Andre verdenskrig raser fremdeles selv om Japans marine og flyvåpen er nesten utslettet. Atombomben skal tvinge japanerne til omgående og betingelsesløs kapitulasjon.

Hiroshima: Den dagen atombomben sprang

Et spesialbygd B-29-bombefly lettet 6. august 1945 med atombomben Little Boy om bord. Hiroshima hadde førsteprioritet som atombombemål, men også Kokura og Nagasaki var i faresonen.

27. juli 2015 av Claus Cancel

Kl. 2.45: Hiroshima er oppdragets førsteprioritet

Stemningen i cockpiten er anspent da flygeren Paul Tibbets øker farten på det spesialbygde B-29-flyet, som veier hele 12 tonn mer enn normalt. Dersom det ikke snart letter, kommer bombeflyet og den skremmende lasten til å havne i Stillehavet ved enden av startbanen.

4,5 av de 12 tonnene ligger i fremre bombekammer, der atombomben Little Boy befinner seg. I dag, 6. august 1945, skal kjempen brukes til historiens første angrep med atomvåpen. Ekstra drivstoff til den mer enn 2500 kilometer lange flyturen til sørkysten av Japan tynger også. Det må rekke til returen til øya Tinian langt ute i Stillehavet.

Overvekt er imidlertid ikke den eneste grunnen til den trykkende stemningen. Ved siden av Tibbets sitter Robert Lewis i annenflygersetet. Han har vanligvis kommandoen over flyet, men fordi oppdraget er å slippe en bombe av en helt ny og ukjent type, har hans overordnede – oberst Tibbets – valgt å innta førstepilotens sete. Store, svarte bokstaver på siden av flyet forteller hele verden om «degraderingen» av Lewis. Like under cockpiten står det Enola Gay – navnet på Tibbets’ mor. Lewis er fortsatt sur.

Kanskje er det den dårlige stemningen som gjør at Tibbets ikke har fortalt Lewis hvordan han har tenkt å få det 65 tonn tunge flyet i luften. Den erfarne flygeren vil utnytte hele startbanen og ha høyest mulig fart før han forsøker å lette. Tibbets konsentrerer seg om å holde flyet nede, mens de fire store motorene langsomt får flyet opp i fart. Da Enola Gay er mer enn to tredjedeler nede langs startbanen, roper Lewis: «Hun er for tung. Løft henne opp nå».

Men Tibbets ignorerer ham og holder hjulene på bakken. Et blikk på instrumentene viser ham at propellene stadig ikke er oppe i de 2550 omdreiningene i minuttet som han mener er nødvendig for å få flyet til å lette. Lewis griper panisk etter stikka da enden av startbanen nærmer seg. «Nei – ligg unna», roper Tibbets.

Først i siste øyeblikk, da Lewis igjen lener seg frem for å gripe inn, drar Tibbets spaken tilbake, og langsomt slipper det store flyet startbanen, akkurat der den slutter. Enola Gay er i luften. Om mindre enn seks timer vil flyet nå Japan og slippe verdens første atombombe. Besetningen vet ikke mye om våpenet og oppdraget – bare at de skal slippe en hemmelig og uhyre kraftig bombe.

Tre år og åtte måneder er gått siden Japan 7. desember 1941 bombet USAs stillehavsflåte i Pearl Harbor og trakk amerikanerne inn i andre verdenskrig. I starten virket japanerne uovervinnelige, men langsomt ble de fortrengt fra øy etter øy i Stillehavet. Kampene var uhyre blodige. Neste nødvendige skritt var å invadere selve Japan eller på annet vis tvinge japanerne til betingelsesløs kapitulasjon.

Besetningen om bord på Enola Gay kjenner ennå ikke målet for toktet – det skal tre andre fly finne ut. De tre rekognoseringsflyene er på vei til kystbyene Hiroshima, Kokura og Nagasaki. Hiroshima har førsteprioritet, men dersom lavt skydekke gjør det vanskelig å treffe byen, skal Enola Gay sette kurs mot et av de to alternativene.

Verdens første atombombe ble fløyet til Japan i lasterommet på B-29-flyet Enola Gay. Det store bombeflyet var oppkalt etter piloten Paul Tibbets’ mor. Foto: Getty Images

Kl. 3.00: Et nytt krigsvåpen blir introdusert

Lewis og Tibbets snakker fremdeles ikke sammen i cockpiten – bortsett fra rutinekommandoer. Ingen av dem nevner at Lewis holdt på å ta over i det mest kritiske øyeblikket. I loggboken noterer Lewis: «Alt gikk bra under takeoff. Ingenting uvanlig å bemerke».

De neste timene har ikke besetningen mye å gjøre. Flyets rute går først til øya Iwo Jima og senere mot Japan. Den eneste som ikke klarer å slappe av, er våpentekniker William Parsons. Han prikker Tibbets på skulderen og sier: «Da er vi i gang».

«Dommeren går i gang med sitt arbeid», melder Tibbets på kodespråk til radiotårnet på Tinian-basen. I mellomtiden har Parsons tatt seg inn i bombekammeret. Inn til atombomben. Han er den eneste om bord som vet at Little Boy er en atombombe.

Derfor fikk han for to dager siden i oppdrag å fortelle de andre besetningsmedlemmene om lasterommets hemmelige innhold. Uten å nevne ordet atombombe forklarte han: «Bomben dere skal slippe er noe helt nytt i krigshistorien – det mest ødeleggende våpenet som noensinne er laget. Vi tror den kommer til å ødelegge så godt som alt nnenfor en radius på 4,8 kilometer». På en tavle bak seg tegnet Parsons en soppsky, før han fortsatte: «Vi vet ikke nøyaktig hva som skjer når vi slipper bomben. Det har aldri vært gjort før, men vi antar at det vil danne seg en sky med form som denne, og at det vil komme et lysglimt som vil være skarpere enn lyset fra solen».

Little Boy er resultatet av et gigantisk og hemmelighetsfullt utviklingsarbeid med kodenavn Manhattan-prosjektet. 130 000 forskere og teknikere har arbeidet døgnet rundt med å lage atombomben. Ledende fysikere fra hele verden, blant dem Albert Einstein og Niels Bohr, har bidratt til arbeidet. For under en måned siden fikk vitenskapsfolkene bekreftet at teoriene stemte, da den første atomprøvesprengningen fant sted i en ørken i USA.

Little Boy er imidlertid forholdsvis harmløs mens Enola Gay flyr sine første kilometer av den lange turen til øya Iwo Jima. Parsons går i gang med å gjøre bomben klar. Bomben ble nemlig ikke armert før avgang, for å unngå at Tinian-basen ble pulverisert hvis Enola Gay forulykket på startbanen.

Parsons er den eneste om bord som vet at bomben han står og skrur på koster det samme som et hangarskip. Våpenteknikeren minner mest av alt om en bilmekaniker der han står krokbøyd over Little Boy mens han banner og steiker fordi bombens skarpe metallplater skjærer ham i fingrene og river opp T-skjorten hans. Han får hjelp av assistenten sin, Jeppson, som rekker ham verktøy og lyser for ham med en lykt.

Kl. 3.10: Atombomben blir klargjort


Parsons åpner bomben og kommer seg inn til kanonrøret Little Boy er bygd opp rundt. Øverst i kanonrøret ligger ladningen med ustabilt uran kapslet inn i en beholder. For uinnvidde kan den se ut som en boks hermetiske tomater.

Bak boksen er det et hulrom som Parsons fyller med krutt og en elektrisk styrt detonator. Når kruttet antennes ved hjelp av et elektrisk signal, skytes ladningen av ustabilt uran ned gjennom kanonrøret og inn i en stav av uran. Det setter i gang kjedereaksjonen som skal utløse atombombens enorme krefter.

Klokken 03.20 er Parsons ferdig og skrur de utvendige platene fast igjen. Bomben er nå nesten fullt armert. Bare tre forseglede sikringer forhindrer at den elektriske detonatoren kan bli aktivert ved et uhell. Først i aller siste øyeblikk vil teknikerne returnere til bomben og skifte de tre sikringene.

Kl. 4.25: Å avsløre våpenet medfører dødstraff

Omtrent en halv time før Enola Gay skal møte to eskortefly over Iwo Jima, overlater Tibbets kontrollen med flyet til Lewis og forlater cockpiten.

De fleste besetningsmedlemmene døser eller leser en bok. Tibbets kryper ned gjennom den lange tunnelen over de to bombekamrene til oppholdsrommet bakerst i flyet. Han hilser på dem av mennene som ikke sover, og gir dem et par beroligende ord med på veien.

Da han kommer ned til skytteren Bob Caron i aktertårnet, sier han: «Bob, har du gjettet hva vi skal nå i morges?»

«Herr oberst, jeg vil ikke bli stilt opp langs en vegg og skutt», svarer Caron, med henvisning til truslene som har hengt over alle i atomprogrammet.

Caron og alle involverte i utviklingen og transporten av atombomben vet at de risikerer dødsstraff dersom de avslører detaljer om det topphemmelige våpenet. Prosjektet er så hemmelig at visepresident Truman ikke visste om det før han overtok den nylig avdøde president Roosevelts jobb 12. april 1945.

«Bob. Nå er vi på vei. Du kan trygt snakke», sier Tibbets smilende.

«Det vi har med oss, er det en kjemikers mareritt?» spør Caron.

«Nei, ikke helt», svarer Tibbets.

«Er det en fysikers mareritt, da?»

«Ja», svarer Tibbets.

«Skal vi splitte atomer?» spør Caron. Akterskytteren vet ikke selv nøyaktig hva ordene betyr, men han har lest noe om atomer i et vitenskapelig tidsskrift.

B-29-flyet hadde en rekkevidde på 5230 kilometer og kunne laste mer enn ni tonn bomber. Foto: Getty Images

Kl. 4.55: Kurs for Hiroshima

På det avtalte tidspunktet møter Enola Gay de to B-29-ene over Iwo Jima. Morgenlyset begynner å fortrenge mørket, og horisonten tegner seg lysende rosa mot nattehimmelen. Tibbets tar stikka igjen og stiger til omtrent tre tusen meters høyde. De tre flyene samler seg i en løs V-formasjon med Enola Gay forrest og setter som avtalt kursen mot Hiroshima mens solen står opp.

Erfaringer fra invasjonen av nettopp øyene Iwo Jima og Okinawa tidligere på året fikk president Truman til å gi grønt lys for bruken av atombomben. Den japanske motstanden på begge øyene var fanatisk, fordi fienden for første gang kjempet på egen jord.

Analyser av amerikanernes tapstall på Iwo Jima og Okinawa viser at mer enn 267 000 amerikanske soldater risikerer å miste livet, og nesten én million kommer til å bli såret under en eventuell invasjon av de japanske hovedøyene. Hensikten med atombomben er derfor å redde amerikanske liv.

Kl. 6.30: Verdens første atombombe er bare to timer unna Hiroshima

Med mindre enn to timer igjen til de er fremme ved sørspissen av Japan tar våpentekniker Morris Jeppson seg ut i det forreste bombekammeret. Jeppsons oppgave er å gjøre bomben helt klar. Han skifter ut de tre grønne forseglede sikringene med tre røde, og åpner dermed for at det kan gå strøm fra batteriet i bomben og ned til den elektriske detonatoren. Bomben kan nå detoneres når strømmen blir slått på.

Så snart sikringene er skiftet, kryper Parsons frem til Tibbets og opplyser at assistenten hans nå har armert bomben. Tibbets griper mikrofonen til flyets kommunikasjonsanlegg og avslører omsider lasterommets hemmeligheter for hele besetningen: «Det vi har med er verdens første atombombe», sier han i mikrofonen. «Når vi har sluppet den, vil alle reaksjonene våre bli tatt opp på bånd for ettertiden, så pass på språkbruken, og unngå å avbryte hverandre på kommunikasjonsanlegget».

«Du hadde rett, Bob. Vi skal splitte atomer. Kom deg tilbake i tårnet ditt. Vi begynner å stige», avslutter Tibbets.

Kl. 7.24: Hiroshima er i ferd med å våkne

Et av de tre rekognoseringsflyene melder seg nå over radioen. Det er B-29-flyet Straight Flush, som befinner seg over Hiroshima: «Skydekket er under 3/10 i alle høyder. Råd: Bomb det primære målet», er den kortfattede beskjeden Tibbets mottar.

«Det blir Hiroshima», svarer Tibbets over kommunikasjonsanlegget, mens Enola Gay stiger til åtte tusen meters høyde. Hiroshima er så smått i ferd med å våkne til liv. De fleste av byens rundt 40 000 soldater driver morgengymnastikk utendørs, og hundrevis av barn og unge er utkommandert til å arbeide på en branngate opp til Aioi-broen midt i byen. Nettopp denne broen har Enola Gay ordre om å sikte etter.

For japanerne er ikke B-29-fly på himmelen uvanlig. Det spesielle denne dagen er heller at det ikke er flere enn tre. Siden høsten 1944 har de amerikanske bombeflyene kunnet nå Japan fra erobrede baser på Marianene.

Ikke minst angrepene mot Tokyo i mars 1945 har skapt frykt blant den japanske sivilbefolkningen. Her slapp over 300 B-29-fly brannbomber som kostet 100 000 mennesker livet.

Kl. 8.05: Bombeflyet er nær Hiroshima

80 kilometer fra Aioi-broen har Enola Gay kommet opp i 9300 meters høyde og nærmer seg Hiroshima med en fart på 320 kilometer i timen. De to følgeflyene ligger noen kilometer lenger bak.
I aktertårnet sitter Caron og holder utkikk etter japanske jagerfly, men verken på radaren eller radioen tyder noe på at japanerne har sendt jagere i luften. Det japanske luftforsvaret ved kysten har alt oppdaget bombeflyene, men anser dem ikke som noen større trussel.

Caron prøver å ta på seg den skuddsikre vesten der han sitter, men det går ikke, for han sitter inneklemt bak maskinkanonene. Dessuten hemmes han av kameraet han fikk stukket i hånden like før takeoff. Når Enola Gay har sluppet bomben og flykter vekk fra Hiroshima, er det meningen at Caron fra sin posisjon bak halevingen skal ta bilder av eksplosjonen og den ventede soppskyen.

«Ti minutter til siktepunktet», kommer det over kommunikasjonsanlegget. Våpenteknikerne Parsons og Jeppson kaster nok et blikk på kontrollpanelet. Alle lamper lyser grønt. Bomben er armert, alle systemer fungerer som de skal.

Kl. 8.12: Radiostasjon i Hiroshima varsler fare

I byen Saijo 30 kilometer øst for Hiroshima oppdager en flyobservatør de tre flyene på himmelen. Via en felttelefon kaller han opp beredskapssenteret i Hiroshima. Her tar skolejentene som utgjør beredskapen, imot oppringningen. De gir beskjeden videre til Hiroshimas radiostasjon: «Chugokus regionale forsvar melder om tre store fly på vei mot vest fra Saijo. Vær i høyeste beredskap».

I løpet av de neste par minuttene ser flere av Hiroshimas innbyggere flyene. Mennene som leder arbeidet med branngaten til Aioi-broen, blåser i fløytene sine og sender skolebarna mot tilfluktsrommene.

Kl. 8.14: Hiroshima i sikte


«På med brillene», beordrer Tibbets over kommunikasjonsanlegget. Enola Gay er fremme ved utkanten av Hiroshima. Ni av de tolv besetningsmedlemmene trekker de utleverte mørke brillene ned over øynene. De tre siste kan ikke ta på seg brillene ennå, for de må kunne se klart for å utføre sine siste oppgaver. En av dem er Ferebee, som har ansvar for å sende av gårde bomben, og som ser Hiroshima gjennom siktemiddelet. Byen, som han fra før bare kjenner fra grovkornede svart-hvite rekognoseringsfotografier, kommer nå til syne.

Kontrasten til bildene er stor. Hiroshima sprudler av farge. Her er grønne hager og parker, blått vann i bukta og brune elver. Ferebee oppdager at Aioi-broen nærmer seg trådkorset i bombesiktet. Han gjør noen siste justeringer og slår på tonesignalet.

Det er et automatisk system hvor en enkel datamaskin foretar finjusteringen i de siste 15 sekundene og selv slipper bomben. Systemet sender ut en kontinuerlig summende lyd. De to flyene bak Enola Gay gjør seg klar til å utføre sine oppgaver. Det ene skal fotografere ødeleggelsene, det andre slipper ned utstyr i fallskjerm – blant annet målere som skal fange opp hvor stor kraft det er i trykkbølgen bomben forårsaker.

Kl. 8.15: Atombomben slippes over Hiroshima

På slaget 08.15.17 åpner Enola Gay bombelukene, og ut faller Little Boy.

«Bomben er gått», roper Ferebee. Han løfter øyet fra bombesiktet og kikker ut gjennom bunnen av flyets pleksiglasskuppel. Her ser han Little Boy falle. Et øyeblikk ser det ut som om den står stille i luften – hengende etter usynlige snorer – men så fortsetter bomben mot jorden. I begynnelsen av fallet vipper den blytunge metallklumpen litt fra side til side, før den til slutt faller snorrett.

Plutselig lettet for 4,5 tonn gjør Enola Gay et voldsomt hopp i luften. Tibbets tvinger flyet hardt til høyre og stupdykker. Manøveren er så voldsom at besetningen ikke kan bevege seg og har problemer med å snakke – på grunn av de enorme g-kreftene kroppen deres utsettes for. Tibbets klarer så vidt å presse et par ord ut mellom leppene da han roper til Caron i aktertårnet om han kan se noe. Og Caron anstrenger seg for å stotre frem: «Ingenting».

Enola Gay fortsetter den skarpe manøveren, som skal få flyet så langt som mulig unna eksplosjonen i Hiroshima. For når Little Boy kommer ned i omtrent 600 meters høyde, vil målere automatisk koble til strømmen og utløse atombombens elektriske detonator – uansett hvor nær flyet måtte være.

Mens bomben faller og faller, fullfører Enola Gay unnamanøveren. Tibbets retter flyet opp og trekker sveisebrillene ned over øynene, men fjerner dem straks igjen, fordi han ikke kan se noe med dem på. Heller ikke Ferebee tar på seg brillene.

Bakerst sitter Caron med brillene på og prøver å rette kameraet sitt i riktig retning, men det er vanskelig når man ikke kan se noe. Tibbets spør ham igjen om han har noe å melde. «Ingenting», kommer det på ny.

Mens bomben suser nedover, måler barometriske høydemålere hvor langt ned den har kommet. Da bomben er cirka 2000 meter over bakken, tennes de påmonterte radarstyrte høydemålerne. De er mer presise og skal utløse detonatoren når Little Boy befinner seg omtrent 600 meter over bakken. 43 sekunder etter at atombomben har forlatt Enola Gay, er den nede i ønsket høyde, og eksplosjonen skjer bare 250 meter fra siktepunktet Aioi-broen midt i Hiroshima.

Kl. 8.16: Hiroshima brenner

I de første millisekundene etter detonasjonen kommer lysglimtet. Det utvider seg til en nesten hundre meter bred ildkule. Rett under bomben stiger temperaturen til flere tusen grader. En mann på en steintrapp smelter og etterlater seg bare en mørk flekk på det øverste trinnet.

En drepende varmebølge setter alle bygninger, dyr og mennesker innenfor en avstand på 1,5 kilometer i brann. Skolebarn får knestrømpene brent inn i huden, og mennenes hatter smelter ned i hodebunnen. Innbyggere tre kilometer unna får fryktelige forbrenninger. Av byens rundt 320 000 innbyggere dør mer enn 80 000 momentant.

Selv om Caron har sikkerhetsbrillene på, er han nødt til å lukke øynene da lysglimtet treffer ham. Fra sin posisjon bakerst i flyet er han den eneste som kan se lysglimtet direkte. Da Caron åpner øynene igjen, er lysglimtet forsvunnet, men nå ser han «inn i helvete», som han beskriver det.

Mens altetende ildstormer utvikler seg i Hiroshima, ser Caron en høy og kokende masse av lilla og rød ild midt i en røyksøyle som reiser seg kilometervis opp i luften. En ring av sammenpresset luft danner seg rundt ildsøylen og utvider seg kraftig i alle retninger.

Caron forsøker å rope en advarsel, men de andre greier ikke å oppfatte hva han sier. Trykkbølgen treffer flyet og kaster det rundt så Tibbets må klamre seg til stikka. Men selv om trykkbølgen river i flyet, er det lyden som for alvor bekymrer flygeren.

Braket vekker minner om luftvern­ilden fra de tyske 88-mm-kanonene som han opplevde under bombetokt over Nazi-Tyskland. Tibbets tror derfor at japanske luftvernkanoner skyter på dem.
«Luftvernskyts!», roper han.

Fire sekunder senere advarer Caron igjen: «Det kommer en til». På ny blir Enola Gay løftet opp i luften av en trykkbølge og kastet rundt på himmelen. Flyet er nå omtrent 14 kilometer fra eksplosjonens sentrum, og selv om trykkbølgen er kraftig, tåler B-29-en rystelsene. Og så snart den andre trykkbølgen har passert dem, ligger flyet på ny rolig i luften.

«Okei. Det var den reflekterende trykkbølgen som ble sendt opp fra jorden. Det kommer ikke flere. Det var ikke luftvernild. Bare ta det med ro», unnskylder Tibbets, og beordrer alle besetningsmedlemmene til å fortelle hva de har sett, slik at beretningene deres kan være med på å dokumentere Little Boys krefter.

Caron forteller: «Branner oppstår overalt der nede. Jeg prøver å telle dem – 1, 2, 3, 4, 5, 6...14, 15...Men det er for mange. Ser den soppformede skyen som Parsons fortalte oss om. Den er som
kokende sirup – og kanskje halvannen eller to kilometer bred. Den stiger mot himmelen og er nesten oppe i vår høyde nå».

Enola Gay flyr rundt i en stor sirkel rundt 17 kilometer fra byen, slik at alle om bord skal få et tydelig inntrykk av soppskyen som tårner seg opp. Hele tiden mens Caron sitter i aktertårnet og tar bilder. Tibbets korrigerer kursen, og Enola Gay sirkler deretter rundt hele byen tre ganger for å se nærmere på effekten bomben har hatt.

Annenflygeren Lewis, som reagerte spontant på bomben med å skrike: «Se, se. Å fy fader! Se som den jævelen eksploderer!» i mikrofonen, sitter nå i dype tanker. I likhet med resten av besetningen prøver han å fordøye de voldsomme inntrykkene, mens Enola Gay rolig flyr tilbake mot basen på Tinian. I loggboken noterer Lewis: «Herregud. Hva er det vi har gjort?»

Samme dag orienterer president Truman USAs befolkning om atombomben: «For kort tid siden slapp et amerikansk fly en bombe over Hiroshima og gjorde byen ubrukelig for fienden». Presidenten nevner ingenting om at titusenvis av sivile ligger døde eller døende i de rykende ruinene av byen. Men Truman vet godt at målet var en by, og at de fleste ofrene er sivile. Likevel nøler han ikke. Ordren om å slippe nok en atombombe er allerede gitt.

Japanerne får bare tre dager til å overgi seg, og da Japan ikke reagerer, blir også havnebyen Nagasaki utslettet med en atombombe 9. august. Tidlig neste morgen mottar USA den japanske regjeringens kapitulasjon – kamphandlingene i Asia innstilles, og andre verdenskrig er omsider slutt.

Hiroshimas messesenter ble ikke gjenoppbygd etter krigen. I dag kalles bygningen Atombombekuppelen og er en del av byens fredspark til minne om ofrene for atombomben. Foto: Bridgeman

Kanskje du er interessert i