Grensa mellom Øst- og Vest-Tyskland var tungt bevoktet. Da ballongen steg, lyste den som en fakkel på himmelen.

© Bildemontasje: Getty images & Günter Wetzel

Familiefedre planla vanvittig ballongflukt fra DDR

To familiefedre bestemmer seg for å flykte fra DDR i en hjemmelaget luftballong. Men først må de kjøpe flere hundre meter med stoff – uten at politiet oppdager dem. Og selv hvis de kommer i luften med koner og barn, er faren langt fra over. Flyturen vil nemlig føre dem over østtyske grensevakter, som har ordre om å skyte dem ned.

9. mars 2017 av Stine Overbye

Ett tema står alltid på dagsordenen når vennene Peter Strelzyk og Günter Wetzel stikker hodene sammen: flukt. 

Men bare når de føler seg hundre prosent sikre på at ingen kan fange opp de forbudte tankene deres. 

Samme om de er på jobb, tar en kald Rosenbräu-øl på den lokale kneipen eller er på søndagstur med familiene sine – hver gang de er sammen, går praten om hvordan de skal komme seg ut av DDR.

I 1978 driver Peter Strelzyk for seg selv som elektriker, er gift og far til to. Günter Wetzel er egentlig utdannet murer, men arbeider i elektrikerfirmaet og har også kone og to barn.

Og selv om de begge på mange måter er fornøyd med tilværelsen i Øst-Tyskland, føler de en intens avsky mot landets kommunistiske regime, som i Strelzyk og Wetzels øyne systematisk undertrykker sine egne innbyggere.

Begge har følelsen av å ha havnet på feil side av grensen mellom de to tysklandene. Derfor har begge stilt TV-antennene sine inn mot vesttyske stasjoner. 

Og hver eneste gang de slår på fjernsynet, blir de sugd inn i en verden de ønsker var deres – en verden av farger og overflod, der innbyggerne kan velge og vrake mellom varer i butikkhyllene, der fisk og kjøtt ikke er en sjelden luksus, og der det ikke tar flere dagers jakt rundt i butikkene for å spore opp noe så dagligdags som et par sokker.

«Å se vesttysk TV er som å invitere en sulten mann til et festmåltid – og så nekte ham å spise», konstaterer Peter Strelzyk, som i likhet med vennen Günter drømmer om friheten til å reise hvor han vil. 

Men akkurat hvordan de to vennene skal komme seg bort fra hjembyen Pössneck og DDR, er et spørsmål det ikke fins noe svar på. Ennå.

En eventyrlig idé tar form

Den mest opplagte løsningen – å flykte over land – har de utelukket på forhånd. Den nesten 1400 kilometer lange grensen til Vest-Tyskland er nok den best sikrede i verden. 

Fra nord til sør er grensen beskyttet av høye gjerder, piggtråd, minefelt og vakter med stående ordre om å skyte alle flyktninger. 

Å flykte den veien vil være rent selvmord. I stedet har Peter Strelzyk og Günter Wetzel vurdert å flykte i helikopter eller i et lite fly.

«Men hvordan pokker skulle vi kunne vi få fatt i et fly eller et helikopter? Og skulle vi skaffe oss et, er det jo ingen av oss som vet hvordan man styrer et fly», sukker Peter Strelzyk da de diskuterer saken for 117. gang.

Men tanken om en luftbåren flukt biter seg fast i underbevisstheten, og som en plutselig innskytelse slår ideen ned i dem 7. mars 1978 mens de sitter i lunsjpausen med matpakkene sine.

«Hva om vi bygger en luftballong?» utbryter Günter.

«Ja, hvorfor bygger vi egentlig ikke bare en ballong?» nikker Peter anerkjennende. 

Ingen av dem har det fjerneste begrep om hvordan luftballonger fungerer, men det bekymrer dem ikke. 

Både Peter og Günter er ekte Petter Smart-typer som elsker å pusle med motorer og teknikk, og da de samme kveld møtes hjemme i Günters stue, har de i tankene allerede kommet høyt til værs.

Mens den ene Nordhäuser-snapsen tar den andre, leser Peter høyt fra et oppslagsverk om de franske ballongpionerene, brødrene Montgolfier, som i 1783 oppfylte menneskehetens urgamle drøm om å fly, da de som de første i historien sendte en varmluftsballong til værs.

«Himmel og hav, Günter… Når de kunne gjøre det for 200 år siden, bør vi kunne gjøre det i dag», hvisker Peter henført og rekker kompisen boken med illustrasjonene av den epokegjørende ballongferden. 

Begeistret tegner de to østtyskerne de første strekene til fartøyet som skal ta dem over grensen og inn i det forjettede Vest-Tyskland.

Mange hundre meter stoff måtte sys sammen på en gammel pedaldrevet symaskin.

© Günter Wetzel

Konene er skeptiske

«Har det klikket for deg?» spør Doris Strelzyk vantro da Peter senere samme kveld innvier henne i planen.

«Hvordan i himmelens navn har dere tenkt å bygge en kjempestor ballong i hemmelighet, uten at noen legger merke til det?» fortsetter hun.

Doris vil imidlertid ikke avvise ideen helt. Også Günters kone, Petra, er skeptisk, men lytter tålmodig til sin mann da han ramser opp grunnene til at de snarest bør flykte.

«Jeg vet godt at det ikke er noe paradis der borte i vest heller. Men der kan vi i det minste gjøre alt det vi har drømt om. Vi kan dra til Italia, til Spania, hvor som helst. Men det viktigste er barna våre og deres fremtid. Mitt sterkeste ønske er at de skal få vokse opp i et fritt land», erklærer Günter og forsikrer i samme åndedrag sin kone om at en varmluftsballong ikke er det minste farlig, bare den er laget ordentlig.

«Grensevaktene har ikke sjans til å skyte den ned, for den flyr altfor høyt oppe», garanterer han. 

«Og skulle de treffe, skjer det ingenting. Et par hull i stoffet er ikke nok til å senke ballongen. Den vil bare fortsette å fly», forklarer han, og minner samtidig om at det vil ta flere måneder, kanskje år, før ballongen er ferdig.

«Jeg og barna blir med deg hvis du virkelig syns at det er det beste», sier Petra nølende.

Arbeidet begynner i den hemmelige systuen

Med konenes velsignelse fortsetter Peter og Günter å planlegge flukten. Selv for et par håpefulle amatører krever det ikke mye hoderegning å finne ut at ballongen må være av en viss størrelse for å kunne bære fire voksne og fire barn.

Omtrentlige beregninger tilsier at ballongen må ha et volum på rundt 2800 m³ – og det vil kreve nesten 1000 m² stoff. 

Å skaffe så mange ruller med stoff kan fort bli et problem, forutser de – og de får rett.

Nesten hver dag etter arbeidstid skrangler de to vennene av gårde i Peters 18 år gamle oransje Moskvitsj i jakten på tekstiler. 

De er innom byer som Rutolstadt, Saalfeld og Jena, men vender alltid tomhendt hjem. Først i byen Gera har de omsider hellet med seg. Her finner de et stormagasin med massevis av ruller med brunt stoff, tilsynelatende av god kvalitet og nøyaktig én meter bredt.

«Er materialet vanntett?» vil Peter vite.

«Ja, det er ikke bare vanntett, det er også umulig å selge, og derfor er prisen satt ned. Hvor mye trenger dere?» spør ekspeditøren.

Peter kikker nervøst til alle kanter for å være sikker på at ingen lytter. «850 meter», svarer han.

«850 meter!?» gjentar ekspeditøren forbløffet. «Hva skal dere med så mye stoff?»

«Det er til campingklubben vår, vi skal sy telt», svarer Peter rolig. Prisen kommer på 2400 mark, og Peter betaler kontant med sparepengene sine.

Først da mørket faller på, våger Günter og Peter å slepe stoffrullene fra bagasjerommet på bilen og inn i familien Wetzels hus i Tuchmacher Strasse 22, der soverommet forvandles til systue de neste ukene.

Av svigermoren har Günter lånt en gammel symaskin med pedal, og mens Peter klipper til stoffet, syr Günter på livet løs, til både hender og ankler hovner opp.

Enkelte dager og netter holder de på i tolv timer uten pause, og Petra sørger hele tiden for å holde vakt og passe på at ingen uinnvidde slipper inn.

«Jeg beklager, men vi kan dessverre ikke ta imot besøk. Vi er midt i en oppussing og alt flyter akkurat nå», unnskylder hun når en nabo ringer på.

Etter et par uker kan Peter og Günter legge siste hånd på ballonghylsteret og gå over til neste oppgave: å bygge en gondol til de åtte passasjerene. De til samme åtte personene skal stues tett sammen på en plattform som måler 140 x 140 centimeter. I midten må det være plass til gassflaskene og en brenner som kan varme opp luften i ballongen.

Brenneren setter de fingernemme familiefedrene sammen av rør fra en kamin, og mens blendingsgardiner sørger for at sveiseflammen ikke kan ses utenfra, passer de på å overdøve bråket fra boremaskinen ved å skru musikken på radioen på fullt.

Mer enn 950 mennesker mistet livet under flukten fra DDR. Blant dem var Willi Block, som døde i et kuleregn i 1966.

© Getty Images

Ballongen går opp i røyk

En time før midnatt 28. april 1978 skal ballongen stå sin prøve og fylles med luft. 

Peter og Günter har pakket hylsteret sammen, stappet det inn i bilen og kjørt ti kilometer sørover til en skog der de har sett seg ut en lysning omgitt av høye pinjetrær – og godt beskyttet mot nysgjerrige blikk. 

Her fins det ikke en levende sjel i mils omkrets, bortsett fra ville kaniner som hopper ned i hullene sine da Moskvitsjen kommer tøffende i mørket.

De ruller ballongen ut på bakken, og mens Günter sørger for å holde ballonghalsen åpen, tenner Peter gassbrenneren med en fakkel. 

I to timer og med fingre som etter hvert er stivfrosne, kjemper de for å få luft i ballongen, men den forblir flat som en mislykket sufflé.

Slukkøret kjører de hjem, men snart spirer håpet på ny.

«Vi må bare henge ballongen opp i et tre og varme luften opp nedenfra», foreslår Günter, og som sagt, så gjort.

De ser seg ut et grantre som er så høyt at den mer enn 20 meter lange ballongen kan henge ned i sin fulle lengde, og i flere dager rekognoserer de området for å være sikre på at de er alene. 

Togene som passerer lysningen slutter å gå ved midnatt, og i husene som ligger spredt i det kuperte landskapet, blir lyset slukket ved 23-tiden.

Da de omsider tør å teste ballongen, sørger de for å ha med seg en blåser som kan fylle hylsteret med luft.

Som alt annet har de konstruert den fra bunnen: Blåseren består av en propell som drives av motoren fra Günters gamle MZ-motorsykkel – en motor på 14 hk – koblet sammen med lydpotten fra en gammel Wartburg.

En mørk vårnatt drar Günter og Peter igjen på utflukt, og denne gangen er både Petra og Doris med. De skal sørge for å holde ballongen åpen nede mens Günter og Peter leder luftstrømmen fra blåseren over gassbrenneren, slik at ballongen blir varmet opp.

Nå klarer de å blåse litt liv i hylsteret, som blafrer lystig i natten. Men i samme sekund som de slukker blåseren og gassbrenneren, siver all luften ut, og hylsteret henger igjen slapt ned fra grantreet.

Da innser de hva problemet er: Stoffet er ganske enkelt ikke tett nok til å kunne holde på luften.

Erkjennelsen treffer Peter og Günter som et knyttneveslag, men heldigvis har Petra med en flaske hjemmelaget ripsvin som de kan styrke seg på mens de nok en gang pakker sammen ballongen.

Og da de kommer hjem, begynner mennene å slette alle spor etter fadesen. De klipper hylsteret i små biter som de brenner stykke for stykke i sentralfyren i Peters kjeller.

Allerede mens de stirrer på at stoff for 2400 mark går opp i røyk, er de i gang med å planlegge neste trekk. De vil bygge en ny og bedre ballong, og dersom de legger sammen alle sparepengene sine, burde de ha råd til alt stoffet de kommer til å trenge.

Ny jakt på stoff

I mai 1978 innfinner Peter og Günter seg nok en gang i tekstilavdelingen i et stormagasin. 

De har kjørt 150 kilometer til Leipzig, den nest største byen i DDR, for å kjøpe taft, et lett og glatt stoff som de mener vil være perfekt til ballonghylsteret.

De forklarer ekspeditøren at de kommer på vegne av seilklubben i Gera og trenger 850 meter taft til nye seil.

«Så mye har vi dessverre ikke. Men vi kan skaffe det til i morgen», forteller den serviceinnstilte ekspeditøren etter å ha forhørt seg hos sin overordnede. Beskjeden gjør Peter og Günter utrygge. 

De har en nagende følelse av å være avslørt, og frykter at de vil bli tatt på fersken av politiet når de dukker opp neste dag.

På den annen side innser de at de ikke har noe valg. Og da de dagen etter vender tilbake til stormagasinet, kan de lettet konstatere at det ikke står politifolk klar for å pågripe dem.

Stoffet til 4800 mark ligger klart til dem, og på hjemveien bruker de enda en slant til å kjøpe en gammel, men velfungerende motor som de kan koble til symaskinen. Dermed slipper de å bruke tråpedalen.

Denne gangen er systuen hjemme hos Peter, og for å kamuflere hva de holder på med, stiller mennene opp malebøtter og stiger både utenfor og inne i huset.

Ballongbyggerne har etter hvert fått god trening i å sy, og nå går det unna. Symaskinen summer lystig, det nye hylsteret tar raskt form, og med på å sikre det høye arbeidstempoet er Peter og Doris’ 14-årige sønn, Frank. 

Paret har forsøkt å holde ham utenfor, men gutten lar seg ikke lure så lett. Han har ikke kunnet unngå å legge merke til at faren stadig forskanser seg bak låste dører – og motvillig har foreldrene innviet ham i fluktplanen. 

Nå må de bare krysse fingrene for at han ikke forsnakker seg på skolen.

Det siste forsøket måtte lykkes for familiene Strelzyk og Wetzel, for myndighetene hadde startet jakten.

En ballongskipper mister troen

Mens Frank hjelper begeistret til, trekker Günter og Petra seg fra prosjektet, under tvil. 

De har mistet troen på at det kan la seg gjøre å sy en ballong som kan løfte åtte personer. Petra har stadig mareritt om at ballongen styrter og alle sammen omkommer. 

Beklemt informerer ekteparet Peter og Doris om beslutningen.

I beste forståelse blir de enige om å sette vennskapet på pause, slik at Strelzyk-familien ikke risikerer å trekke de andre med i dragsuget hvis de skulle bli oppdaget.

«Lykke til med ballongen», sier Günter da han og Peter tar avskjed med hverandre. «Lykke til», gjentar han da han nølende forsvinner ut døren.

Familien Strelzyk fører et dobbeltliv. Utad ser alt ut som det pleier. 

Peter fortsetter å arbeide som elektriker, og Doris passer jobben i banken, mens sønnene Frank og den 11 år gamle lillebroren, Andreas, er flittige på skolen. 

Men i de fleste av døgnets våkne timer jobber Peter og Frank bak nedrullede gardiner med å konstruere ballong, gondol og gassbrenner slik at alt virker den dagen ballongen skal stå sin avgjørende prøve.

Dagen inntreffer i begynnelsen av juli 1979. I et skogholt langt fra allfarvei, nær landsbyen Unterlemnitz, parkerer Peter bilen rundt midnatt, og med yngstemann Andreas sovende trygt i baksetet, begynner de andre å rigge ballongen. Men idet Peter starter MZ-motoren som skal drive blåseren, bryter helvete løs.

I den stille natten brøler motoren infernalsk, og de ser seg engstelig rundt i forventning om å se en flokk politi komme stormende mot dem med skarpladde våpen.

Men ingenting skjer. 

Det later ikke til at noen har lagt merke til det øredøvende bråket, og mens nervene faller til ro, fylles ballongen med luft og reiser seg. 

Som en gigantisk lampe lyser ballongen opp i natten og streber mot himmelen, bare holdt nede av de fire pluggene som er slått ned i bakken for å holde fortøyningene.

Ballongen stiger mot nye høyder

«Kom, skynd dere, vi må komme oss av gårde», maser Peter. Doris vekker Andreas, og den søvndrukne gutten er den første som klatrer opp i gondolen. 

Et øyeblikk etter sitter alle fire rundt gassflaskene, og mens gassbrenneren hvisler som en slange i mørket, kapper Frank og Peter fortøyningene. 

Klokken er 01.30 onsdag 4. juli, og idet ballongen rolig stiger til værs, kryper de fire flyktningene sammen i gondolen – anspent og fulle av forventning på en gang.

Under seg kan de fire flygende østtyskerne se gatelyktene i de spredte landsbyene og enkelte steder lyset fra billykter som feier over asfalten. 

Doris merker hvordan tennene til Andreas klaprer av kulde – og kanskje også av frykt – og mens hun holder rundt sønnen og forsikrer ham om at alt er i sin skjønneste orden, stirrer Peter ufravendt på brenneren for å passe på at flammen holder seg nøyaktig midt i ballongåpningen.

Hans største frykt er at stoffet skal ta fyr. I tankene har han flere ganger sett for seg hvordan gondolen faller mot bakken som en stein.

Han kikker på klokken. 

Det har gått ti minutter siden avgang, 15 minutter, 20 minutter og nå 25 minutter. Så inntreffer katastrofen. 

I rundt to kilometers høyde flyr ballongen inn i et tett skydekke, og fra det ene øyeblikket til det neste er den fullstendig gjennomvåt og tung av fukt. Turbulente luftstrømmer virvler ballongen rundt til den roterer som en karusell. Peter skrur øyeblikkelig ned gassen, slik at fartøyet mister høyde.

Manøveren fungerer, og alle kan puste lettet ut – til det går opp for dem at ballongen fortsetter å synke.

«Far, jeg kan se trær!» advarer Frank panisk. Det neste de hører er lyden av stoff som blir flerret av greiner, og så smeller gondolen i bakken – grantrærne tar heldigvis imot, og landingen er noenlunde myk. 

Fortumlet kommer ballongfarerne seg på beina og kikker seg rundt, i håp om å få øye på noe som viser om de er kommet til Vest-Tyskland. Men i mørket kan de ikke se noe, og av frykt for å bli oppdaget nøler Peter med å tenne lommelykten.

«Hvor lenge var vi i luften?» forhører han seg.

«Nøyaktig 34 minutter», svarer Andreas etter et raskt blikk på den selvlysende urskiven.

«Da er det en god sjanse for at vi har klart det. Bli her mens jeg prøver å finne ut hvor vi er», instruerer faren og forsvinner inn i skogen.

Etter den vellykkede flukten stilte de to familiene gladelig opp til fotografering i den trange ballongkurven.

© Ullstein/Polfoto

På feil side av grensen

Da han noen lange minutter senere vender tilbake, er det med en dyster mine. På bakken har han funnet en tom brødpose som slukket håpet – på posen står det at brødet er bakt på det folkeeide bakeriet i Wernigerode i DDR.

Men det som verre er: Familien har landet bare 200 meter fra «dødsstripen» – den strengt bevoktede grenselinjen mellom øst og vest, som er sikret med høye gjerder, piggtråd og miner. 

Fra vesttysk TV vet de at gjerdet er utstyrt med de djevelske selvskytende anleggene SM-70, som avfyrer metallbiter så snart noen berører gjerdet.

Heller ikke bak «dødsstripen» er det trygt. Et fem kilometer bredt belte bak grensen er definert som en «sikkerhetssone» der det kreves spesialtillatelse for å oppholde seg. Dessuten er sonen full av snubletråder forbundet med alarmer til grensesoldatene.

Hvert øyeblikk frykter Peter å høre et helikopter eller å få stukket et gevær opp i ansiktet. Men ingenting skjer – som ved et mirakel har ikke vaktene i de nærmeste tårnene oppdaget fluktforsøket, og forsiktig starter familien tilbaketoget. 

Den ødelagte ballongen må de etterlate. Med bankende hjerte og et øye på hver finger fører Peter familien gjennom tornekratt og tett skog, over bekker og gjennom myrer hele den lange veien tilbake dit de kom fra.

«Pass på! En snubletråd, ikke tråkk på den», advarer han igjen og igjen med tilkjempet ro i stemmen.

Endelig, klokken seks om morgenen, står familien ved et rødt og gult advarselskilt med ordet «Grenze». 

Da vet de at de er ute av den farlige sikkerhetssonen. Tre timer senere når de lysningen de lettet fra i natt. Bilen står akkurat der de forlot den. Den ene døren står fremdeles åpen, som om Doris nettopp har løftet Andreas ut fra baksetet.

«Så heldig har man ikke lov til å være», sukker Peter. Men ennå føler han seg langt ifra trygg på at ingen har fanget opp fluktforsøket – kanskje venter politiet i Pössneck.

Peters nagende frykt blir avløst av intens lettelse da familien ruller opp foran hjemmet i Moskvitsjen. 

Alt står urørt, ingen har gjennomsøkt huset, og i et øyeblikks klarsyn skjønner de utmattede foreldrene at de må melde seg syke fra jobb og skole før folk begynner å lure på hvor de blir av.

Jakten på flyktningene starter

«Folkepolitiet ber om hjelp» er overskriften i den lokale partiavisen «Volkswacht» ti dager senere. 

«Disse gjenstandene er etterlatt ved åstedet for en alvorlig forbrytelse», heter det i artikkelen. Et fotografi viser blant annet et barometer, en lommekniv og en klokke av merket Ruhla. 

«Hvem har informasjon om den personen som eier disse gjenstandene?» spør avisen og henviser til politiet i Gera. Da Peter legger avisen fra seg, skjelver han på hendene.

«Nå jakter de på oss», konstaterer han. I artikkelen står det ingenting om forbrytelsens art, eller om funnet av en havarert ballong, men Peter trenger bare å kaste et raskt blikk på bildet for å gjenkjenne tingene som sine egne og Günters.

Han og Doris har lenge hatt en knugende fornemmelse av at de blir overvåket – nå kjenner de at bakken brenner under beina på dem, og med nervene på utsiden skynder Peter seg bort til sin gamle venn Günter Wetzel, som knapt ser på artikkelen før han skjenker en snaps.

«Det er bare et spørsmål om hvem som er raskest – dem eller oss», konstaterer Günter nøkternt. «Nå er det ingen vei tilbake. Vi må vekk. Snarest».

Alt er klart til et siste forsøk

I en 28 meter høy varmluftsballong i alle regnbuens farger stiger fire voksne og fire barn til værs klokken 02.24 den 16. september 1979. Ballongen er sydd av 1250 m² stoff som er innkjøpt i mindre partier i butikker over det meste av Øst-Tyskland.

Reisen går fra et skogholt ved Oberlemnitz – samme sted som der familien Strelzyk bare to måneder før lettet i det mislykkede fluktforsøket. 

Denne gangen ser alt lysere ut: Himmelen er klar, vinden blåser fra nord – inn over Bayern i det sørlige Vest-Tyskland – og den nye ballongen er både større og mer solid enn de to forgjengerne.

«Mor, mor, løfter ballongen oss opp i himmelen?» spør Günter Wetzels fem år gamle sønn, Peter, et par minutter etter at gondolen har lettet fra bakken.

Han får ikke noe svar, for i samme øyeblikk skjer det de voksne har fryktet mest: Flammen fra gassbrenneren slikker grådig opp langs ballongen, som tar fyr. 

Skrekkslagen griper Peter Strelzyk et skumapparat og retter det mot flammene. Han får avverget katastrofen.

Ballongen har bare fått et ubetydelig hull, og fortsetter å stige med sine åtte tause passasjerer. 

Da ballongen etter et kvarter har nådd nesten 2000 meters høyde, bryter Günter plutselig stillheten: «Se der nede! Det er lys under oss. De leter etter oss!»

Blendende søkelys fra vakttårnene langs grensen sveiper ganske riktig frem og tilbake på himmelen, men ballongen har kommet altfor høyt opp til at lyset når den. 

Rolig seiler fartøyet videre gjennom lufthavet, til flammen fra gassbrenneren begynner å krympe for til slutt å dø ut. Til tross for iherdige forsøk klarer ikke Peter og Günter å tenne den igjen – og uten oppdrift går det bare en vei: nedover.

Ballongen mister raskt høyde, gondolen gynger faretruende, og plutselig pisker grangreiner mot ansiktene på de urolige ballongfarerne.

Deklamrer seg til gondolen og klessnoren som fungerer som reling.

Med voldsom kraft smeller gondolen mot bakken og holder på å tippe og kaste sin menneskelige last over bord. Flyturen har vart i nøyaktig 28 minutter, men de to familiene aner ikke hvor langt de har nådd.

«Er vi i vest?» spør Doris håpefullt, men ingen rundt henne kan svare. Mens mødrene blir igjen hos barna, utforsker Peter og Günter engstelig området.

Ganske nær ligger en gård, og da de lirker opp døren til låven kan de i lyset fra lommelykten se en funklende ny traktor av et merke de aldri har hørt om.

Så hører de en bil nærme seg på landeveien, men om det er en østtysk Trabant, er de ikke i stand til å avgjøre. Da bilen er kommet nærmere, bremser den opp, og ut kommer to politibetjenter i uniform.

«Er vi i vest?» spør Peter straks.

«Selvfølgelig er dere det! Hvor skulle dere ellers være?» svarer politiet kontant. De åtte kaster seg rundt halsen på hverandre – de er i sikkerhet.

Den videre skæbne

Peter Strelzyk åpnet en fjernsynsbutikk i Bad Kissingen i Bayern etter flukten, men gikk konkurs. 

Han arbeidet mange år i Sveits. I dag bor Peter og Doris Strelzyk i sitt gamle hus i Pössneck. Günter og Petra Wetzel lever tilbaketrukket i en landsby i Bayern.

Kanskje du er interessert i