Stridsvogner og tusenvis av soldater ble flyttet fra Nord-Afrika til Sicilia 9. juli 1943.

© Alamy/Imageselect, Bridgeman & getty images

Gigantisk operasjon: De allierte erobrer Sicilia

Om ettermiddagen 9. juli 1943 stevner 2500 allierte krigsskip ut fra kysten av Nord-Afrika. Om bord er 160 000 amerikanske, britiske og kanadiske soldater. Under ledelse av generalene George S. Patton og Bernard Montgomery har de ett felles mål: Middelhavets viktigste øy skal erobres.

21. juli 2017 av Troels Ussing

Soldatene på den allierte flåten gransker de utleverte folderne om skipenes bestemmelsessted nøye. 

Det er 9. juli 1943, og flere tusen skip lastet med soldater, stridsvogner og tungt artilleri har stevnet ut fra havner i Egypt, Tunisia og Algerie. 

Blant soldatene har det lenge florert rykter om skipenes destinasjon, men det er først nå – et godt stykke ute på bølgene på Middelhavet – at endemålet blir avslørt.

«Da de begynte å dele ut foldere med overskriften ‘Soldatens guide til Sicilia’, visste vi hvor vi skulle», fortalte den amerikanske soldaten Andy Anguiano etter krigen.

De kampklare soldatene er på vei mot den italienske øya Sicilia, der et stort invasjonsslag mot tyske og italienske forsvarsstyrker venter. Operasjonen har høyeste prioritet for de allierte lederne. Erobringen av den store middelhavsøya er nemlig avgjørende på to punkter:

For det første kan den sikre de alliertes skipstrafikk i Middelhavet, og, enda viktigere, den vil kunne åpne en helt ny front mot Hitlers nazistiske Tyskland. En ny front vil nemlig avlaste presset på

Stalins Røde armé på østfronten, der kampene i 1943 raser på sitt verste.

Tyskerne er presset

Da de tungt bevæpnede krigsskipene forlater den nordafrikanske kysten sommeren 1943, har andre verdenskrig pågått i nesten fire år. 

Ved utgangen av 1942 hadde Tyskland kontroll over alle hjørner av det europeiske kontinent, men da Den røde armé i januar 1943 innledet en storoffensiv i Stalingrad, begynte nazistenes front å smuldre i øst. 

Også i Nord-Afrika møtte Hitlers hær motstand. Fra høsten 1942 hadde de allierte vunnet terreng i Nord-Afrika, og i løpet av våren 1943 fikk de allierte fordrevet de siste tyske og italienske styrkene fra hele den nordafrikanske kysten.

Etter aksemaktenes tilbaketrekning fra Nord-Afrika sto det klart for alle de krigende partene at neste skritt for de allierte ville være å forsøke en invasjon et sted i det tyskkontrollerte Vest-Europa. 

Frem til den skjebnesvangre julidagen i 1943 har krigen i Europa nesten utelukkende blitt utkjempet på østfronten. Nå skal Tyskland tvinges til kamp på to fronter.

Montgomery fikk i oppdrag å erobre østsiden av Sicilia, mens Patton skulle sikre flanken mot vest. 

© Getty images

Sicilia er Middelhavets viktigste øy

Tidlig i 1943 erkjenner de britiske og amerikanske hærlederne at en invasjon av det tyskokkuperte Frankrike ennå ikke er mulig. 

Veien til en ny front må derfor gå gjennom Sør-Europa, og av flere årsaker blir det snart klart at invasjonen bør innledes på Sicilia. 

Fra de mange havnene og landingsbanene på øya kan tyske og italienske tropper nemlig lett angripe skipstrafikken i Middelhavet, som fungerer som en snarvei til Det fjerne østen. 

Kontroll over Sicilia kan derfor stanse de kostbare angrepene, og samtidig gi tilgang til viktige flyplasser og havner på øya, som trengs til den videre invasjonen nordover gjennom Italia og eventuelt resten av Europa.

Messinastredet skiller Sicilias nordøstkyst fra det fascistiske Italia. Det er bare tre kilometer bredt, og allierte soldater vil få det europeiske fastlandet innenfor rekkevidde. 

Samtidig vil et tap av middelhavsøya øke presset på den italienske diktatoren, Mussolini, som risikerer å miste grepet om makten. Med litt hell kan Italia snart være på vei ut av krigen.

Avledningsmanøver lurer tyskerne

Dessverre for britene og amerikanerne er Sicilias strategiske betydning åpenlys for alle:

«Alle andre enn et forbannet fjols vil vite at målet er Sicilia», konstaterer den britiske statsministeren, Winston Churchill, ergerlig før invasjonen. 

Statsministeren har rett, for etter tapet av Nord-Afrika er både den tyske og den italienske hærledelsen i gang med å styrke forsvaret av øya. 

Hvis de alliertes prosjekt skal lykkes, er det avgjørende å svekke forsvaret av øya. 

Derfor iverksetter de allierte en av historiens mest berømte villedningsoperasjoner: «Operasjon Mincemeat».

Et lik forkledd som britisk offiser blir dumpet i havet utenfor kysten av Spania. Her plukker en tilfeldig fisker opp liket og kontakter spanske myndigheter. 

Spent fast til håndleddet har liket nemlig en mappe med noe som ligner topp hemmelige papirer. Fra Spania blir innholdet i mappen sendt til Tyskland og analysert av eksperter.

Konklusjonen er klar: De allierte forbereder en snarlig invasjon av Sardinia og Hellas. Begeistret over funnet av de hemmelige papirene nedjusterer aksemaktene styrkingen av Sicilias forsvar. 

I stedet blir hele divisjoner og tonnevis av tungt artilleri transportert til Sardinia og Hellas. De allierte lederne kan knapt tro sitt eget hell. 

Tys­kerne gikk rett i fellen. Mindre enn to måneder senere er de klar til å innlede invasjonen – på Sicilia.

Soldatene kaster opp i båtene

Noen timer etter midnatt 10. juli 1943 kaster invasjonsflåten anker utenfor kysten av Sicilia. 

Store nett av tau blir kastet ned over relingene, og én etter én kravler soldatene ned langs sidene på skipene for å plassere seg på rekker i landgangsbåtene. 

Bølgene er meterhøye, og sjøsyke og frykt får flere soldater til å kaste opp i bunnen av båtene. I den seige sølen glir soldatene rundt mellom hverandre før de omsider får kjempet seg til rette på benkene.

Like etter seiler første bølge av landgangsbåter inn mot bestemmelsessteder på den sicilianske kysten. Her venter 300 000 italienske soldater og 40 000 tyske elitesoldater – klar til å forsvare den viktige øya.

«Vi hadde aldri før vært i kamp, og vi var redde. Vi ante ikke hva vi kunne forvente», forteller den menige amerikanske soldaten Alfred Hook i et intervju etter krigen.

Den overordnede strategien for invasjonen er lagt av Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, og invasjonens øverstkommanderende, briten Harold Alexander. 

Ifølge planen skal Sicilia inntas fra sør, og derfra skal de allierte styrkene kjempe seg over øya by for by. Under ledelse av general Bernard Montgomery landsettes den britiske 8. armé på sørøstkysten av øya, der de med hjelp fra kanadiske styrker skal kjempe seg nordover langs kysten for til slutt å innta den prestisjefylte og strategisk viktige havnebyen Messina.

Til å beskytte Montgomerys flanke landsettes de amerikanske styrkene under ledelse av general George S. Pattons 7. armé vest for britene ved strendene nær byen Gela. 

Herfra skal amerikanerne bevege seg i nordvestlig retning. I alt skal 150 000 mann landsettes i løpet av den første dagen.

200 mann drukner i Middelhavet

Selve invasjonen begynner med en storstilt luftbåren manøver. Planen er at amerikanske fallskjermsoldater skal slippes ned ved byen Gela. 

Derfra skal de skape en sikker sone ned til kysten, der Pattons tropper snart vil gå i land. Sam- tidig skal britiske soldater landsettes med glidefly og innta en rekke viktige broer på Sicilias sørøstkyst.

Etter hvert som flyene med fallskjermsoldater nærmer seg den store middelhavsøya litt over midnatt, blir det klart at det er alvorlige problemer i vente. 

Ved Sicilia blåser en kraftig sommerkuling, og de kraftige vindene slår både fly og fallskjermtropper ut av kurs. 

Den sterke vinden gjør det i praksis umulig for soldatene å hoppe ut og lande i de planlagte sonene.

«Jeg ble sluppet ned nesten 90 kilometer fra det planlagte området og havnet helt utenfor den amerikanske sonen», fortalte en amerikansk fallskjermsoldat senere. Han måtte bruke de første timene av operasjonen på å finne ut hvor han var.

For de britiske glideflygerne er situasjonen enda verre. Selv om flesteparten av dem er erfarne soldater fra Nord-Afrika, når bare 12 av de i alt 144 glideflyene målene. 

Hele 69 av flyene blir revet rundt i den sterke vinden og styrter i Middelhavet – mer enn 200 briter kjemper forgjeves mot bølgene og dør før invasjonen egentlig er i gang.

Oppgaven er derfor ikke enkel da landgangsfartøyene setter kursen mot strendene på Sicilias sørøstkyst, selv om de allierte krigsskipene like før har bombet de tyske og italienske forsvarsstillingene fra sjøen. 

Få et overblikk over slaget om Sicilia ved å klikke på kartet.

Tyske fly sprer kaos

«5, 4, 3, 2, 1!» gjaller det fra befalet i landgangsbåten der den menige amerikanske soldaten Jake Jacobson er en av mange om bord.

Situasjonen har de trent på utallige ganger, og alle kjenner betydningen av signalet. Uten å se seg tilbake spurter den unge infanteristen over rampen og ut i fiendens kuleregn.

Kysten ved Gela, der den amerikanske 7. armé går i land, er øyas best bevoktede område. I skjulte stillinger bak sanddyner og spredte knauser ligger italienske skyttere på lur. De skyter nådeløst mot amerikanerne når de løper fra landgangsbåtene og inn over den flate kyststrekningen.

«Noen ganger hørte vi ikke skuddene, men så bare kameratene våre falle om. Det var ingenting vi kunne gjøre for dem», mintes Jake Jacobson sørgmodig etter krigen.

Situasjonen er kaotisk, og ikke før er operasjonen i gang, så blir det enda verre. Tyske jagerfly er gått i luften, og de bomber målrettet de alliertes krigsskip som ligger utenfor kysten. 

Jagerflyene øker presset på amerikanerne, for de må få soldater og materiell i land før skipene sprenges i stykker.

Heldigvis har amerikanerne vært forutseende nok til å ta med seg et helt nytt kjøretøy til Sicilia: DUKWen, som i dagligtalen blir kalt «the duck». 

Det nyutviklede amfibiekjøretøyet viser seg raskt å være uunnværlig. For med en hastighet på opptil 80 km/t selv på Sicilias sandete strender, klarer amerikanerne å forflytte både soldater og våpen opp på land. 

Den første forutsetningen for å fortsette felttoget opp gjennom Sicilia, er fullført.

Soldatene elsker dårlig vær

Selv om amerikanerne møter hard motstand, er ikke situasjonen så ille som den kunne ha vært. De luftbårne divisjonene har riktig nok betalt en høy pris for det dårlige været – men nå nyter infanteristene godt av det. 

Øyas forsvarere nektet nemlig å tro at noen kunne finne på å angripe i sterk kuling. Senere har det kommet frem at de derfor var totalt uforberedt på invasjonen.

For Jake Jacobson og kameratene hans betyr det at de italienske forsvarsstyrkene etter noen timers kamper må trekke seg tilbake mot midten av øya.

Om formiddagen 11. juli kan general Patton triumferende kjøre gjennom Gela by. Feiringen blir imidlertid snart forvandlet til frykt, for i det fjerne stiger det opp støvskyer fra tyske Tiger-tanks. 

For å stanse amerikanernes felttog har den italienske hærlederen Alfredo Guzzoni omrokert styrkene sine og sendt sin beste divisjon, oppkalt etter den tyske riksmarskalk Hermann Göring, direkte mot amerikanerne

Etter hvert som de 60 tonn tunge maskinene nærmer seg, dirrer jorden under føttene på amerikanerne.

«Drep hver eneste en av de forbannede drittsekkene!» oppildner Patton mennene sine, mens han personlig hjelper et bombekasterlag med å stille opp mortere.

«Det var skremmende, for vi hadde ingen steder å søke ly. Tyskernes 88-mm-kanoner kunne sprenge alt i stykker. Vi lærte virkelig å be, og vi ba mye», erindret Jacobson.

Infanteristenes bønner blir hørt, for en radiooperatør har alarmert et krigsskip som ikke er blitt truffet av jagerflyenes bombardement. Nå kommer skipet amerikanerne til unnsetning.

«Kanonene skrelte de tyske stridsvognene opp som sardinbokser», sa Jacobson senere.

En stein faller fra hjertet hans da den tyske panserdivisjonen til slutt må snu. Nå er Gela endelig erobret, landgangen er sikret, og aksemaktenes beste divisjon er tvunget på tilbaketog.

«Gud har så sannelig holdt hånden over meg i dag», noterer generalen lettet i dagboken sin når han er tilbake ved skrivebordet om kvelden.

I et brev til sin kone Beatrice, beretter han også om dagens dramatiske begivenheter: «Jeg befant meg midt i alt sammen og nøt det kolossalt!»

Britene har problemer

I forhold til amerikanerne ved Gela møter Montgomerys britiske og kanadiske infanteristyrker vesentlig mindre motstand på det sørøstligste Sicilia. 

Men for de britiske fallskjermsoldatene som natten mellom 13. og 14. juli skal innta den strategisk viktige Primosole-broen, går det ikke fullt så glatt. 

Den 120 meter lange stålbroen er eneste landgang over Simeto-elva, og den må krysses hvis britenes 8. armé skal kjempe seg opp langs østkysten av Sicilia.

Nok en gang rammes de luftbårne styrkene av en katastrofe. Mens de blir beskutt av fiendtlig ild på vei inn over Sicilia, resulterer feilslått kommunikasjon i at de også beskytes av allierte krigsskip. 

Av 1900 fallskjermsoldater når bare 300 målet.

Britenes odds blir ikke bedre av at de italienske styrkene nettopp har fått forsterkninger av tyske elitesoldater, som er fløyet inn direkte fra Frankrike bare for å forsvare den viktige broen.

Det som skulle ha vært en rask erobring, utvikler seg til et tre døgn langt mareritt for alle parter.

«Det var lik overalt. Både tyske og britiske. Vi måtte stable dem oppå hverandre for å søke dekning bak dem», fortalte en britisk soldat etter krigen.

Først 16. juli, da britene endelig får forsterkninger i form av amerikanske Sherman-tanks, klarer de å innta broen. Men prisen har vært høy.

«Det tok meg lang tid å komme over det som hadde skjedd. Jeg hadde mareritt i mange år», fortalte en av soldatene lenge etterpå.

Tyskerne forskanser Messina

Etter at de har tatt Primosole-broen, er erobringen av Messina kommet et godt stykke nærmere for britene. 

Den kjens­gjer­ningen får tyskerne til å omrokere styrkene sine og skape en befes­tet forsvarslinje ved vulkanen Etna og den østlige delen av Sicilia. 

Tyske elitestyrker kalles til området, og nok en gang må den tyske Hermann Göring-divisjonen i kamp. Tyskerne setter alt inn på å sperre veien til den viktige havnebyen.

Bare noen timer skilte de britiske og amerikanske styrkene i kappløpet om å nå Messina først.

© Bridgeman

Kappløpet mot Messina begynner

Forsvaret ved Etna er effektivt, og i ukevis er den britiske 8. armé strandet på østkysten av øya. 

Mens likene hoper seg opp mellom klippene, og stanken av død sprer seg i den stekende sommerheten, ønsker britene seg tilbake til Nord-Afrika, der flere av dem har kjempet.

Selv om britene går i stå, får det ikke invasjonens leder, Harold Alexander, til å endre planer – Messina er stadig forbeholdt Montgomery.

Vest for britene ruller amerikanerne over Sicilia. Selv om både tyske og italienske styrker tar kampen opp i øst, er en stor del av øya overlatt til italienske soldater. 

De har ikke lenger tro på seier etter tapet av Primosole-broen.

«90 prosent av den italienske hæren er kujoner og ønsker ikke å kjempe», konstaterer en tysk pansergeneral bittert.

Den amerikanske general Patton er rasende over at Montgomery stadig er utvalgt til å innta Messina, og stikk i strid med Alexanders ordrer stormer han mot den sicilianske hovedstaden, Palermo. 

Hvis han ikke kan få Messina, vil han i det minste innta Palermo.

22. juli kan de amerikanske styrkene innta den tusen år gamle byen nes­ten uten kamp. Samtidig tar de tusenvis av italienske krigsfanger.

I Palermo blir amerikanerne møtt med jubel av de krigs-trøtte italienerne, og hjemme i USA blir general Patton rost opp i skyene av amerikansk presse og feiret for innsatsen.

Den store triumfen gir Patton medvind, og snart øyner han sjansen for å erobre Messina via Sicilias nordlige kystvei og en fjellvei som går litt lenger sør: 

«Dette er som et hesteveddeløp der det gjelder den amerikanske hærens ære. Vi må og skal ta Messina før britene», formaner han offiserene sine.

Aksemaktene evakuerer

Etter Pattons erobring av Palermo blir det etter hvert klart at Sicilia er tapt. Den 27. juli endrer aksemaktene derfor strategi. 

Målet for forsvarsstyrkene er nå ikke lenger å fordrive de allierte, men derimot å unnslippe til det italienske fastlandet ved å krysse Mes­si­na­stredet med så mange soldater og så mye materiell som mulig. 

Tyskerne og de italienerne som fremdeles er i kamp, skal derfor gjøre alt som står i deres makt for å hale ut kampene slik at mannskap og materiell kan krysse sjøen. 

Kampene raser stadig

Jake Jacobson er blant de soldatene Patton leder langs den svingete veien gjennom Sicilias nordlige fjellandskap. 

Han erfarer snart at et nytt mareritt venter i fjellandsbyen Troina. Her blir kampene så voldsomme at hundrevis av sårede amerikanske soldater må trekkes ut av striden.

Den 3. august legger Patton veien om et av hærens lasaretter. Generalen blir sterkt beveget ved synet av de sårede soldatene som har mistet lemmer i krigen. Men han har ingen forståelse for dem som er skadet på sjelen.

Hvis han skal nå Messina før Montgomery, som i mellomtiden har kjempet seg frem på østkysten, trenger han alle mann. 

Derfor er generalen også skeptisk da han står overfor en infanterist som helt tydelig lider av granatsjokk.

«Jeg klarer ikke mer», stammer soldaten frem.

Dirrende av raseri langer Patton ut etter soldaten og kaster ham ut av teltet.

«Hør nå her, din feige svekling. Du skal tilbake til fronten!» skriker han og sparker soldaten bak.

Noen dager senere eksploderer Patton igjen under et lasarettbesøk. I raseri ender han med å trekke våpen og true en menig med å skyte ham for feighet.

«Granatsjokk fins ikke!» brøler Patton ifølge en krigskorrespondent som er vitne til raseriutbruddet.

Senere befaler Eisenhower generalen å unnskylde overfor de to soldatene og personalet på lasarettene.

Mens den amerikanske hæren forsøker å dysse ned episodene, fortsetter Patton sitt erobringstokt mot Messina.

«Patton ville lede an, og han ville være den første. Han dyttet bare på og på og på», forklarte infanteristen Alfred Hook etter krigen, mens Jake Jacobson bet seg merke i at han «stormet gjennom byene som en gal».

I midten av august er triumfen endelig innenfor generalens rekkevidde.

Patton kommer først til havnebyen

Mørket er i ferd med å senke seg over Messina 16. august 1943 da de første soldatene fra Pattons 7. armé ruller inn i byen. 

Amerikanerne speider oppmerksomt rundt seg og er forsiktige hver gang de runder et gatehjørne. 

Men ingen tyske kuler suser rundt ørene på dem. Neste morgen kan de amerikanske styrkene erklære middelhavsbyen for inntatt.

General Patton er i sjuende himmel da han klokken ti om formiddagen 17. august kjører gjennom gatene og lar seg hylle som byens befrier. 

Få timer senere når de første britiske soldatene endelig frem – bare for å måtte innse at de er kommet for sent. 

Respektfullt tar enhetens øverste offiser seg sammen og hilser med honnør:

«Det var virkelig et spennende kappløp. Tillat meg å gratulere Dem», kommer det fra briten.

Vel er slaget om Sicilia over, men fienden har foretatt en særdeles vellykket evakuering av soldater og materiell. 

Over 110 000 soldater med over 10 000 kjøretøy og tonnevis av ammunisjon og annet materiell er blitt fraktet til det italienske fastlandet. 

For den amerikanske generalen har det imidlertid ikke den store betydningen. Han har inntatt Messina – og snart kan de allierte innta resten av Italia.

Kanskje du er interessert i