Kaos hos de allierte

Tyskernes angrep 9. april utløste en hektisk møteaktivitet hos de alliertes militære og politiske ledere. Frankrike og Storbritannia var klar til å gjengjelde det tyske angrepet, men uenige om hvordan det skulle skje. Britene hadde en sterk flåte i området, så en landgang et sted langs norskekysten var en opplagt mulighet. Men akkurat hvor var det mange meninger om.

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain mente at Bergen, Trondheim og Narvik måtte gjenerobres, mens den franske statsministeren Paul Reynaud holdt på Narvik: «De alliertes hovedmål er å stanse Tysklands malmtilførsel. Øyeblikkelig og kraftig reaksjon er derfor en ubestridt nødvendighet».

Norge på sin side håpet at de allierte ville konsentrere kreftene om Trondheim på grunn av byens posisjon som havneby. Også Værnes lufthavn ble brukt til å forsyne de isolerte tyske troppene i Narvik, 640 km lenger mot nord. Uten Trondheim ville de være fortapt.

Men de alliertes innsikt i norske forhold var begrenset, og kontakten med den norske hæren var ennå ikke etablert. Diskusjonene fortsatte, nye angrepsmål ble fremsatt og igjen forkastet. I midten av april ble tre allierte ekspedisjonskorps endelig sendt av gårde:

«Mauriceforce» til Namsos og «Sickleforce» til Åndalsnes, begge for å innta Trondheim. Det siste korpset, «Rupertforce» med 4000 briter, 3000 franske alpejegere, 2000 fremmedlegionærer og 4000 eksil-polakker, satte kursen mot hovedmålet, Narvik.

Allerede fra begynnelsen av var det åpenbart at operasjonene var dårlig organisert. Korpsene ble omdirigert opptil flere ganger, og utrustningen var verken gjennomtenkt eller godt nok pakket. Blant annet hadde «Mauriceforce», som skulle til Namsos, bare kart over Narvik. I tillegg var deler av utrustningen – og korpsets øverstkommanderende! – sendt til Narvik.

Første angrep på Narvik

14. april gikk de første britiske troppene i land i Harstad. Her anla de en midlertidig base, men troppene manglet tungt utstyr som artilleri og antiluftskyts. De var heller ikke forberedt på de norske værforholdene – selv om det var vår lå det fortsatt mye snø, og britene hadde verken vinterklær, truger eller ski. Da marinekommandanten lord Cork gikk i land for å rekognosere, sank han dypt ned i snøen og mistet monokkelen sin. Det måtte to soldater til for å trekke ham opp. I rapporten skrev han:

«Jeg har personlig tes­tet snøen, og det er lett å synke ned til livet. Enhver fremrykning er utmattende».

Tross problemene ble det bestemt at det skulle foretas et angrep på Narvik 24. april, men det endte i kaos. På angrepsdagen brøt det ut en voldsom snøstorm. De britiske slagskipene avfyrte flere salver, men snøen gjorde det umulig å se hvor granatene slo ned. Britene hadde ikke noe annet valg enn å avbryte landgangen – og det var nok like greit, for granatene hadde ikke gjort noen skade på de tyske stillingene. Byens hus hadde derimot tatt imot flere fulltreffere.

Franskmann legger en plan

I fire dager etter det mislykkede angrepet 24. april kranglet de to britiske kommandantene om strategien videre. Marinekommandant lord Cork stolte på Royal Navys styrke og ville prøve seg på et nytt frontalangrep på Narvik. Kommandant for landstyrkene, general Mackesy, var mer forsiktig. Han ville omringe Narvik med hæren. Generalene hadde samme rang – og holdt hverandre i sjakk.

28. april kom det endelig forsterkninger i form av den franske general Bethouart. Han var veteran fra første verdenskrig og ekspert på krig i fjellene. Med seg hadde han tre bataljoner utålmodige chasseurs alpins (alpejegere).

General Bethouart la seg mellom de to stridende britene og foreslo et konstruktivt kompromiss: De allierte skulle landsette tropper ved Bjerkvik, der tyskerne bare hadde et lett forsvar. Herfra kunne de allierte rykke sørover og angripe tyskerne i flanken.

Samtidig skulle en styrke bestående av eksilpolakker trenge frem fra sørvest, og norske tropper gjøre et fremstøt fra nordøst, alt sammen mens Royal Navy skjøt på tyskerne i Narvik fra fjorden.

Dette var en plan som begge britiske kommandanter kunne bifalle. Forberedelsene til slaget om Narvik var i gang.

Krigen i fjellene

Inne på land var de cirka 10 000 norske soldatene hardt presset. Tyskerne mottok daglig nye forsyninger fra luften og fikk inntatt store landområder nord og øst for Narvik.

16. april angrep tyskerne de norske stillingene på Bjørnefjell nær svenskegrensen. Målet var å sikre full kontroll med Malmbanen, som fraktet malm fra Sverige. I noen timer holdt de norske styrkene fienden tilbake. Men da tyskerne angrep med en hurtigskytende 20-mm kanon, brøt forsvaret sammen. Bjørnefjell var tapt.

De norske styrkene var utmattet, manglet trening, tungt materiell og luftstøtte. Men motgangen herdet dem, og under ledelse av general Carl Gustav
Flei­scher begynte de å venne seg til soldatlivet. Ikke minst lærte de å utnytte sitt naturlige kjennskap til ski og den norske vinteren.

Snart kom de norske styrkene på nivå med de topptrente tyske alpejegerne, og fra begynnelsen av mai rykket de sakte, men sikkert frem mot Narvik. Den tyske motstanden var seig, men nordmennene kjempet seg fra topp til topp. 7. mai sikret de norske soldatene seg den strategisk viktige fjellkammen Roasme, 856 m.o.h. Derfra kunne de se ned til Ofotfjorden. Og i det fjerne blinket lyset fra en by. Narvik.

Slaget om Bjerkvik

Like før midnatt 12. mai sto den franske general Bethouart på dekket av krysseren Effingham. Sammen med fjorten andre skip gled krysseren over den stille Bjerangsfjorden. Den sene kveldssolen avslørte at fire landgangsfartøyer med nesten 500 fremmedlegionærer nærmet seg Bjerkvik. Da fartøyene var oppe under land, ga Bethouart ordre om å åpne ild. «Feu!»

Trykkbølgen fra kanonløpene rev sigaretten ut av munnen på ham. Sekunder senere slo granatene ned i Bjerk­vik. Blant de første husene som ble truffet, var kirken. Tyskerne brukte den som ammunisjonslager, og nå eksploderte kirken i et flammehav. På kort tid spredte flammene seg til trehusene i hele Bjerkvik.

Så stormet fremmedlegionærene i land. På forhånd hadde soldatene fått vite at Bjerkvik var tømt for sivile. Men korporal Favrel fra Fremmedlegionen oppdaget at det ikke var tilfellet:

«Det ble et redselsfullt blodbad. Vi massakrerte flere sivile enn tyskere. Maskingeværene pepret dører og vinduer, infanteristene stormet frem og kastet granater, så gikk de inn i husene som hadde overlevd infernoet. Med våpen i hånd vandret jeg gjennom et fryktinngytende Golgata, bestrødd med lemlestede lik, veltede vugger med døde spedbarn og stønnende sårede i pøler av blod».

I det uhyggelige, blodrøde skjæret fra morgensolen kjempet legionærene seg fra hus til hus. Tyske alpejegere overøste dem med maskingeværkuler fra hvert hushjørne, og først etter flere timers kamp var Bjerkvik omsider på allierte hender. Men Bjerkvik var bare et brohode. Ennå ventet erobringen av Øyjord, som var innfallsporten til Narvik.

Bethouart sendte Fremmedlegionens motorsykkeltropper sørover i høyeste hastighet. Fra vest rykket polske tropper frem, og to britiske destroyere var klar med artilleristøtte. Men den var unødvendig. Infernoet i Bjerkvik hadde drevet de tyske troppene på flukt, og legionærene nådde Øyjord uten å møte motstand. Narvik var omringet.

• Forrige Side 2 av 3 Neste