På dødsleiet utstedte den syke og skrøpelige keiseren i år 311 en bestemmelse som tillot kristne å bygge kirker og holde gudstjenester. De måtte imidlertid «be til sin Gud for vår, statens og deres egen sikkerhet».

På denne måten kunne Jesus – håpet Galerius – innrulleres i keiserrikets tjeneste og få en plass blant de romerske gudene.

Det endelige gjennombruddet for kristendommen inntraff imidlertid først noen år senere under Konstantin den store. Som mange andre av tidens pretendenter til keisertronen hadde Konstantin innsett at de kristnes støtte kunne være avgjørende for ambisjonene hans.

Hans største rival, Maxentius, hadde nettopp vunnet sterke allierte ved å gi de kristne lov til å velge en ny biskop i Roma.

Konstantin ville ikke være dårligere, og ifølge tradisjonen ble han – kvelden før et avgjørende slag mot Maxentius – i en drøm befalt å dra i kamp under det kristne banneret. Keiseren fikk malt et kors på skjoldene til hæren sin, og mot alle odds vant han overlegent. Konstantin selv kalte det en triumf for Kristus.

Romerriket og kristendommen var heretter knyttet uløselig sammen. Konstantin fulgte opp Galerius' forordning ved å innføre religions-frihet i Romerriket og beordre at flere hundre års forfølgelser av de kristne skulle opphøre.

Alle konfiskerte kirker ble levert tilbake, prester ble fritatt for skatter, kristne ble forfremmet til høye administrative stillinger, og Konstantin selv finansierte et stort antall nye kirker. Ved samme anledning innførte keiseren søndag som helligdag og forbød korsfestelser.

I år 392 ble Romerriket offisielt kristent. Etter nesten 400 år hadde Jesus omsider beseiret sine bødler.

• Forrige Side 3 av 3