Japanernes fanatisme drev dem til å løpe direkte mot den fiendtlige maskingeværilden.

© Alamy & Shutterstock

2. verdenskrig: Japanere ble slaktet på stillehavsøy

Siden angrepet på Pearl Harbor har japanerne gått fra seier til seier. Nå er de kommet til stillehavsøya Guadalcanal, der de vil anlegge en flyplass. Her må amerikanerne stoppe dem, ellers blir livsviktige allierte forsyningsruter avskåret.

24. august 2017 av Esben Mønster-Kjær

Maskingeværene av­fyrte knatrende salver hele natten. 

Geværskudd smalt med en uregelmessig rytme, og begge lydene ble overdøvet når artilleriets granater eksploderte. 

Lyden av menneskerop føyde seg til infernoet av krigslarm. Hese amerikanere ropte på mer ammunisjon, og japanerne ­brølte sitt trassige «Banzai!»

Skråningen var allerede dekket av japanske lik, likevel angrep de igjen og igjen oppover høyderyggen. 

Små kakikledde skikkelser som rykket frem med fanatisk mot, og selv om skuddsalver felte japanere i hopetall, fortsatte resten fremad uten å nøle.

Mange av de ­amerikanske marineinfanteristene som bemannet sandsekkstillingene på høy­de­­ryg­gen fikk, totalt sammenbrudd. 

Sjokkert vaklet de bakover for å komme unna støyen og redslene. Men ingen kunne unnværes denne septembernatten i 1942, for et ­nederlag ville bety fullstendig utslettelse av styrken på Guadalcanal.

«Tilbake dit dere kom fra!» herset en amerikansk major. «Det eneste japanerne har, er det dere mangler: ryggrad!»

Marine­infanteristene ble tvunget tilbake til postene sine, der de gjenopptok nedslaktingen, og omsider hadde de ikke flere japanere foran seg. 

Bare døde og sårede lå igjen i skråningen.

Japanerne prøvde igjen, men kom ikke over åsryggen som lå bare tusen meter fra den amerikanske flybasen Henderson Field. 

Denne primitive landingsplassen var nøkkelen til Guadalcanal, og dermed til Salomonøyene og herredømmet over hele det sørvestlige Stillehavet. 

På ­generalenes kart utgjorde øya bare en liten flekk, men her kjempet amerikanske soldater en konstant kamp mot ­japanerne i seks desperate måneder.

Da de første marineinfanteristene ankom Guadalcanal, møtte de ingen motstand. Seks måneder senere hadde de opplevd tragedier, død og ødeleggelse.

© Shutterstock

Admiral ville ha sin egen slagmark

I første fase av andre verdenskrig hadde japanerne gått fra seier til seier i Stillehavet.

Det hersket en følelse av uovervinnelighet i den keiserlige marinens hovedkvarter, der admiralene i april 1942 bestemte seg for også å innta Salomon-øyene.

De begynte fra nord og fort­satte så fra øy til øy mot Guadalcanal, der det skulle anlegges en flyplass.

Med dette fremstøtet ville japanerne avskjære sjøveien mellom Au­stra­lia og den a­me­ri­kan­ske vestkysten og ­dermed holde USA unna Øst-Asias råstoffer.

I Washington vakte meldingen om japanernes ankomst til Guadalcanal bekymring. 

Men for den amerikanske marinens øverstkommanderende, Ernest King, var bekymringen blandet med et lite snev av tilfredshet.

Like før hadde USAs president, Roosevelt, og den britiske statsministeren, Churchill, nemlig avtalt at de først skulle knuse Nazi-Tyskland, og deretter gjøre opp regnskap med Japan. 

Denne strategien falt ikke i Kings smak, for her ble marinen dømt til å spille annenfiolin i flere år.

Han var derfor på jakt etter en slagmark der alt ­avhang av marinens ­angrepskraft og transportkapasitet.

I Kings øyne utgjorde Salomonøyene en perfekt mulighet for å slå sprekker i «Tyskland-først»-strategien.

Uten å o­ver­dri­ve kunne han peke på at det ville få alvorlige konsekvenser hvis japan­ernes o­pe­rasjo­ner ikke ble stoppet.

Hærsjefen måtte bøye seg, men nektet å bidra med styrker til et mottrekk. Presidenten ga sin tillatelse, men operasjonen måtte være liten og kreve få ressurser.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Marinen improviserte seg i land

Admiral King visste ennå ikke hvor på Salomonøyene han ville slå til mot japanerne. 

Men når slaget kom, måtte det leveres av marinekorpsets 1. divisjon, som våren 1942 var hans eneste reserve.

Til nå hadde styrken bare fungert som gjennomgangsleir for andre amerikanske enheter, og den kunne knapt beskrives som klar til operasjoner.

Korpsets general, Alexander Vandegrift var derfor mildt sagt forbløffet da han fikk ordre om å seile fra USA til New Zealand med hele divisjonen sin.

Og 1. marinedivisjon rakk knapt å komme frem før admiral King befalte at Vandegrift skulle erobre Tulagi på Salomon-øyene allerede 1. august. ­

Generalen hadde nesten ingen tid til å gjøre soldatene klare, samle etterretning om fiendens styrker og studere landskapet rundt operasjonsmålene. 

I all hast måtte han og de amerikanske flåtesjefene i Stille­havet improvisere, mens de ­bønnfalt King om en utsettelse. Admi­ralen nedlot seg til å gi dem seks dager.

7. august lå en hurtig sammenrasket flåte utenfor Tulagi og den større naboøya Guadalcanal, som i mellom­tiden også var utpekt som mål. 

Marineinfanteristene klatret ned i landgangsbåter, som så la seg i formasjon og satte kursen mot kysten. 

Den første av mange amerikanske invasjoner fra havet var begynt.

Japanerne på den vesle øya Tulagi bet fra seg, men etter et blodig døgn var de nedkjempet til siste mann. 

På Guadalcanal møtte marineinfanteris­tene ingen motstand på stranden, og amerikanerne strømmet i land.

«Usedvanlig vellykket», noterte Vandegrift i sin rapport. «Alt forløp med en letthet og presisjon som om det var en standard­øvelse i fredstid».

11 000 ble etterlatt i jungelen

Etter å ha kjempet seg gjennom seks kilometer jungel ankom Vandegrifts menn ­omsider den ødeliggende og forlatte japanske leiren på Guadalcanal. 

Japanerne, mange av dem bare arbeidere, hadde kommet seg i sikkerhet lenger oppe på kysten, og etterlatt tonnevis av forsyninger. 

Amerikanerne skulle snart få stor nytte av fiendens ris og ­gravemaskiner, for katastrofen lurte like utenfor kysten av Guadalcanal.

Øya ble bevoktet av to amerikanske hangarskip, og det første halv­annet døgnet slo flyene fra skipene tilbake en rekke japanske luftangrep. 

Men kampene kostet 21 av de opprinnelig 99 jagerne om bord, og det skremte skipenes admiral, som regnet fartøyene som viktigere enn utfallet av operasjonene på Salomonøyene. 

8. august trakk han tilbake de to flytende flybasene, og bare en liten eskorte av krigsskip ble liggende for å forsvare invasjonsflåten, som til nå bare hadde losset en brøkdel av lasten sin av forsyninger til styrkene på land.

Samme natt slo den japanske marinen til. En eskadre dukket opp i mørket, senket fire amerikanske og australske kryssere og stakk av igjen. 

Sjøslaget ved Savo-øya var en ydmykende katastrofe. Nederlaget hadde tatt fra transportskipene den siste beskyttelsen de hadde, slik at de allerede neste morgen lettet anker og forlot Guadalcanal med nesten fulle lasterom. 

General Vandegrift ble etterlatt på øya med 11 000 mann, og de manglet både feltrasjoner, medisin og piggtråd.

Admiral Kings ønske om å landsette tropper på Salomonøyene var innfridd. 

Men ingen hadde en plan for hvordan de skulle overleve i det ­barske tropiske klimaet eller forsvare seg når japanerne bestemte seg for å sette hardt mot hardt.

Amerikanerne la alle krefter til for å få ferdigstilt rullebanen og ­omgi den med en ring av forsvarsstillinger. 

20. august var arbeidet kommet så langt at Guadalcanal fikk sitt eget fly­våpen i form av 31 jagere og bombefly. «Nå kan de drittsekkene bare komme!» jublet en av de amerikanske soldatene.

Noen timer senere var det akkurat det japanerne gjorde.

Med M3 Stuart-stridsvognen på Guadalcanal tok de allierte for første gang i bruk tanks i jungelen.

© Don Millsap

Japan svarer

Den japanske hærledelsen tok i første omgang lett på situasjonen på Guadalcanal, for den tolket marine­infante­­ris­te­nes landgang som en nålestikkoperasjon. 

Ett eneste japansk regiment på knappe 2500 mann fikk derfor i oppgave å seile ned og drive dem bort.

Mannen som skulle løse oppgaven, var oberst og regimentssjef Kiyanao Ichiki – en erfaren soldat som gikk for å være ekspert på infanteritaktikk. 

Ichiki ­stolte på sine evner, sine menn og deres over­legenhet overfor viljeløse amerikanere. 

Derfor ga han ordre til angrep så snart den første tredjedelen av ­regimentet kom i land øst for amerikanernes flybase.

Ichiki angrep først om natten, slik ­japanerne hadde for vane, men på vei over en elv ble soldatene fanget i et kuleregn. 

Ameri­kanske maskingevær og kanoner massakrerte hele første angrepsbølge. 

Oberst Ichiki svarte med et morterbombardement, før han sendte soldater frem til nye stormangrep. 

Blodbadet fortsatte til soloppgang, da lyset gjorde det enklere for amerikanerne å treffe.

«Hvem som helst kunne ha meid ned de dumme svinene. De sto oppreist, for ­fanden! De hadde ikke engang vett til å åle seg frem», mintes en amerikansk maskingeværskytter senere.

Etterpå var marineinfanteristene like forundret over japanernes primitive taktikk som over den fanatiske offerviljen.

«Jeg har aldri hørt om kamper som denne», skrev Vandegrift i rapporten sin. «Disse menneskene nekter å overgi seg. De sårede ventet på at vi kom for å hjelpe dem – og så sprengte de seg selv og de som sto rundt i småbiter med en håndgranat». 

Marinen måtte tigge om hjelp

Etter oberst Ichikis nederlag fortsatte den japanske overkommandoen med å ­bygge opp en slagkraftig styrke som skulle drive amerikanerne bort fra Guadal­canal.

Den neste måneden utkjempet amerikanske og japanske patruljer hissige småslag i jungelen, og høyt over dem foregikk det luftdueller, når japanske bombe­fly med jagereskorte ankom på hyppige tokt.

De konstante tapene slet på begge luftstyrkene, men amerikanske flygere kunne tross alt nødlande nær basen sin. 

Japanerne, derimot, var langt hjemmefra, og mange omkom på havet.

Bølgene slukte også utallige skip som ankom øya med forsyninger på et uheldig tidspunkt og møtte på over­legne fiender.

Flåtene kjempet om herredømme i det omkringliggende Stille­havet, og begge sider mistet flere av de kostbare hangarskipene sine.

Admiral King måtte erkjenne at han hadde fått mye mer enn det han hadde ønsket seg om våren.

Slaget om Guadal­canal krevde så mange ressurser at marinen ikke lenger var i stand til å takle oppgaven alene.

Omstendig­hetene tvang ham til å bønnfalle hæren om ­både soldater og fly som kunne erstatte de utslitte styrkene på øya.

Til hans store hell hadde kampen om Guadalcanal fått så stor symbolsk betydning i amerikansk presse at det ikke var mulig med en tilbaketrekning. 

Hensynet til folke­meningen tvang presidenten til å støtte en forsterket innsats.

Imens holdt de japanske militærstrategene på troen om at amerikanerne hadde få menn og var så svekket at et tilstrekkelig kraftig dytt ville kaste dem på sjøen. Dermed var scenen satt for slagets avgjørende fase.

Japanernes endelige angrep

I oktober 1942 rundet japanernes ­styrke på Guadalcanal 20 000 mann. 

Ifølge deres egne etterretningsrapporter var de nå dobbelt så mange som amerikanerne – og klar til det endelige ­angrepet. 

Men tallene viste seg å være feil. I virkeligheten hadde amerikanerne hele 23 000 soldater til forsvaret av den etter hvert sterkt utbygde flybasen.

Japanernes operasjon begynte 13. oktober, da to japanske slagkryssere seilte langs kysten mens de utsatte amerikanerne for det verste bombardementet så langt.

Inne på basen ble 48 fly forvandlet til skrap, og store lagre av bensin forsvant i et ­flammehav.

Fra skjulte stillinger i jungelen stemte langtrekkende japanske kanon­er i, og ­ødeleggelsene gjorde det vanskelig for de ameri­kanske flyene å lette.

Nå var det opp til de japanske soldatene på bakken å utnytte øyeblikket.

Men ­angrepet kom ikke. De japanske soldatene i jungelen var stadig på marsj og langt bak tidsplanen.

De hadde bare uregelmessig kontakt med andre enheter, fordi den tette jungelen forstyrret radiosignalene, og det var umulig å koordinere en endret dato for angrepet.

Det planlagte avledningsangrepet ved kysten begynte derfor en dag for tidlig, og førte til store japanske tap uten at de også hadde vunnet noe.

Med radioer drevet av bilbatterier sendte kystobservatørene viktig informasjon til amerikanerne. 

© Getty images

Avgjørelsen falt

Først natt til 25. oktober innledet den japanske generalen Masao Maruyama hovedangrepet fra jungelen.

Mye hadde gått galt i forhold til planen, men han hadde faktisk klart å få sine 7000 mann frem gjennom jungelen uten at ameri­kanerne hadde oppdaget dem.

Regnet silte ned over slagmarken da japanerne gjorde seg klar til ­angrep. 

Regnet dempet støyen soldatene lagde i jungelen mens de snek seg ­gjennom mørket til startposisjonene sine. 

Men de ble likevel hørt av en amerikansk ­sersjant som lå i en skjult forpost foran resten av forsvarslinjen.

«Oberst», hvisket sersjanten inn i røret på felttelefonen.

«Det er 3000 japanere mellom deg og meg».

«Er du sikker?» spurte oberst ­Puller, som hadde kommandoen over stillingene.

«Fullstendig».

Puller rakk knapt å slå alarm før de første japanske enhetene angrep. 

Japanere rykket frem med bajonetter på geværene og viljen til å seire for enhver pris.

All koordinasjon var umulig i mørket, derfor slo general Maruyamas styrker til mot den amerikanske linjen etter hvert som de beveget seg frem til slagmarken.

Akkurat som under de foregående kampene led angriperne grufulle tap i møte med maskin­geværsalver og byger av håndgranater. 

Bølge etter bølge vaklet og brøt ­sammen i blodbadet.

Men så kilte en patron seg fast i et av amerikanernes maskingevær. 

De kakikledde japanerne utnyttet muligheten og stormet frem. De stakk ned amerikanerne i stillingen, før de stormet videre.

Det store ­japanske gjennombruddet lot til å være innenfor rekkevidde. Men en håndfull amerikanske soldater tettet hullet bak ­angriperne, og alle nye fremstøt ble avvist med dødelig ild.

Kampen fortsatte i timevis, helt til marine­infanteristene begynte å gå tom for ammunisjon. Via radioen ba de om tillatelse til å trekke seg tilbake.

«Dere har bajonetter, har dere ikke?» spurte oberst Fuller barskt.

«Jo, naturligvis, oberst».

«Fint, så hold stand», lød befalingen fra Fuller før han avsluttet samtalen.

Mangelen på ammunisjon var imidlertid langt verre hos japanerne, for mange av dem hadde kastet nesten alt fra seg under marsjen gjennom jungelen for å spare på kreftene. Noen av dem innledet angrepet med bare 15 patroner.

Amerikanerne kunne derimot løpende sende forsterkninger og forsyn­inger frem til utsatte stillinger.

Det kom ikke flere japanske gjennombrudd, og ved daggry utslettet Vandegrifts reserver de siste japanerne.

Angrepet hadde vært nok en militær katastrofe for de overmodige japanske styrkene. Mer enn 2000 mann hadde falt, mot 80 på amerikansk side.

Mer enn 25 000 japanske soldater døde på Guadalcanal som følge av nytteløse angrep og forferdelige forhold.

© Shutterstock

Marinekorpset takket av

Med amerikanernes innbitte forsvar i ­oktober endte de med å vinne slaget om Guadalcanal.

Generaler i Japan innså at ytter­ligere operasjoner på øya bare ville koste enda flere soldater, fly og skip som ikke kunne unnværes.

Fra da av kjempet japanerne på ­Guadalcanal bare for å forsvare seg. De bet som alltid innbitt fra seg, men stillingene kunne ikke holdes.

Etter en langtrukken kamp gjennom jungelen ble ordren om en japansk evakuering gitt i januar 1943.

På det tidspunktet befant ikke general Vandegrift og hans marineinfanterister seg lenger på øya.

Hæren hadde overtatt felttoget, og den utmattede 1. marinedivisjon hadde seilt bort til en velfortjent hvil i Austra­lia.

Vandegrift deltok i nye ­invasjoner i Stillehavet, før han i 1944 ­dro til Washington for å ­over­ta ­posten som øverstkommanderende for hele marinekorpset.

Sammen med den store seieren amerikanerne vant ved Midway ­sommeren 1942, ble Guadalcanal ­vendepunktet i stillehavskrigen.

Japan­ernes flaks var oppbrukt, og fremmarsjen deres stoppet opp. Nå begynte det lange felttoget fra øy til øy med kurs mot Tokyo.

Marinekorpset førte an under utallige land­ganger, og etter krigen kom beløn­ningen.

Styrken ble løsrevet fra marinen og ble en selvstendig våpengren i tillegg til hæren, marinen og flyvåpenet.

Les mer om slaget om Guadalcanal

  • Samuel B. Griffith II: The Battle for Guadalcanal, University of Illinois Press, 2000 James D.
  • James D. Horn­fischer: Neptune’s Inferno, Presidio Press, 2012

Kanskje du er interessert i