© Getty Images & Shutterstock

Blodbadet ved Rzjev krevde 1,5 millioner ofre

Bare tjue mil fra Moskva har nazistene i 1942 forskanset seg ved byen Rzjev. Trusselen om et nytt angrep mot hovedstaden får Stalin til å beordre sin svekkede hær ut i en selvutslettende offensiv. Men tyskerne forsvarer seg så iherdig at russerne etter få måneder gir området omkring Rzjev et passende navn: "kjøttkverna".

3. november 2016 av Therese Boisen Haas
Gjør dere klar! Lad geværet». Boris Gorbatsjevskij hører den illevarslende ordren og føler seg plutselig helt alene i verden. Et sted noen hundre meter fremme ligger «Hitlers udyr» i skyttergravene.


Der har de forskanset seg i månedsvis uten at Den røde armé har kunnet trenge dem tilbake. Den unge in­fan­te­ri­sol­daten vet hvilken vei han skal, men han er naglet fast i bakken. Kvalmen velter over ham. Han knuger geværet til seg.

Infanteristen Gorbatsjevskij befinner seg denne augustmorgenen i 1942 ved en landsby sørvest for Rzjev nær Moskva med en desimert tropp og en divisjon døde soldater.


Likevel ruller sovjetiske stridsvogner ut fra skogbrynet bak ham, og lyden av den første granaten flerrer morgenstillheten. Slaget – eller «kjøttkverna», som Den røde armés soldater kaller det – er i gang. Igjen.

«Fremad, følg meg», brøler et befal. Angstens svette løper langs kanten på hjelmen, men Gorbatsjevskij tvinger seg selv opp å stå. Rekke etter rekke styrter Den røde armés soldater frem mens de brøler det russiske kampropet:

«Urrah!»

De er halvveis ute i terrenget da tyskerne åpner ild. Jordsøylene står til værs, og døde og levende kastes gjennom luften. De sårede brøler etter hjelp. Midt i det hele hører Gorbatsjevskij en hylende, fryktinngytende lyd. Et bombefly med hylende sirene stuper plutselig og slipper lasten sin.

Øredøvende eksplosjoner trykker luften ut av lungene på Gorbatsjevskij. Han er forvirret og speider forgjeves etter de russiske flyene som burde besvare ilden.

«Fremad, for helvete», brøler en offiser som ennå er i live, og igjen styrter Gorbatsjevskij direkte mot den tyske sperreilden. Noen av kameratene hans kaster opp mens de løper. Andre gråter. De er ikke mange igjen i Gorbatsjevskijs linje da han plutselig går i bakken selv, truffet av en granatsplint.

Tross de massive sovjetiske tapene blir ikke Gorbatsjevskij overrasket over at det kommer en ny bølge soldater bak ham. Menneskeofringen har nå vart hele dagen, og tapene i den fillete og utmagrede Røde armé slår alle rekorder.

Men Gorbatsjevskij har etter hvert forstått Stalins budskap: Bulen i tyskernes front nær Moskva skal utslettes, koste hva det koste vil – også hvis prisen er Gorbatsjevskijs eget liv.

Stalin beordrer lynoffensiv

Fem måneder før granatsplinten feller Gorbatsjevskij, hadde Sovjetunionens diktator, Josef Stalin, kalt til samling i Den røde armés generalstab – Stavka.


Han var fortsatt oppløftet etter seieren ved Moskva i 1941, men én ting plaget ham. Bare 20 mil fra hovedstaden hadde tyskerne forskanset seg i en cirka 200 km² stor lomme rundt byen Rzjev. Området var ifølge Stalin en pistol rettet mot Sovjets hjerte.

«Tyskerne vil komme seg etter nederlaget», formante han sine øverste generaler og rådgivere.

Vinteren var ifølge diktatoren det beste tidspunktet for å eliminere denne delen av fronten. Forsiktig innvendte helten fra seieren ved Moskva, general Zjukov, at mangelen på ammunisjon, drivstoff og materiell var alvorlig. Den røde armé var avkreftet, og seieren hadde kostet uhyggelig mange liv. Men Stalin ville ikke lytte.

«Vår oppgave er å hindre tyskerne i å hvile seg», formanet diktatoren.

Stalin satset på en rask operasjon. Den tyske lommen skulle angripes samtidig fra to sider, og underveis skulle byene i området gjenerobres, og den tyske hæren bruke opp reservene. Wehrmacht hadde til sammen 625 000 mann, og Sovjet stilte nå med 688 000.

I 14 måneder kjempet sovjetiske styrker forgjeves mot den tyske overmakten.
© Getty Images
10. januar 1942 innledet den 45 år gamle generalen Efremov angrepet på Rzjev fra sørøst. Samtidig slo 29. armé til fra nord. Tyskernes knyttneveformede utbuling i fronten skulle knipes av ved håndleddet.

Efremov fikk trengt gjennom tyskernes frontlinje og drevet en kile 110 km inn ved byen Vjazma sørvest for Rzjev. Troppene hans nærmet seg Vjazma da den verst tenkelige beskjeden nådde generalen.

Tyskerne hadde angrepet de bakerste troppene hans og avskåret ham fra resten av Den røde armé. Efremovs armé var omringet bak fiendens linjer og overlatt til seg selv i den kaldeste delen av den russiske vinteren.

«Vinteren var umenneskelig hard. Snøen var så dyp at det var nesten umulig å gå, og den ene snøstormen avløste den neste. Likevel måtte vi kjempe, selv om vi var omringet og hele tiden ble skutt på», fortalte soldaten Jevgenij Nizovtsev mange år etter krigen.

En vanlig dagsrasjon skulle nå rekke til fire dager, og det fantes ikke nok medisin til å behandle de sårede. Kavaleriets hester døde når temperaturen sank til minus 30, og soldatene saget opp de frosne hestekroppene for å koke kjøttet.

På toppen av de avsindige lidelsene var det nå nesten tomt for den allerede begrensede ammunisjonen. Efremov kontaktet generalstaben og ba om hjelp. Men general Zjukov avviste anmodningen med begrunnelse i at Efremov hadde seg selv å takke – han kunne jo bare ha forsvart baktroppen.

Den omringede Efremov ble konstant bombet fra luften. 29. armé, som skulle knipe håndleddet av fra nord, fikk samme behandling. Selv armeens feltsykehus ble utslettet av Luftwaffes redselsfulle Stuka-bombefly.

«Lyden av sirenene brakte oss helt ut av fatning. Så snart de begynte, ble jeg lammet av angst. Om natten hørte jeg dem i drømmene – det var lyden av død og fordervelse», fortalte den overlevende soldaten Vladimir Karpov.

Tyskerne behersket luftrommet suverent, og ved utgangen av januar hadde 29. armé mistet 80 000 mann, og den måtte trekkes tilbake.

«Samtlige overlevende fra 29. armé kom ut med frostskader og sår», noterte en sykehjelper. «Ikke én er frisk».

Fiendens general ble tysk forbilde

Samtidig ble situasjonen verre og verre for Efremov. Hans omringede armé var i ferd med å dø, men hos Stavka var det ingen hjelp å få. Hver henvendelse til Zjukov ga samme resultat.

«Njet! Ingen retrett og ingen hjelp utenfra. Let etter mat og ammunisjon lokalt», var beskjeden igjen. De utsultede soldatene åt bark, snø og røtter, og døgnet rundt var de under beskytning.

«Mennene puttet småstein i munnen som de suttet på i et forsøk på å glemme sulten», fortalte den overlevende Jevgenij Nizovtsev. «Noen prøvde å spise jord. Det var forferdelig».

Ikke før april innløp det tillatelse fra Zjukov til å trekke seg ut. Men da var det for sent. Efremovs siste utpinte menn kunne ikke lenger marsjere de 15 milene. Omringet av tyskere skjøt Efremov seg til slutt i en liten skog for å slippe skammen det var å overgi seg.

Tyskerne æret den døde russiske generalen med en heltebegravelse.

«Kjemp like tappert for Tyskland som general Efremov gjorde for Russland», formanet den tyske general Model sine menn. Zjukov, derimot, brukte ikke tid på å sørge over en tapt general.

Sammen med Stalin forberedte han neste etappe av offensiven, som på det tidspunktet allerede hadde kostet 300 000 mann. Planen var å bygge opp en spesialgruppe bak fiendens linjer.

Det 11. kavalerikorps hadde vært omringet siden februar, og de ville nå sende fallskjerm-soldater inn til dem.


Men dårlig organisering vannet ut planen. I løpet av mai måned nådde bare 1663 mann frem. Igjen og igjen anmodet korpset om mer hjelp.

Den kom aldri, og de 16 000 mennene fra 11. kavalerikorps endte med å foreta et hasardiøst utbrudd. Langs fluktruten hopet det seg snart opp med ødelagte kjøretøy, døde hester og soldatlik.

«Lyden av de såredes stønning var hjerteskjærende», noterte den overlevende speideren Vladimir Poliakov.

Sovjetiske soldater ble ofret

Samtidig fikk de tyske offiserene et direktiv fra Berlin. Føreren forlangte at Rzjev-lommen skulle holdes for enhver pris. 2. juni 1942 iverksatte tyskerne derfor Operasjon Seydlitz, som skulle rense lommen for sovjetiske tropper.


Via oppsnappede radiomeldinger og beretninger fra fanger og avhoppere, visste tyskerne at skogene var fulle av etterlatte russiske soldater.

Wehrmacht sendte spesialstyrker bestående av overløpere og russisktalende soldater inn i skogene, der de spredte falsk informasjon blant de sultende og forvirrede russerne som gang på gang måtte se seg omringet.

12. juli sluttet Operasjon Sey­d­litz. 30 000 sovjetiske soldater var tatt til fange, og 187 700 drept.

«Nå har vi sjansen til å samle krefter og gjenopprette en ubrutt forsvarslinje», konstaterte en tysk general tilfreds.

Hvis tyskerne trodde de kunne hvile seg, tok de imidlertid feil. Stalin kalkulerte fra nå av kynisk med å tappe tyskerne for krefter ved Rzjev. Den røde armé hadde nemlig oppdaget at Tyskland forberedte et angrep på Stalingrad.

Ved å binde opp et maksimalt antall tyske tropper i Rzjev-lommen ville Stalin sikre seg at tyske Wehrmacht ikke kunne konsentrere seg fullt ut om Stalingrad. Stavkas neste store kampanje var derfor både et angrep og en avledningsmanøver.

Men Den røde armés sommerkampanje i 1942 kom skjevt ut fra start. I ti dager regnet det uten stans og gjorde terrenget om til et gjørmebasseng. Da Boris Gorbatsjevskij i juli ankom fronten og krøp ned i skyttergraven, sto den halvveis under vann.

Soldatene gikk konstant i våte klær, og sammen med matmangel fikk feber og lunge-betennelse Den røde armé til å skrante verre enn noen gang. Men operasjonen fortsatte, og om kvelden 29. juli sendte Stavka ut en advarsel via radio til de lokale, som panisk prøvde å evakuere området.


Tyskerne kunne ikke unngå å vite hva som ventet.

På dagen for angrepet satt mesteparten av Den røde armés stridsvognsenheter fast i gjørma, og infanteriet løp alene mot fiendens ild.

«Vi forstår ikke måten russerne bruker soldatene sine på», noterte en tysk general i journalen. «De sender dem ut i felten som kyr som skal til slakteren».

Tyskerne kjempet i tre slag

Ved en landsby sørvest for Rzjev skulle en granatsplint i ryggen redde Gorbatsjevskij fra kjøttkverna. På feltlasarettet merket han frustrasjonene blant de andre sårede soldatene.


Ingen forsto hvorfor de døde ikke ble begravet, eller hvor det ble av flyene som burde beskytte dem. Men ingen torde å si det høyt til offiserene av frykt for represalier.

Hver dag strømmet det inn soldater som hadde skutt seg selv i hånden eller foten for å slippe bort fra slagmarken. Legene og sykepleierne på lasarettet irriterte seg grenseløst over disse som kom og opptok verdifull tid, plass og ressurser.


Gorbatsjevskij lå i et telt tettpakket med sårede. Han prøvde å finne ut hvordan slaget han deltok i, endte, og hvorfor landsbyen var viktig å innta, men ingen hadde lyst til å svare.

Til gjengjeld fant han ut at Stalin hadde gitt en ordre som ville forvandle soldatenes mareritt ved Rzjev til et sant helvete. Ordre nr. 227 ble kjent som «ikke ett skritt tilbake».

«Ytterligere retrett betyr din egen og Moderlandets undergang på én og samme tid», het det. Ordene fikk Gorbatsjevskij til å blekne. Konkret betydde ordren at generalene innsatte såkalte blokadebataljoner.

Enhver som rykket bakover, ville nå bli skutt av sin egen hær. Til de verste, mest vanvittige slag-ene ved Rzjev ble straffebataljoner kastet for fienden. Krigsfanger, kriminelle og desertører kunne tjene sin frihet hvis de overlevde slagmarken. Men det gjorde ingen.

Stalins uhyggelige menneskeofringer skulle likevel vise seg å gi resultater. Langsomt trengte Den røde armé endelig frem og sto ved slutten av august – etter ytterligere 300 000 døde – bare seks kilometer fra Rzjev.

Tyskerne lå ille an. Stalins selvutslettende taktikk hadde også kostet massive tyske tap. Samtidig kom det meldinger sørfra om at tyske tropper marsjerte mot Stalingrad. Sammen med beleiringen av Leningrad og slaget ved Rzjev utkjempet tyskerne nå tre store slag på Østfronten på én gang. Den tyske hærens ressurser var spent til det ytterste.

Tyske maskingeværskyttere lå klar ved alle viktige strategiske steder.
© sz photo/scanpix

Basal utrustning manglet

Mens Gorbatsjevskijs sår grodde, sto Den røde armé i stampe noen kilometer fra Rzjev.


Hver eneste landsby inn mot byen ble holdt av tyskerne i et jerngrep, og russerne ofret tusenvis av soldater på å ta bare én.

I 20 dager angrep 30. armé eksempelvis uavbrutt den samme landsbyen fra samme side – helt til en ny offiser overtok kommandoen, angrep fra motsatt side og tok landsbyen i løpet av to timer.

Stalins utrenskninger i offisers- korpset i 1930-årene hadde blant annet betydd at for eksempel skolelærere, som ikke hadde noen annen erfaring enn å herse med elever, nå ble ansett som kvalifisert til å være offiserer.

I oktober var Gorbatsjevskij omsider klar til kamp igjen. Han ble sendt til et regiment der han fikk rang av løytnant. Hans nye overordnede ønsket ham – beruset – velkommen:

«Hold ut så godt du kan, men regn ikke med noe hjelp, for det er ingen igjen til å kjempe». Gorbatsjevskijs vesle tropp talte bare 20 mann og manglet helt grunnleggende utrustning.

Om natten måtte de for eksempel krype rundt i skogen og trekke støvlene av døde tyskere. «Guds gave» ble det gode tyske fottøyet kalt.

Dagene ble kortere og kaldere, og Gorbatsjevskijs tropp sov i fuktige jordhuler i sammenraste skyttergraver. Bare noen hundre meter unna befant tyskerne seg i oppvarmede bunkere med elektrisitet. Klokken seks drakk de kaffe og spiste frokost, og så begynte de å fyre opp russerne over høyttalerne:

«Kom igjen, russere, skal vi slåss?»

I november kom Gorbatsjevskijs tropp til bredden av Volga og flyttet inn i tyskernes forlatte skyttergraver. «Hitlers udyr» hadde i stedet trukket seg tilbake til motsatt bredd, der de døgnet rundt messet over høyttalerne:

«Kom over til vår side! Vi tar en pause i skytingen frem til klokken seks i morgen. Klokken 06.30 er det frokost». Tyskerne gjentok beskjeden flere ganger om dagen, og noen ganger brukte de en avhoppet russer til å friste dem:

«Vi får sjokolade, ost og skinke».

Andre ganger slapp tyske fly pornoblader ned til de forhutlede og frysende sovjetiske soldatene. Den røde armé manglet alt fra tobakk til hjelmer. Likevel fortsatte Stalins utsultede hær å trenge frem – truet av sine egne blokadebataljoner.

Gorbatsjevskijs enhet klarte imidlertid ikke å krysse den tilfrosne Volga, for tyskerne på motsatt side plaffet ned alle på isen. Mens Den røde armé omsider nådde Rzjevs bygrense, måtte Gorbatsjevskij og hans menn feire den siste dagen i 1942 ved Volga.
Det sovjetiske artilleriet slet med ammunisjonsmangel. Hver kanon ble i gjennomsnitt
bare avfyrt to ganger om dagen.
© Sputnik Images/Polfoto

Tyskerne lurte Den røde armé

Den røde armé bombet nå Rzjev fra morgen til kveld. Kampene bølget frem og tilbake i byens gater, og hvert hus kostet hundrevis av russiske liv.


«Etter fire ukers uavbrutt bombardement er det ikke mulig å kjenne igjen en eneste bygning. Der byen lå, fins det bare et kraterlandskap», noterte en tysk general.

Håpløsheten senket seg over de kjempende russerne. Gatene fløt med lik, og antall sårede var katastrofalt.

Situasjonen syntes låst. Så nådde nyheten om tysk nederlag ved Stalingrad frem – og håpet skyllet som en flodbølge gjennom Den røde armé.

«Hitler og hans udyr er bremset», gaulte soldatene triumferende i munnen på hverandre. De nedbrutte mennene ble oppildnet av en ny tro på seier. Nå skulle tyskerne få dødsstøtet.

På den andre siden av fronten var det imidlertid påfallende stille. Tyskerne forberedte nemlig en kontrollert tilbaketrekning.


I ly av nettene anla Wehrmacht 80 mil vei, etablerte nye forsvarslinjer rundt 20 mil mot vest og tømte Rzjev-lommen for materiell og mat. De minela det som var igjen av bygninger, sprengte jernbanelinjene og tvangsutskrev 60 000 sovjetborgere som hjelpetropper i den tyske hæren.

1. mars trakk tyskerne seg tilbake, og underveis ble Hitlers spesialordre utført: Føreren ville høre broen over Volga bli sprengt når mennene hans forlot Rzjev. Soldatene rullet derfor ut telefontråd før sprengladningene detonerte. Braket kunne definitivt høres i Berlin.

Imens ga Stalin ordre om å forfølge den flyktende fienden. Sovjetiske tropper satte etter, og ved synet av tyskernes tomme skyttergraver utenfor Rzjev spredte seiersrusen seg:

«Fritz har stukket av», jublet russerne. 3. mars kunne Den røde armé omsider innta Rzjevs sønderbombede gater. Av byens opprinnelig 5000 hus sto bare 200 igjen.

4. mars 1943 sendte Stavka ut den første og eneste offisielle erklæringen om det 15 måneder lange slaget.

«Etter lang og hard kamp har våre tropper gjenerobret Rzjev», het det i den påfallende korte meldingen. Glemt var alle feiltrinnene og ikke minst den halvannen millionen russere som hadde ofret livet i slaget om Rzjev.

Kampene i byen Rzjev var så harde at stort sett hele byen ble jevnet med jorden.
© Sputnik Images/Polfoto

Kanskje du er interessert i