Theodor Morell var aldri langt fra sin pasient, som krevde lege-hjelp med et øyeblikks varsel. Theodor Morell ses til venstre i bildet bak Hitlers skulder. 

© Ullstein Bild

Hitler gikk på stoff under andre verdenskrig

Etter å ha kurert Hitler for dårlig mage, får legen Theodor Morell medisinere ham med sine kjemiske miksturer. Føreren sliter blant annet med konsentrasjonsvansker og potensproblemer. I løpet av noen uker blir Nazi-Tysklands leder totalt avhengig av legen – og med metamfetamin i blodet starter han andre verdenskrig.

6. oktober 2017 av Andreas Ebbesen Jensen

Duften av tomatsaus brer seg gjennom spisestuen i Heinrich Hoffmanns luksuriøse villa i München. ­

Nazistenes hoffotograf har invitert legen Theodor Morell til middag som takk for at han har kurert ham for gonoré. 

Og som så ofte før når Hoffmann kaster seg over det italienske kjøkkenet, har hans venn Adolf Hitler kommet innom for å smake på delikatessene.

Theodor Morell er overveldet over å være i så fint selskap denne vårkvelden i 1936. Men vet også veldig godt at han stikker seg ut i forsamlingen.

Legens kjøttfulle ansikt er prydet av et par briller som hviler på enden av et solid snyteskaft, og svetten pipler konstant nedover den skallete issen. 

Kontrasten til den slanke Hitler kunne knapt vært større. Etter sigende skifter den forfengelige føreren skjorte flere ganger om dagen, mens Theodor Morell sjelden tar et bad og ofte stinker av svette.

Den tause legen pirker litt i pastaretten da Adolf Hitler begynner å fortelle om de forferdelige mageproblemene og den smertefulle eksemen som har ­plaget ham i årevis.

Endelig har Morell fått stikkordet han har ventet på. Han tilbyr seg å undersøke Hitler og gi ham en av sine personlige behandlinger med glukose og vitaminer, som overklasseklientellet hans i Berlin nyter godt av.

Tre dager senere sitter den tykke legen høyt oppe i fjellene i Hitlers private ferieresidens Berghof og sprøyter føreren full av sine spesialblandete miksturer. 

Og «Pasient A», som Adolf Hitler fra begynnelsen blir kalt i Morells journal, er strålende fornøyd med behandlingen. Injeksjonene døyver ikke bare smertene, men får også diktatoren til å føle seg sterk som en okse.

«Vær sunn, og vend ryggen til alt som forgifter kroppen. Tysklands fremtid ­avhenger av vår sterke helse», messer Hitler under en av sine utallige tordentaler til folket, mens Morells sprøyte fremdeles raser i blodet.

Theodor Morells mirakelkur blir snart et fast morgenrituale i Hitlers ­private gemakker på Berghof. Legen kan forlate sin suksessrike klinikk i Berlin og fra 1937 vie seg fullt og helt til den prominente pasienten.

Gjennom de neste åtte årene som personlig lege for Adolf Hitler fyller Morell ham med så mye medisin at den tyske føreren utkjemper andre verdenskrig i narkorus. 

Hvor omfattende ­Hitlers stoffmisbruk egentlig var, ble i 2016 avslørt i en bok av forfatteren Norman Ohler, som har gjennomgått Morells omfattende journaler om føreren.

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen.

De beste tilbudene finner du her

Vitamultin var legens mirakelkur

De første årene fikk Hitler daglige injeksjoner med jod, kalk og lever- og hjerte-ekstrakt, som skulle øke mengden av det mannlige kjønnshormonet testosteron i kroppen. 

Juvelen i legens svarte veske var imidlertid stoffet Vitamultin, som Hitler både inntok i pilleform og gjennom Morells sprøyte. 

Ifølge Morell var Vitamultin bare en sunn cocktail av forskjellige vitaminer, men senere undersøkelser av stoffet har vist at mirakelkuren også inneholdt en betydelig dose metamfetamin. 

Det sterkt vanedannende stoffet er beslektet med amfetamin (populært kalt speed), men opptil fem ganger sterkere. Ved inntak frigis hormonene adrenalin og dopamin i kroppen, hvilket utløser en høy grad av oppstemthet, økt selvtillit samt undertrykkelse av tretthet og appetitt.

Tilsynelatende ante ikke Adolf Hitler at Morell fylte ham med euforiserende stoffer, men forandringen var tydelig. 

De daglige innsprøytingene ga Hitler uuttømmelig energi og fyrte opp under talegavene hans. Diktatorens eksem og magekramper var forvandlet til ubehagelige minner, og Hitler var evig takknemlig overfor sin nye lege.

«Du aner ikke hvor stor gjeld jeg står i til Morell», betrodde Hitler senere sin ørelege dr. Giesing. «Han reddet livet mitt i 1936. 

Jeg var så langt nede at jeg knapt kunne gå. Jeg fikk fullstendig feil behandling, og til slutt levde jeg bare på te og kjeks. Men så kom Morell og kurerte meg».

Morell (t.h) var en prominent gjest i Hitlers 50-årsdag i 1939.

© Getty Images

Anfall ga Hitler Tsjekkoslovakia

I begynnelsen av 1939 sto tyskerne sterkere økonomisk og militært enn de hadde gjort på mange år. Hitlers ekspansjonsplaner begynte å ta form – et av ­førerens første mål var naboen Tsjek­koslovakia. 

15. mars 1939 ankom landets president, Emil Hácha, Rikskanselliet i Berlin, der Hitler uten ­omsvøp ba presidenten underskrive et dokument som overdro de tsjekkiske ­områdene til Tyskland.

Da den svakelige Emil Hácha nektet å sette signaturen sin på papiret, gikk Hitler amok i et så voldsomt raserianfall at den gjestende statslederen fikk hjerteinfarkt. 

Lege Morell grep straks etter sprøyten sin og sprøytet den døende presidenten full av et ukjent stoff som trolig inneholdt Hitlers yndlingsoppkvikker, metamfetamin. 

Få sekunder etter satte Emil Hácha seg opp i stolen som om han hadde stått opp fra de døde, og signerte avtalen. Neste morgen kunne Hitlers styrker marsjere inn i Praha uten nevneverdig motstand.

Theodor Morells sprøyte sparte antagelig Tysklands militære for harde kamper, for avtalen om ­annekteringen ville aldri blitt ­underskrevet hvis Emil Hácha hadde falt død om på Hitlers kontor.

Legen var den evige outsideren

Etter episoden med Tsjekkoslovakias president var Hitler enda mer fornøyd med legen sin. Under den tyske invasjonen av Polen og starten på andre verdenskrig hadde Morell blitt en fast del av førerens indre krets. 

Den tykke legens oppkvikkende innsprøytinger raste uten tvil også i Hitlers kropp da han forberedte den vellykkede invasjonen av Frankrike sommeren 1940. 

Med vanlig overbevisning i stemmen sa han: «Mine herrer, dere står på terskelen til den mest berømte seieren i historien».

Hitlers seier på slagmarken betydde imidlertid en nedtur for hans allestedsnærværende lege. Theodor Morell var aldri mer enn noen skritt unna pasienten sin, men etter hvert var det måneder siden Hitler hadde hatt behov for annet enn den mest basale behandling. 

Som Morell skrev i et brev til sin kone, Joanna, kort etter Frankrikes kapitulasjon:

«Hitler er frisk og i godt humør. Legemessig har jeg ikke noe å ta meg til».

Morell følte seg isolert, ettersom de fleste ­generalene avskydde den storsvettende legen og misunte ham hans nære forhold til Hitler. Som en sivilist uten en pasient å ta seg av endte Theodor ­Morell snart som en håpløs outsider.

«Jeg sitter alltid for meg selv. Hvis det ikke var for føreren, skulle jeg ønske jeg var hjemme», skrev Morell til kona Joanna i 1940, et par måneder før han fylte 55 år.

Den fetladne legen hatet den ensomme tilværelsen, og forsøkte på alle måter å tilpasse seg de høyt dekorerte generalene. 

Morell designet til og med sin egen militæruniform, som blant annet besto av en grønn krage prydet med bilder av den greske guden for medisin, Asklepios. 

Generalene protesterte ikke, men lot det likevel skinne gjennom at de ikke hadde mye til overs for den sivile legens ­aparte påkledning. 

Da Morell dristet seg til å tilføye en SS-beltespenne, rant begeret over for enkelte, og legen fikk beskjed om å fjerne den.

Brakkesyke på Ulveskansen

Sommeren 1941 flyttet Hitler inn i sitt nye hovedkvarter, Ulveskansen – et gigantisk, ugjennomtrengelig fort i ØstPreussen i dagens Polen. 

Her ­ledet han krigen mot Stalins Røde armé. Mer enn 2000 offiserer, soldater og si­vi­le fristet en spartansk tilværelse i de fuktige og klaustrofobiske brakkene i nes­ten tre år, og de fleste forbannet den nye arbeidsplassen sin. 

Blant dem var Theodor Morell, som sjelden var mer enn en kanyle-lengde unna pasienten sin.

«Støvlene mine er dekket med sopp, og klærne mine er fuktige. Jeg har pusteproblemer og dårlig blodomløp og lider av brakkesyke», skrev legen i dagboken 23. juni 1941.

Hitler, derimot, elsket de nye omgivelsene. Ulveskansen ga ham anledning til å nyte soldatlivet, og den raske fremgangen i krigen mot Sovjetunionen gjorde ham nærmest euforisk. 

Men etter et par måneder i den fuktige innelukkede bunkeren innhentet virkeligheten ham. For første gang på flere år ble føreren syk.

Theodor Morell satt på feltsengen i bunkerkontoret sitt og forsøkte å riste av seg søvnen da Hitlers kammertjener, Heinz Linge, fortalte ham om ­«sjefens» elendige forfatning. Beskjeden til ­legen var ikke til å ta feil av:

«Kom inn til føreren umiddelbart!»

Theodor Morell grep legeveskene og stormet av gårde for å se til pasienten. Da legen ankom, lå Hitler sammenkrøket i sengen med høy feber og voldsom diaré. 

Symptomene pekte i retning av dysenteri. Morell sprøytet vanen tro føreren full av Vitamultin og glukose, men denne gangen innså legen at det måtte sterkere midler til. 

Hitler var høy på 80 ulike stoff

Med de neste dagenes behandlinger skiftet legen ut Hitlers naturlige immunforsvar med et kunstig skjold ­som besto av et virvar av forskjellige stoffer – inkludert en potent hormonbehandling som var utvunnet av livmorblod samt Orchikrin, et antidepressivt stoff utvunnet av oksetestikler.

Morell stakk nå mirakelsprøyten i ­føreren flere ganger daglig, og Hitler var snart på beina igjen. Den nye miksturen besto av mer enn 80 forskjel­lige hormoner, steroider og andre ukjente stoffer. 

Bare Morell visste hva innholdet var. Legen hadde dermed sørget for at den tiltagende maniske og virkelighetsfjerne Hitler nå var fullstendig ­avhengig av medikamentene hans, og samtidig sikret at han ikke havnet i isolasjonen igjen.

Verken Morell eller Hitler var interessert i å forstå de dypereliggende årsakene til førerens skrantende fysiske og psykiske helse. 

Et sterkt bånd av like deler blind tillit og overfladisk symptombehandling holdt dem sammen, og så lenge legen holdt pasienten oppreist, var alt fryd og gammen.

For Hitlers toppfolk vakte Morells stigende innflytelse på sjefen bekymring. Hitlers humør skiftet konstant, og mange fryktet at han var i ferd med å miste grepet om krigen.

Offensiven i Sovjet­unionen hadde gått i stå, og i desember 1941 hadde Den røde armé skjøvet tyskerne ut av Moskva. Hitler gikk i tenke-boksen bak bunkerens betongmurer.

«Det er tragisk at føreren stenger seg ute fra livet på denne måten og fører en så usunn tilværelse. Han får ikke frisk luft lenger og slapper aldri av, men sitter bare dagen lang i bunkeren», noterte propagandaminister Joseph Goebbels i dagboken sin i begynnelsen av 1942.

Mens Hitler stengte seg inne, eskalerte forbruket hans av hormon- og vitaminsprøyter raskt. Som takk for den konstante pleien forærte han sin trofaste lege en tsjekkisk matolje-fabrikk. Herfra økte Morell produksjonen av sine Vitamultin-­piller, som nå ble solgt i hele Tyskland.

Sommeren 1943 kunne Morell til og med utvide sitt medisinske imperium ved å åpne en fabrikk i den ukrainske byen Kharkiv. 

Her forvandlet russiske krigsfanger daglig tonnevis av grisemager, sauelever og hønseføtter til hormon- og ­testosteronpreparater. 

Medisinen ble solgt til både Wehrmacht og den tyske befolkningen, og Morell ble etter hvert en særdeles ­velstående mann.

Opiumstale holdt Il Duce på matten

Mens Theodor Morells forretningsimperium blomstret, begynte Adolf Hitlers drøm om tysk verdensherre­dømme å forvitre. 

Den røde armé hadde nok en gang stanset tyskerne – denne gangen i slaget om Kursk – og Tysklands italienske allierte var nær ved å skifte side i krigen.

Som vanlig når virkelighetens tøffe realiteter ­banket på, forskanset føreren seg og trakk seg lenger inn i fantasiverdenen sin.

Det er likevel ingen tvil om at utviklingen i krigen var til konstant beskymring for Hitler, og Morell noterte flere ganger i journalen at ­føreren var stresset og hadde søvnproblemer. 

Kulminasjonen på problemene kom 18. juli 1943, dagen etter at ­Italia mistet Sicilia til en alliert ­invasjonshær. Hitler fikk meget sterke magesmerter.

Da legens vanlige cocktail av smerte­stillende stoffer ikke lenger var effektiv, bestemte Morell seg for å trekke et av sine sterkeste midler opp av legekofferten. 

Han ga «Pasient A» en sprøyte med det heroinlignende stoffet Eukodal, som kaster pasienten ut i en euforisk ­tilstand øyeblikkelig etter inn­tak, og som kan gjøre brukeren ­avhengig etter bare noen ukers inntak.

Stoffets oppkvikkende virkning var ikke til å ta feil av. Hitler var som forvandlet, og energien lyste ut av den revitaliserte diktatoren. 

Med Eukodal rasende i blodet vendte hans berømte talegaver tilbake, og i en enetale på tre timer over­beviste Hitler den italienske diktatoren, Mussolini, om å fortsette krigen mot de allierte – selv om Il Duce før møtet egentlig hadde tenkt å ­annonsere Italias kapitulasjon.

«Mot all forventning ser Hitler fantastisk ut. Han har knapt nok sovet i to timer, og likevel ser han ut som en som nettopp har vendt hjem fra en lang ferie», skrev Joseph Goebbels i dagboken 10. september 1943.

Verken Goebbels eller resten av parti­ledelsen ante at sjefen deres fikk Eukodal daglig. I journalen skjulte Morell­ stoffet med bokstaven «X» eller setningen  «Injeksjon som vanlig».

Da føreren forlot Ulveskansen i Polen for en stund og trakk seg tilbake til residensen i Bayern, fulgte legen og sprøytene med. 

Snart ble hvert måltid etterfulgt av en Eukodal-injeksjon og de beroligende ordene: «Når jeg stikker nålen i åren, skal du begynne å telle langsomt. Når du kommer til 15, føler du ingen smerte lenger».

Ryktene om Theodor Morells mirakelkur spredte seg raskt, og snart sto også Mussolini, SS-lederen Heinrich Himmler samt den japanske ambassadøren Hiroshi Oshima på mottakerlisten.

Den store etterspørselen etter Morells ­ekspertise tok på for den overvektige legen, som i tillegg til å ha dårlig hjerte var så ­utmattet at han knapt kunne gå opp trappen til sitt eget værelse. 

Snart var «Rikets sprøytemester» – som ­Hermann Göring ertende kalte Theodor Morell – selv avhengig av sprøyter for å klare seg gjennom hverdagens prøvelser. 

Hitlers dømmekraft ble svekket av dop

1942-43, Slaget om Kursk: Nazistenes siste offensiv mot Den røde armé skulle stå ved den ukrainske byen Kursk. 

Hitlers voksende paranoia og frykten for en gjentagelse av nederlaget ved Stalingrad fikk diktatoren til gang på gang å utsette angrepet. 

Til slutt var de sovjetiske styrkene så store at de oversteg tyskernes kampkraft, men det dødsdømte angrepet ble likevel gjennomført.

1944, D-dagen: Mens de allierte gikk i land på kysten av Normandie 6. juni 1944, klaget Hitler over magesmerter. 

Morell ga pasienten et skudd metamfetamin, og Hitler forsvant tilbake til fantasiverdenen sin. 

Om kvelden var han stadig overbevist om at invasjonen bare var en avledningsmanøver. 

Han nektet derfor å sende panserdivisjoner ut for å stanse de allierte i Normandie.

1944-45, Ardenneroffensiven: Under påvirkning av sine daglige injeksjoner fikk Adolf Hitler et klarsyn: Hæren skulle iverksette en siste offensiv og en gang for alle slå de allierte ved vestfronten. 

Rådgiverne hans frarådet ham på det sterkeste å gå inn i et slag som de med sikkerhet kom til å tape, men Hitler var urokkelig. 

Tyskernes siste offensiv sendte Det tredje riket på sammenbruddets rand. 

Legekollega begikk mytteri

Like etter at Hitler vendte tilbake til Ulveskansen sommeren 1944, ble han utsatt for et attentat­forsøk. 

Under kodenavnet «Operasjon Valkyrie» plasserte en gruppe opprørske offiserer i den tyske hæren en bombe i ­Ulveskansen. Målet var å drepe Hitler og dermed stoppe krigen.

Attentatet mislyktes, men sprengte Hitlers trommehinner og ga diktatoren kronisk hodepine, som selv ikke Eukodal kunne fjerne. 

Ørespesialisten Erwin Giesing ble tilkalt. Uavhengig av Morell ordinerte han kokain mot smertene, tatt som øye- og nesedråper.

Hitler hadde tidligere fordømt kokain som et ­«jødisk stoff som degenererte misbrukeren», men Giesing forsikret føreren om at han ikke kommer til å ende slik, fordi «en ekte kokainmisbruker sniffer stoffet».

Tysklands leder, som fem år ­tidligere gjorde en dyd av å være ­avholdsmann, kunne nå ikke lenger stå oppreist uten narkotiske stoffer. 

Kroppen var full av stikkmerker, og Hitlers allmenntilstand var så elendig at han ikke ­engang kunne holde en kopp te uten å skjelve så mye at at innholdet skvulpet ut på gulvet. ­Hitlers tilstand bekymret de andre nazitoppene:

«Dessverre ser han ikke sunn ut. De siste månedene har satt sine spor», skrev Goebbels bekymret i dagboken sin.

Mistilliten til Morell vokste i takt med at føreren ble dårligere, og samtidig begynte en maktkamp med den nye ørelegen Giesing, som ønsket å ta Morells plass. 

I oktober 1944 tok han kontakt med den svekkede føreren og la frem mistanken om at Morell forsøkte å komme Hitler til livs. I flere år hadde Morell ordinert «Dr. Kösters Antigass-piller» mot Hitlers mageproblemer, men Giesing hadde oppdaget at pil­lene blant annet inneholdt giftstoffet stryknin.

Hitler var forferdet og måtte spørre seg selv om han hadde tatt feil av Morell i alle disse årene. Var hans personlige lege ute etter å drepe ham? 

Heinrich Himmler, som lenge hadde foraktet den tykke legen, sluttet seg til koret av kritikere og truet Morell med galgen.

Analyser av de kontroversielle pillene viste imidlertid at mengden av stryknin var så minimal at den ikke kunne være dødelig. 

«Pasient A», som fornøyd hadde tatt pillene i årevis, renvasket øyeblikkelig legen sin for alle anklager og sparket Giesing og to kirurger som hadde støttet ham i mistanken.

«De idiotene burde vite at De har reddet livet mitt utallige ganger de siste åtte årene», betrodde Hitler legen sin, før han takknemlig trykte hånden hans med ordene: «Min kjære lege, jeg er glad og lykkelig for at jeg har Dem».

Hofflegen endte på galehus

Våren 1945 sto Det tredje riket på sammenbruddets rand. Den røde armé nærmet seg Berlin, og de narkotiske stoffene som skulle holde ­føreren oppe, ble ikke lenger produsert. 

Hitler hadde aldri stilt spørsmål ved Morells behandling, men uten de daglige sprøytene brøt abstinensene ut i lys lue. Hitler stavret ­deprimert rundt i mørket, mens skjelvingene i kroppen hans tiltok og den euforiske tilstanden avtok.

Kropp og sinn skrek etter en sprøyte fra den gode legen, men ­ettersom Morell ikke kunne levere, begynte frustrasjonen å hope seg opp i «Pasient A». 

Den 21. april eksploderte Hitler i et voldsomt raserianfall, og erklærte at han mistenkte Morell for å ville forråde ham. Han grep legen i kragen og skrek: «Gå hjem, ta av deg uniformen og lat som om du aldri har sett meg!»

Morell var sagt opp og forkastet av mannen han hadde viet livet sitt til. Legen gikk rett til sengs og gråt, før han tok et av de siste flyene ut av det omringede Berlin sammen med blant andre Hitlers adjutant Albert Bormann.

Bare ni dager senere bet ­Hitler over en cyanidkapsel, og den dødelige dosen lammet åndedrettsfunksjonene.

De neste dagene gjemte ­Morell seg i ­Bayern, men han ble snart funnet og fengslet. Her avhørte amerikanske soldater ham i månedsvis, uten særlig suksess. 

Legen snakket usammenhengende, og når han ikke satt apatisk i cellen, løp han rundt og skrek at Himmler ville myrde ham. 

En gjennomgang av Morells legejournaler fikk til og med forhørslederne til å mistenke legen for å være en hemmelig agent som i årevis hadde proppet Hitler med narkotika for å ødelegge førerens dømmekraft.

Den tidligere så mektige legen var tydelig psykisk ustabil, og ettersom de allierte ikke kunne koble ham til noen krigsforbrytelse, ble han løslatt etter to år. 

Morell ble deretter brakt til et sykehus i byen Tegernsee, der hans usunne livsstil og dårlige helse innhentet ham. Legen døde av åreforkalkning 26. mai 1948.

Mange år senere uttalte Morells assistent Richard Weber at legen hadde dødd «som en herreløs hund», etter at han hadde mistet Hitler og dermed sitt eneste formål i livet.

Les mer om Hitlers stoffmisbruk

Norman Ohler: Blitzed: Drugs in Nazi Germany, Penguin Books, 2016. Leonard & Renate Heston: The Medical Casebook of Adolf Hitler, William Kimber, 1980.

Kanskje du er interessert i