Hitlers monstertanks

Tross sin enorme vekt på 1000 tonn buldrer den 35 meter lange stridsvognen over de russiske steppene i 40 km/t. Den drives fremover av to kraftige skipsmotorer som yter nesten 17 000 hestekrefter, og de seksbåndete beltene som er 1,2 meter brede hver, etterlater et åpent sår i landskapet.

Sovjeternes T-34 var uhyre effektiv og strippet for overflødige detaljer. Stridsvognen ble masseprodusert i et tempo som tyskerne ikke hadde sjanse til å holde tritt med.

Da de «små» sovjetiske T-34-tanksene dukker opp, hamrer den tyske superstridsvognen løs med sine to tunge skipskanoner på flere kilometers avstand. De russiske stridsvognene er sjanseløse overfor dette stålmonsteret. En etter en blir de sprengt i fillebiter.

Slik så en av Hitlers heteste drømmer ut. Den var hjulpet på vei i hans hode av direktør Grote fra det store industrikonsernet Krupp. Han hadde kommet med et forslag til superstridsvognen Ratte (rotte, red.) i juni 1942 og fått grønt lys fra føreren. I desember samme år leverte Grote de første tegningene. Hitler var henrykt og ga ordre om at utviklingen av våpenet ble satt i verk omgående.
Bakgrunnen for det vidløftige prosjektet var felttoget mot Sovjetunionen som begynte i juni 1941. Ifølge tyske etterretningsrapporter hadde russerne bare foreldede stridsvogner. Det kom derfor som en stygg overraskelse da de satte inn en ny og effektiv stridsvogn – T-34 – som sto i en særklasse i forhold til de tyske standardstridsvognene, Panzerkampfwagen III og IV.

T-34 veide 30,9 tonn og er av militærhistorikere anerkjent som den beste allround stridsvognen i hele andre verdenskrig. Den tynnet kraftig ut i de tyske panserdivisjonene og ble en av de avgjørende faktorene på østfronten.

Russernes tekniske overlegenhet når det kom til stridsvogner, et nøkkelpunkt i den tyske lynkrigtaktikken, var i seg selv et stort problem. Dessuten ble den tyske hærledelsen klar over at russerne var i gang med å utvikle tyngre stridsvogntyper. Hitler drømte derfor om å sette noe veldig stort og tungt inn på østfronten raskest mulig.

Det mobile monsteret

Parallelt med Ratte leverte Krupp-direktør Grote tegninger til en annen og enda større stridsvogn – Landkreuzer P.1500 Monster. Dette uhyret skulle fungere som plattform for en 800-mm Krupp-kanon av typen Schwerer Gustav. Kanonen, som hittil hadde blitt transportert på spesialbygde militærtog, kunne avfyre granater på sju tonn over en avstand på 37 kilometer. Det gjorde kanonen til det kraftigste våpenet som noen gang hadde vært brukt i kamp.

Med en lengde på 42 m og en pansring på 250 mm stål ville Monster komme til å veie 1500 tonn – det samme som godt og vel tusen store personbiler. Fire MAN-ubåtmotorer skulle drive kjøretøyet fremover og besetningen skulle bestå av hundre mann. Som følge av sin abnorme vekt ville Monster ikke kunne kjøre i mer enn 10-15 km/t. Men også dette prosjektet fikk grønt lys fra Hitler.
Ratte og Monster kom aldri lenger enn til pre-prototypestadiet. Tidlig i 1943 fikk den klartenkte rustningsministeren Albert Speer stoppet de monstrøse prosjektene. Et tredje supertanks- prosjekt hadde allerede kommet lenger, og avslørt hvilke problemer de uhyre tunge stridsvognene ville havne i.

Verken Ratte eller Monster ville kunne kjøre på en vei uten å ødelegge den fullstendig, de ville ikke kunne krysse en bro uten at den raste sammen, og i vått terreng ville begge kjøretøyer sette seg fast gang på gang.