Fangene hadde gode forhold i Oflag VI-B, der de både kunne spille fotball og lese bøker. Likevel forsøkte flere å flykte.

© AP/Polfoto

Britiske krigsfanger la frekk fluktplan

Etter en rekke feilslåtte fluktforsøk legger britiske krigsfanger en plan som er så dristig og opplagt at selv ikke et fjols ville prøvd seg på den. Fangene bruker fem måneder på å forberede flukten, som skal vise seg å bli en av andre verdenskrigs frekkeste.

13. oktober 2017 av Jeppe Nybye

Noen ganger kan en idé sies å være så dum at den blir genial. 

Det gjelder blant annet planen major Tom Stallard en natt i begynnelsen av 1942 legger frem for noen britiske medfanger i leiren Oflag VI-B ved byen Warburg, omtrent midt i Tyskland.

Utenfor brakken holder en gruppe av Stallards medsammensvorne utkikk etter tyske soldater. 

Inne snakker utvalgte krigsfanger i munnen på hverandre, helt til Stallard ber om ro.

«Gentlemen, dere har fått vite at det fins tre måter å slippe ut av fangeleiren på», sier han og tar en pause for effektens skyld. «Under gjerdet, gjennom gjerdet og ut av hovedinngangen».

«Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men personlig har jeg fått nok av tunneler», bjeffer en av tilhørerne.

«Jeg er enig», svarer Tom Stallard, skyter haken frem og fortsetter:

«Løsningen, gentlemen, har vært foran oss hele tiden. Helt fra vi satte våre bein i denne elendige naziferiekolonien. Gjerdet – mine herrer – gjerdet».

Et bredt glis brer seg i det tynne ansiktet. «Som fuglene skal vi spre våre vinger og fly over det!»

Ikke abonnent? Få bladet her:

Tom Stallard var major i Durham Light Infantry til han ble tatt til fange i 1941.

© SWNS/Bulls Bild

Fangene kjeder seg

Flukt er ikke noen ukjent sak i den tyske fangeleiren. 

For de 3000 britiske offiserene, hvorav de fleste har sittet i leiren siden de ble tatt til fange under slaget om Frankrike i juni 1940, er tilværelsen nemlig dørgende kjedelig. 

Og det til tross for tyskerne både har stilt musikkinstrumenter og et velutstyrt bibliotek til rådighet.

For å få tiden til å gå prøver fangene derfor å flykte. Som soldater er det deres plikt å stikke av, men for mange av dem utvikler flukt seg også til en hobby. 

Det får både tiden til å gå og legger beslag på et større antall tyske soldater som skal se til at fangene blir i leiren. 

Til sammen har britene gravd 77 tunneler, hvorav 65 er oppdaget av tyskerne.

Men Tom Stallard har pønsket ut en plan som ingen ennå har forsøkt. 

I stedet for å grave nok en tunnel, som høyst sannsynlig vil bli oppdaget av de tyske vaktene, vil Stallard ganske enkelt klatre over gjerdet. Med stiger.

Strømbrudd over gjerdet

Rundt fangeleiren kneiser et 2,5 meter høyt dobbelt gjerde. For hver 20. meter er det opplyst av en lyskaster. 

Hvis fangene skal ha noen sjans til å krype usett over, må Tom Stallard finne en måte å slukke lyset på. 

Heldigvis har Ken Searle – en kaptein med sivil utdannelse som elektriker bak seg – oppdaget en svakhet i fangeleirens strømforsyning. 

Den er plassert i et av leirens verksteder, fullstendig blottet, uten sikring og lett å komme til.

For en mann med Ken Searles ferdigheter vil det være en smal sak å ta kontroll med strømmen og samtidig få en mørklegging av lyskasterne til å se ut som et helt ordinært strømbrudd.

Fluktkonger sultefôret seg

I månedene før flukten sparte fangene på matrasjonene for å kunne overleve 20 dager på flukt.

Hver flyktning hadde:

  • 700 gram kjeks
  • 700 gram ost
  • 2 kilo sjokolade
  • 1 kilo grøt
  • 500 gram sukker
  • Marmite – salt 
  • smørepålegg
  • Melketabletter
  • 2 bokser sardiner
  • I alt: 5,5 kilo mat

Tømmertyver i kantinen

Stallard har mer enn lyset å tenke på. For å bygge stigene trenger han en stor haug planker og rundt 1600 spiker. Og det i en leir der tyskerne holder skapt øye med alt som kan brukes til flukt.

Det byr seg imidlertid en uventet mulighet da tyskerne oppdager inngangen til en tunnel under en av fangenes kantiner. 

Den tyske kaptein Rademacher – en tidligere overlærer som nå vokter fangene med samme nidkjærhet som han en gang tuktet sine elever med – gir straks ordre om at kantinen skal stenges og tunnelen fylles med avføring og jord. 

Men der Rademacher ser en stengt kantine, ser Stallard en skattkiste med alt det treverket han kan drømme om.

Klokken fem om ettermiddagen en dag tidlig på våren i 1942 går Stallards menn på rov. Noen fanger har alt gravd grøfter i leirens kjøkkenhage, og de venter nå på at trelasten skal ankomme slik at de kan gjemme den i jorden. 

Imens står tømmertyvene klare i en brakke like ved den stengte kantinen og venter på signalet som betyr «fri bane».

«Nå gjelder det, kamerater», hvisker lederen av gruppen idet han ser det avtalte signalet fra en av de mange utkikkspostene posisjonert i leiren. «Av gårde!»

Han river opp døren, og bærerne følger like bak og styrer mot kantinen. Ved kjøkkenhagen hører graverne like etter tydelig den avslørende kakofonien av bulder, brak og hammerslag. 

Men den britiske utkikksposten ser ikke ut til å være bekymret – han har blikket stivt rettet mot en annen medsammensvoren som står et stykke unna. 

Endelig kommer de første mennene bærende på lange planker over skuldrene.

«Her kommer posten», ler en av dem idet han kaster tre planker ned i grøften. 

Med få sekunders mellomrom kommer britiske soldater med planker strømmende til kjøkken- hagen, mens graverne fyller den ene grøften etter den andre. 

For Tom Stallard, som overvåker operasjonen, virker det for godt til å være sant. Han ser nervøst på klokken og konstaterer at de tyske fangevokterne ikke har registrert noe mistenkelig de minuttene bråket har stått på.

Musikk kamuflerer treningen

I slutten av mai bygger britene den første av de i alt fire stigene, slik at Tom Stallard og mennene kan trene på fluktforsøket. 

De siste tre skal først bygges på selve dagen, ettersom det nærmest er umulig å gjemme dem i leiren. 

Uten å bli oppdaget smugler fangene øvelsesstigen over i musikksalen og stiller den opp langs veggen som en bokhylle for notehefter og litteratur.

Ifølge planen skal hver av de fire stigene få ti mann over gjerdet på vel 60 sekunder. Gjennom hele juni og juli trener 40 britiske menn intensivt på operasjonen. Alt må sitte for å unngå at fangevokterne skal få mistanke.

I øvingslokalet kan to bjelker under taket spille rollen som det 2,5 meter høye doble gjerdet, men treningen lar seg ikke så lett kamuflere, for det både trampes, pustes og peses. 

Løsningen blir å be leirens orkester øve utenfor bygningen imens, og Tom Stallard ber dem slå og blåse litt hardere enn vanlig på trommene og i trompetene.

Men når lag 3 øver, er det nummeret før planen blir avslørt.

«Gorillaene kommer!» roper plutselig en utkikkspost ved vinduet. Samtidig løper to briter på broen oppunder taket som stigen danner over bjelkene. 

Den første briten hoppet resolutt ned fra broen – med den andre så tett bak at nummer to lander på føttene til nummer én. 

Han brøler av smerte, mens Tom Stallard lynraskt får løftet brokonstruksjonen ned fra bjelkene og like kjapt griper fatt i et par notehefter for å kamuflere at det er en stige.

Utkikksposten hopper ned fra vinduet og hiver seg mot et gammelt og ustemt piano og slår an en tone. 

Bare noen sekunder senere slutter resten av mennene seg svettende til ham og bryter ut i en andpusten allsang. 

I samme øyeblikk river kaptein Rademacher opp døren, med en ung, kvisete og bevæpnet korporal hakk i hæl.

Fangene slutter umiddelbart å synge og står i rett da Rademacher tramper inn i lokalet og begynner å inspisere rommet. 

Korporalen nærmer seg «bokreolen» og ser nærmere på notene, mens fangenes skrekkslagne blikk følger hver bevegelse. Rademacher avslutter inspeksjonsrunden og begynner å gå mot utgangen. 

Men da han når døren, og britene begynner å slappe av, snur han seg teatralsk og peker på den kamuflerte stigen med noteheftene. Tom Stallard og de andre soldatene står som lammet.

«Dere øver til konserten?» brøler Rademacher, før han plutselig sier med et smil: «Fortsett endelig. 

Musikken svinger. 

Jeg er sikker på at dere vil gjøre det godt». Med en feiende bevegelse forlater han stedet og smekker døren i.

Tom Stallard hadde tegnet et kart over leiren og markert fluktstedet.

© Imperial War Museum

De britiske fangene flykter

Tom Stallard har planlagt at flukten skal skje 30. august klokken 21.30. En halv time før samler han de 40 mennene i brakke 20 og 21 som ligger nær gjerdet. 

Samtidig patruljerer en rekke medsammensvorne rundt i leiren og holder utkikk, mens de later som om de tar seg en kveldsrøyk, slik de pleier.

I de to brakkene står mennene urolig og venter. Tom Stallard nekter å vise sin egen nervøsitet og går fra mann til mann og ønsker dem lykke til. 

Alle er nå helt stille og venter bare på at Ken Searle og Ron Moulson skal kutte strømmen. 

«Hva er klokken?» spør en av mennene plutselig. «21.25», er svaret. Og så forsvinner lyset over gjerdet.

I brakkene venter de 40 mennene nå bare på at deres medsammensvorne utenfor skal melde fri bane som avtalt.

«Var det et GO eller et NO?» hvisker en spent gruppeleder i brakke 21 til mannen bak seg. Han har hørt en utkikkspost si noe, men kan ikke helt tyde signalene i mørket. I noen nervepirrende sekunder venter han ubesluttsomt, helt til han får samlet tankene.

«Til helvete med det. Av gårde, gutter», sier han og braser ut døren.

I brakke 20 hersker det også full forvirring. Her har de ennå ikke hørt signalet, men da de plutselig ser folkene fra den andre brakken løpe mot gjerdet, skynder de også seg ut døren.

«Go, go, go», hvisker gruppelederen og løper ut i den månelyse natten.

Bare 50 meter unna kan de flyktende tydelig se en tysk fangevokter som inspiserer noen mistenkelige lyder fra piggtråden mellom gjerdene. 

Vakten ser tydelig forvirret ut, og det hjelper ham ikke noe særlig at to tysktalende briter roper rasende ordrer, og at et blåser-orkester plutselig spiller fanfarer utenfor musikksalen. 

Han er som naglet til stedet og oppdager ikke at 40 mann er i ferd med å flykte.

Ved gjerdet får de fire lagene stigene opp foran det indre gjerdet. De timelange treningsøktene har betalt seg, for raskt og mekanisk får mennene skjøvet på plass broen over det doble gjerdet, og de første setter føttene på stigen. 

Tom Stallard kan tydelig høre de forvirrede ropene fra vaktene i de nærmeste vakttårnene, men det virker ikke som om noen av dem har oppdaget hva all den plutselige ståheien faktisk skyldes. 

Først da mange briter er kommet over på den andre siden og løper inn i mørket, høres det første skuddet. Tyskerne skyter på måfå mot skyggene.

I løpet av bare 40 sekunder når 32 menn å krysse gjerdet, før offiseren som har ansvar for sikkerheten, stopper fangene. Tom Stallard er en av de siste som kommer seg over gjerdet. 

I alt rømte 32 menn fra fangeleiren Oflag VI-B den natten. Nærmest mirakuløst ble ingen drept. Fangene flyktet i grupper på to mot blant annet Sveits, Nederland, Belgia og Danmark, men bare tre kom seg hjem til England.

Tom Stallard ble tatt til fange igjen den 13. september, nær den tysk-nederlandske grensen. Etter krigen slo han seg ned som vinhandler i Bournemouth.

Les mer

Mark Felton: Zero Night: The Untold Story of World War Two’s Most Daring Great Escape, Icon Books Ltd, 2014.

Kanskje du er interessert i