USA vinner på alle fronter i stillehavskrigen. Likevel nekter de fanatiske japanske generalene å gi opp. For å tvinge Japan til å kapitulere begynner amerikanerne derfor bevisst å gå etter sivile mål.
© Roy Cross

Hensynsløst bombeangrep oppslukte Tokyo i flammer

Om kvelden 9. mars 1945 nærmer 334 amerikanske bombefly seg Tokyo. Snart skal napalm regne over den japanske hovedstaden og forvandle byen til et inferno av flammer der elver koker, stål smelter og mennesker blir forkullet på sekunder. Det er det mest dødelige bombeangrepet noensinne.

18. november 2016
Bombesikter Joe Krogman kom seg vanligvis gjennom dagen ved å regne seg selv som en død mann. Det holdt angsten på avstand og humøret oppe. Men dagens tokt fikk likevel et dystert skjær til å senke seg over den muntre bondegutten fra Iowa.

«For en idiot», knurret han. Samtaleanlegget sendte Krogmans lett nasale stemme rundt i hele det store B-29-bombeflyet Lady Annabelle.

«For en idiot», gjentok han, mens besetningen gjorde seg klar til å lette fra den vesle stillehavsøya Tinian.

«For en idiot».

«Hvem snakker han om?» spurte en.

«LeMay», svarte kapteinen.

Ny taktikk spredte frykt

Generalmajor Curtis LeMay var hjernen bak dagens tokt, med kodenavn «Meetinghouse».


I alt 334 sølvglinsende B-29-bombefly skulle i løpet av kvelden 9. mars 1945 lette fra de amerikanskkontrollerte stillehavsøyene Tinian, Guam og Saipan med kurs mot den japanske hovedstaden, Tokyo.

Taktikken var radikalt annerledes enn ved tidligere angrep. I stedet for å slippe vanlige bomber skulle B-29-fly-ene teppebombe Tokyo med napalm.


Og i stedet for å bombe fra ni tusen meters høyde, slik de pleide, skulle flygerne fly lavt inn over storbyen og luftvernbatteriene. For bombesikteren Krogman og de andre besetnings-medlemmene minnet det hele mest av alt om et selvmordsoppdrag.

«For en jævla idiot», bannet han igjen.

Ryktene hadde svirret blant B-29-besetningene på de tre stille­havs­øyene hele morgenen, og ettermiddags-brifingen hadde bekreftet deres verste anelser.

En ting var at B-29-flyene skulle fly inn over Tokyo i helt ned til 900 meters høyde, slik at de var utsatt for både luftvernraketter og japanske jagerfly, som slet med å komme opp i B-29-flyenes vanlige operasjonshøyde. I tillegg skulle flyene angripe enkeltvis i stedet for å ankomme i formasjon.

Det ville gjøre dem mer sårbare. Og i stedet for å bombe om dagen skulle bombesikterne slippe klasebombene ved midnatt, noe de ikke hadde trent på.

I tillegg fikk flygerne beskjed om å etterlate maskinkanoner, ammunisjon og maskin-geværskyttere på bakken for å gi plass til enda flere bomber.

Den siste delen av ordren valgte kapteinen på Lady Annabelle, Percy Usher Tucker, ganske enkelt å ignorere. Derfor satt skytteren John R. Dodd på plassen sin ved det midterste høyre maskingeværet og skalv av skrekk mens flyger- en på vei ut langs startbanen fikk fart på flyets fire store propellmotorer.

«Jeg klarer det ikke», sa Dodd høyt inn i mikrofonen sin.

«Jeg klarer det ikke, klarer det ikke», gjentok han, mens han knuget en rosenkrans.

«For en idiot», sa Krogman.

«Radiodisiplin», kommanderte kaptein Tucker.

Motorduren tok over, og det store flyet steg til værs med kurs mot Japan. Bak dem lettet den ene store B-29-en etter den andre og vendte nesen i samme retning. Hvert fly hadde mer enn 1500 brannbomber i buken.

Mens de amerikanske bombeflyene nærmet seg Tokyo, tøyset skolejenta Funato Kazuyo med søsknene sine i familiens hjem i et av byens lavtliggende boligområder. For første gang på lenge var apotekerdatteren gjenforent med hele familien.

Funato hadde vært evakuert til en landsby en stund, men nå var hun sendt hjem igjen, og brødrene hennes var også hjemme fra militær- og arbeidstjeneste. I løpet av kvelden blåste det opp en kald vind fra nord, og dørene klapret i vindkast helt opp i orkans styrke, men inne var stemningen lun.

«Vi bråkte og var glade», mintes Funato Kazuyo mange år senere.

Familien gikk tidlig til ro på grunn av myndighetenes pålegg om blending. De la seg uten å frykte amerikanske bomber, for de pleide å falle om dagen. Dødstallet fra samtlige luftangrep mot Tokyo så langt var under 1300.

Besetningene på B-29-flyene som ble sendt mot Tokyo, fryktet at de ble sendt i døden.
© Getty Images

Keiserens menn ga aldri opp

På Guam litt nord for Tinian hadde generalmajor Curtis LeMay stått med en sigar mellom tennene og betraktet de brølende bombeflyene drønne ut langs startbanen i tur og orden.


Da den siste B-29-en var på vingene, hadde han beveget seg mot hovedkvarteret sitt for å vente. Generalmajoren visste utmerket godt at han drev ren gambling, og at planen kunne koste hans beste menn livet og ham selv jobben.

LeMay hadde overtatt kommandoen over de amerikanske bombetoktene over Japan på et tidspunkt da kampanjen langt ifra gikk som planlagt.

Selv om alt hadde gått amerikanernes vei siden slaget ved Midway i 1942, nektet de fanatiske generalene i spissen for Japans raskt skrumpende imperium å gi opp.

Amerikanerne måtte kjempe seg fra øy til øy, og utsikten til en langtrukken og blodig invasjon av selve Japan red generaler som LeMay som en mare.

Det var ventet at tapstallene kunne komme opp i en halv million amerikanske liv eller flere.

B-29-flyene skulle med sin ekstreme flyhøyde og uhørt lange rekkevidde ha vært et strategisk supervåpen som kunne ødelegge japanernes krigsindustri, knekke regimets urokkelige kampvilje og fremskynde en slutt på krigen.


Problemet var bare at B-29-enes bomber sjelden traff målet. Vitenskapen forsto seg ennå ikke på jetstrømmene som konstant blåste over Japan, og derfor ble de store flyene og bombene deres stadig blåst ut av kurs.

Noe drastisk måtte skje, og drastisk var nettopp det Curtis LeMays plan var: Han ville skape den perfekte ildstormen over Tokyo.

I 1940 hadde de allierte første gang observert brannbombenes enorme destruktive potensial. Da slapp 450 tyske Luftwaffe-fly nesten 30 000 brannbomber over Coventry, og gjorde den britiske byen om til et eneste stort flammehav.

Hevnen kom i 1943, da mer enn 700 allierte bombefly satte Hamburg i brann, og 45 000 tyskere mistet livet i en altetende ildstorm. De allierte gikk nå målrettet inn for å knekke den tyske sivilbefolkningens kampvilje, og i februar 1945 kulminerte angrepene med et tre dager langt ødeleggende bomberegn over Dresden.

LeMay hadde på det tidspunktet også begynt å eksperimentere med brannbomber mot japanerne, og bare ti dager etter Dresden-angrepet sendte han en styrke B-29-fly mot Tokyo med 411 tonn av amerikanernes nye M-69-brannbomber om bord.

Resultatene overbeviste LeMay om at de napalmholdige bombene var løsningen. 2,5 km² av byen brant ned, og 28 000 bygninger ble ødelagt. Til angrepet 9. mars doblet LeMay derfor antall fly og firedoblet antall brannbomber.

Advarsler ble overhørt

Etter hvert som svermen av B-29-fly nærmet seg kysten, gjorde mennene inne i flyenes trykkregulerte kabiner seg klare.


De trakk de tunge, stålfôrede splintvestene over hodet for å beskytte seg mot de fryktede luftvernrakettene. Noen av dem tok også på seg hjelm, selv om den var i veien for kommunikasjonsutstyret.

Utenfor kysten fanget små japanske marinefartøyer opp den dype brummingen fra flyenes store propellmotorer, men radioadvarslene gikk tapt i stormvær og utilstrekkelige kommunikasjonsveier, mens en kvart måne lyste ned på de store, sølvglinsende flyene.

2500 kilometer unna, på Guam, satt general Curtis LeMay og ventet. Han befant seg i sitt spartanske hovedkvarter, en halvmåneformet, prefabrikkert hytte av samme type som huset tusenvis av menige amerikanske soldater over hele den mektige krigsskueplassen i Stillehavet.

Generalens eneste selskap bortsett fra kart og dokumenter var PR-offiseren St. Clair McKelway, som var blitt LeMays fortrolige.

McKelway hadde fått beskjed om å bli værende til flyene i forreste linje hadde sluppet bombene sine. Det var stadig en halv time igjen, og de to mennene i den skarpt opplyste hytta var gått tom for samtaleemner.

«Lyst på en cola?» spurte LeMay plutselig. «Jeg kan snike meg inn i forlegningen uten å vekke de andre og hente to, og så kan vi drikke dem i bilen min. Det burde slå ihjel det meste av den halve timen».

Like etter satt de to mennene i LeMays Jeep med hver sin cola og stirret inn i jungelmørket rundt leiren.

Målet for toktet var et av Tokyos – og verdens – tettest befolkede områder, med et virvar av små trehus og fabrikker bygd hulter til bulter langs kronglete smug og noen få større gater. 

I den livlige utelivsbydelen Asakusa – tettpakket med restauranter, geisha-hus og bordeller – bodde det hele 350 000 innbyggere per km². Det totale folketallet i den lavtliggende bydelen var 750 000. De fleste var fattige eller tilhørte lavere middelklasse.

LeMay og de andre amerikanske militærplanleggerne rettferdiggjorde brannbombeangrepet med at den japanske krigsindustrien i stort omfang fikk komponentene sine fra et virvar
av små underleverandører som lå spredt i boligområdene.


Men amerikanerne anså ikke sivile tap som en ulempe – snarere tvert imot. Etter japanernes plutselige angrep på Pearl Harbor i 1941 var det en utbredt holdning at «en død japse er en god japse».

Og allerede tre uker før Pearl Harbor hadde den amerikanske hærens øverstkommanderende, general George C. Marshall, fortalt journalister på en hemmelig brifing hvordan amerikanerne kom til å reagere på et eventuelt japansk angrep.

Amerikanske bombefly, sa generalen, ville «sette fyr på Japans papirbyer. Vi kommer ikke til å nøle med å bombe sivile – det blir altomfattende».
Mange bygninger var laget av tre og papir og utgjorde perfekte mål for brannbomber. General LeMay satte folkene sine til å sikte etter et tett befolket område der det bodde opptil 265 000 mennesker per km2.
© Claus Lunau/Historie

Bomber skapte kaos på få minutter

I nesten 480 km/t drønnet de første flyene over Tokyo i bare 1500 meters høyde og strødde kaskader av brannbomber over byen. Flyene tegnet et brennende kryss over byen som de neste bølgene av fly kunne sikte etter.

Bombealarmen gikk først et kvarter over midnatt – sju minutt etter at de første bombene hadde falt. Til amerikanernes store overraskelse gikk ingen japanske jagerfly til motangrep. De var ikke blitt advart i tide.

Skolejenta Funato Kazuyo ble vekket av moren sin og lyden av totalt kaos. Høye brak hørtes overalt. Faren tok på seg hjelm og løp til den lokale skolen, der han skulle hjelpe til i borgervernet.

Funatos brødre løp ut på gaten for å forsøke å slukke de første småbrannene. Funato krøp sammen med moren og lillesøsteren ned i det provisoriske tilfluktsrommet familien hadde gravd under farens apotek.

Moren knuget Funatos lillebror, bare noen måneder gammel, inntil seg. Plutselig kom en av de andre brødrene farende og ropte at de måtte flykte mot skolen før de ble omringet av flammer.


Ute på gaten hersket ragnarok. Natten var allerede opplyst av kraftige branner.

«Nordavinden var utrolig sterk. Støyen fra flyene var et overveldende brøl som fikk bakken og himmelen til å riste. Brannbomber falt overalt», fortalte Funato senere.

Vinden spredte ilden med en voldsom fart, og i løpet av mindre enn en halvtime forvandlet det konstante regnet av napalm angrepssonen til det nærmeste menneskeheten hadde vært helvete på jord. B-29-ene brølte inn over byen fra alle kanter, og selv om søkelys konstant jog over nattehimmelen, fanget de sjelden et av de sølvglinsende flyene lenge nok til at luftvernskytterne fikk tatt sikte.

Nede på bakken kikket den 14 år gamle skoleeleven Katsumoto Saotome opp mot himmelen og så hvordan de gylne flammene speilte seg i de blanke skrogene på de store bombeflyene.
Ilden herjet voldsommere og voldsommere for hvert bombenedslag.


Når amerikanernes M-69-brannbomber traff bakken, ble en lunte antent. Sekunder senere fikk den bombene til å skyte en brennende masse av klebrig napalm opp i luften.

Funato Kazuyo løp med moren og lillesøsteren til skolen like ved, men tilfluktsrommet der var ikke stort mer enn en skyttergrav.

«Folk fikk panikk, løp og skrek ‘Vi kommer til å dø alle sammen! Ilden kommer’. Lyden av fallende brannbomber, whizzz, den øredøvende duringen fra flyene og det enorme brølet fra ilden og vinden overveldet oss».

De mange små brannene utviklet seg til et eneste stort, brølende monster av en snurrende ildstorm.


Nedenfra sugde uhyret inn oksygenholdig luft med orkans styrke, og midt i spydde det ut en gigantisk søyle av glødende gass, mens det fortærte alt på sin vei.

Intet brannvesen i verden kunne ha hamlet opp med dette monsteret – og slett ikke Tokyos håpløst utilstrekkelige styrke på 8100 brannmenn.

Nesten hundre brannbiler brant eller smeltet i flammene og ble tilintetgjort sammen med de som prøvde å betjene dem.

Katastrofen ble enda verre av at innbyggerne hadde fått beskjed om å organisere seg i borgervern og bekjempe ilden under parolen «Kjemp, ikke løp».


De eneste med en reell sjanse til å overleve var de som raskt innså at flukt var deres eneste håp om redning.

Blant dem som flyktet, var den 36 år gamle kvinnen Kiyoko Kawasaki. Hun forsøkte å beskytte seg mot ilden med to bøtter vann.

«De prostituerte som pleide å holde til ved elvebredden, hoppet ned i en dam like ved», fortalte hun mange år senere. «Men dammen kokte, og de døde alle sammen».

Et sted midt i kaoset sto en liten jente med briller i en lys vårkjole. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Moren hadde av en eller annen grunn sendt henne ut, og nå sto åtte år gamle Yuki Hiragama handlingslammet mens folk flyktet i alle retninger rundt henne.


Bomber slo ned midt i folkemengdene. Plutselig så den åtte år gamle jenta den middelaldrende naboen komme vaklende, skrikende og med fyr i den tradisjonelle japanske kimonoen.

En annen nabo kastet seg ned på den brennende varme bakken og krøp sammen i fosterstilling.


Temperaturen steg og steg, skrikene ble mer øredøvende, og Yuki kjente lukten av svidd kjøtt. Til slutt løp hun. På vei over elva Sumida la hun merke til at vannet i elva kokte under henne.

Etter det – sett med amerikanske øyne – vellykkede bombetoktet var lettelsen stor om bord på B-29-flyene.
© Getty Images

Voldsom oppdrift kastet fly omkring

Lady Annabelle med Joe Krogman ved bombesiktet ankom Tokyo da det meste av byen allerede sto i flammer.


Krogmans ordrer var å sikte etter et område nær flammene som ennå ikke var i brann. Konsentrert stirret han inn i siktet. Ingen sa noe mens bombesikteren lokaliserte målet.

«Bombs away», sa Krogman endelig. Flyet gjorde et rykk oppover da bombelukene åpnet seg og lot den flere tonn tunge lasten styrte ned mot byen. Bak ham forsikret den skrekkslagne skytter- en Dodd seg om at alle bombene faktisk var ute, slik at Lady Annabelle kunne vende hjem.

Andre B-29-mannskaper hadde atskillig mer dramatiske opplevelser over Tokyo den natten. Den voldsomme oppdriften skapt av ildstormen løftet noen av de store flyene 1500 meter opp i luften på et øyeblikk.

En B-29 ble brutalt snudd opp ned like etter at flyet hadde sluppet bombene, og bare flygerens snarrådighet reddet livet til besetningen.


Til sammen 14 B-29-bombefly gikk tapt i løpet av det tre timer lange toktet – langt færre enn flyvåpenet hadde fryktet. Andre kom av forskjellige tekniske årsaker aldri frem. Men de 279 som nådde målet, slapp til sammen 8519 klasebomber med i alt 1665 tonn brannammunisjon.

Ødeleggelsene var ufattelige. Flammene fortærte 41 km² av byen. 261 000 bygninger gikk opp i røyk, og 1,15 millioner japanere ble hjemløse.


Det offisielle dødstallet var 79 466, men det omfattet bare identifiserte lik. Reelt kostet angrepet antagelig 100 000 liv eller flere. Stanken av brent kjøtt nådde helt inn i kabinen på noen av B-29-ene.

Redningslederen Shigenori Kubota dro ut for å hjelpe de overlevende klokken ti på fire om morgenen.


Det ene grusomme synet etter det andre møtte ham mens han beveget seg rundt på den gigantiske, rykende branntomta. Ved en bro fant han en «skog av lik». De var så forkullet at den minste berøring fikk dem til å smuldre. Elva under broen var enda mer makaber.

«Hele overflaten var svart så langt øyet rakk – svart av brente kropper, stolper, og hvem vet hva», fortalte Kubota senere. «Alle kroppene var nakne. Klærne var brent bort, og de var fryktelig like. Det var umulig å se forskjell på menn, kvinner og selv barn».

Skolejenta Funato Kazuyo overlevde natten ved å krype ned i en grøft sammen med lillesøsteren. Ved første tegn på daggry stavret de to søstrene tilbake mot stedet der huset deres hadde stått. Alt var stille.

Glassflaskene i farens apotek var smeltet. Foran huset, som stadig sto, lå liket av en mann i familiens vanntank.

Han var blitt kokt levende. Funato fant den ene broren sin blendet av røyk, men med gledestårer trillende nedover kinnene da det gikk opp for ham at søstrene hadde overlevd. Litt senere ankom også Funatos far og en av hennes storebrødre.

«De som kom tilbake, var som spøkelser. De sa ingenting», mintes Funato senere. Moren var der også, barføtt og svøpt i et militærteppe. Klær og hår var helt forkullet.


Spedbarnet hadde hun ikke lenger hos seg. På morens rygg, der Funatos yngste lillebror hadde sittet, la jenta merke til tydelige brennemerker. Moren fortalte aldri hva som var skjedd.

Keiseren lot seg tilsynelatende ikke affisere av ødeleggelsene i Tokyo. Først med atombombene over Hiroshima og Nagasaki ga han opp.
© Getty Images

Keiseren ga opp til slutt

Keiser Hirohito beveget seg personlig ut for å ta ødeleggelsene i øyesyn seks dager senere, uttrykksløs og iført generalsuniform og ridestøvler.


På det tidspunktet var en spontan evakuering av Tokyo allerede i gang. Mer enn én million mennesker forlot hovedstaden med sine sparsomme eiendeler for å søke tilflukt fjernt fra de amerikanske bombene.

Men det skulle ta lang tid før Hirohito og de fanatiske generalene i spissen for Japans krigsinnsats skånet befolkningen sin for ytterligere lidelser. «100 millioner vil stolt dø», messet den japanske krigspropagandaen, mens napalmen fortsatte å regne over keiserrikets storbyer våren og sommeren 1945.

Først med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i begynnelsen av august ble Hirohito overbevist om at han måtte trosse sine stålsatte generaler, som var klar til å kjempe til siste slutt.

Overalt i Japan brøt den hardt prøvede befolkningen ut i tårer da de 15. august hørte keiserens stemme på radioen for aller første gang.

«Hvis vi fortsetter å kjempe, vil det ikke bare ende med den ultimate kollapsen og utslettelsen av den japanske nasjonen, men også føre til den menneskelige sivilisasjons endelikt», sa Hirohito. 


Samme dag begikk den fanatiske japanske krigsministeren Korechika Anami harakiri – rituelt selvmord.

Dermed kunne Curtis LeMay og de andre generalene i spissen for USAs krigsinnsats puste lettet ut: Den nåde- løse bombingen deres hadde til slutt virket etter hensikten. Den store invasjonen av Japan var unngått.

Senere skal generalmajor Curtis LeMay, ifølge en av hans egne stabsoffiserer, ha sagt: «Hvis vi hadde tapt krigen, ville vi alle ha blitt rettsforfulgt som krigsforbrytere».

Kanskje du er interessert i