Witold Pilecki var krigshelt og hadde mye erfaring fra motstandsarbeid. Det fikk han nytte av de 945 dagene han tilbrakte i Auschwitz.

Polsk motstandsmann dro frivillig til Auschwitz

I 1940 lar polakken Witold Pilecki seg frivillig internere i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han vil organisere polakkene i leiren til motstand. Men allerede ved ankomsten innser Pilecki at Auschwitz ikke er noen vanlig fangeleir.

14. september 2015 av Jan Ingar Thon

Falsk identitet bringer Pilecki til Auschwitz

Det var morgen i Warszawa, september 1940. Fortauene var fulle av mennesker på vei til arbeid, og i gatene skramlet trikkene forbi. Med ett stoppet en kolonne tyske lastebiler på hvinende dekk. Jernbeslåtte hæler smalt mot brosteinen idet gråkledde soldater hoppet ut. Skrekkslagne polakker flyktet i panikk inn i sidegatene.

Men en mann gjorde ikke noe forsøk på å flykte. Han banet seg rolig vei gjennom strømmen av flyktende mennesker og gikk mot soldatene. Han stanset rett foran en tysk patrulje.­

Den tyske offiseren brølte “Papirer!” og polakken fant rolig fram identifikasjonspapirene sine. De viste at han het Tomasz Serafinski og var ettersøkt av tyskerne. Minutter senere lå han forslått­ og bakbundet i en av lastebilene på vei til fangenskap.­

Fangen bar på en stor hemmelighet: papirene var ikke hans egne. Den virkelige Tomas­z Serafinski var en polsk motstandsmann som opererte i en annen del av Polen.

Men nettopp fordi Tomasz Serafinski var ettersøkt av tyskerne, brukte fangen papirene hans. Han ville nemlig bli arrestert. Fangens egentlige navn var Witold Pilecki; kavalerioffiser, leder i den polske hjemmefronten og ute på et av andre verdenskrigs mest bemerkelsesverdige oppdrag.

I den polske undergrunnsbevegelsen hadde man fått greie på at tyskerne hadde opprettet en ny fangeleir for polske offiserer og motstandsmenn. Pilecki hadde derfor foreslått for sine overordnede at han skulle infiltrere leiren for å samle opplysninger i leiren og organisere en motstandsbevegelse blant fangene.

Området der leiren lå var isolert og strengt bevoktet, og Pilecki forsto at det bare var en ting å gjøre: Han måtte la seg arrestere og sende dit. Leiren Pilecki nå var på vei til var oppkalt etter byen Oswiecim. Men den var bedre kjent under sitt tyske navn – Auschwitz.

Auschwitz begynte som en arbeidsleir med rundt 15 000 polske krigsfanger. Snart bestemte tyskerne seg for at leiren også skulle ta imot titusenvis av jøder.

Velkommen til Helvete

Pilecki var veteran fra første verdenskrig og kampene mot Tyskland i 1939, og dessuten et garvet medlem av den polske hjemmefronten. Han trodde han var forberedt på alt. Men allerede under transporten til Auschwitz forsto han at dette var forskjellig fra alt han hadde opplevd på sine 39 år.

Pilecki og en større gruppe andre fanger var blitt sendt med tog til fangeleiren. Under marsjen fra stasjonen til selve leiren kommanderte de tyske vaktene plutselig en av fangene til å løpe av gårde. Et øyeblikk senere lå fangen død på bakken, skutt i ryggen.

Deretter ble ti andre fanger plukket ut og skutt som straff for “fluktforsøket”. Så slapp de tyske soldatene hundene løs på likene mens de brølte av latter. Pilecki innså­ at til Auschwitz ble man sendt av en eneste grunn: for å dø.

I 1940 var Auschwitz ennå ingen dødsleir i ordets egentlige forstand. Det industrielle drapsmaskineriet med gasskamre var ikke satt i drift. Likevel kom bare et mindretall av de som passerte gjennom porten med innskriften “Arbeit Macht Frei”, levende ut igjen. De første fangene i Auschwitz var politiske fanger som skulle slave i leiren til de døde.

Konsentrasjonsleiren ble opprettet i gamle militærbrakker fra 1800-tallet. Den var omgitt av myr på alle kanter og lå nærmest konstant innhyllet i tåke. Høsten og vinteren er bitende kald sør i Polen, og det rå klimaet og den evige tåken gjorde det hele enda verre.

I perioder lå fangene rett på det kalde steingulvet, og sykdom tok livet av svært mange. I tillegg kom sult, utmattelse og vilkårlig tortur. Mange av de internerte ble også henrettet, for selv den minste forseelse ble nådeløst slått ned på i Auschwitz.

Den verste forseelsen av alle var å forsøke å flykte. Fluktforsøk resulterte nesten alltid i kollektiv avstraffelse. Fangene kunne bli tvunget til å stå rett opp og ned på geledd i time etter time, eller så plukket fangevokterne ut og henrettet tilfeldige fanger.

En av tyskernes favorittmetoder var å sende de utvalgte fangene i “bunkeren”­. Det betydde at en eller flere fanger ble sperret inne i en ørliten betongcelle som var for lav til at fangene kunne stå oppreist, men for trang til at de kunne sitte eller ligge. Her holdt tyskerne fangene innesperret til de døde av sult eller tørst.

Witold Pilecki kom til å leve og dø i kampen for sitt elskede Polen.

Prest reddet familiefar

En dag oppdaget tyskerne at en fange var forsvunnet. Sin vane tro plukket vaktene ut ti menn som skulle sendes i bunkeren som straff. En av dem, Franciszek Gajowniczek, gjemte ansiktet i hendene og stønnet.

“Min kone! Mine barn! Hvordan skal det gå med dem nå?”

Da trådte en liten, spinkel mann fram og sa:
“Mitt navn er Maksymiliam Kolbe, og jeg er katolsk prest. La meg som verken har barn eller kone ta plassen til denne familiemannen.”

Kolbe fikk det som han ville, og sammen med ni andre ble han sperret inne for å dø. I tre uker holdt Kolbe ut. Til slutt forbarmet en av leirlegene seg over den tapre presten og ga ham en dødelig injeksjon med fenol. Familiefaren som ble reddet av Kolbe overlevde Auschwitz.

Kort tid før sin død i 1995 sa Franciszek Gajowniczek: “Så lenge jeg har luft i lungene er det min plikt å fortelle om Maksymiliam Kolbes heroiske handling.”

Pilecki selv var også nær ved å miste livet under en kollektiv avstraffelse litt over en måned etter at han ankom Auschwitz. Da fangene ble stilt opp til inspeksjon om morgenen den 28. oktober, oppdaget fangevokterne igjen at det manglet en fange. Som straff ble de andre beordret til å ta oppstilling.

Fra 12 om formiddagen til 21 om kvelden sto fangene på appellplassen i sludd, isnende kald vind og tåke fra myrene rundt Auschwitz.

Da dagen var omme lå flere hundre fanger døde på plassen. Pilecki overlevde bare takket være en venn som arbeidet på sykehuset i leiren, og som derfor kunne gi den svært forkomne Pilecki medisin og ekstra forpleining.

Pilecki kom seg gjennom prøvelsen, og den ga ham inspirasjon til motstandsarbeidet. Han hadde innsett hvor viktig det var å ha venner på de riktige stedene. Og ikke minst hvor viktig leirsykehuset var for fangenes ve og vel. Med denne lærdommen i mente begynte Pilecki å bygge opp­ sin hemmelige hær i skyggen av krematorienes skorsteiner.

Auschwitz' hemmelige hær

Pileckis hær i Auschwitz fikk navnet “Unionen av militære organisasjoner” – på polsk forkortet til ZOW. Pilecki gikk meget grundig og forsiktig til verks når han rekrutterte soldater til ZOW. Han organiserte bevegelsen i celler på fem.

Det vil si at han valgte ut fem menn han kunne stole på, men som ikke visste om hverandre. Den eneste de kjente til var Pilecki selv. På den måten ble faren for å bli avslørt mindre. Disse fem fikk så i oppgave å verve fem andre som de stolte ubetinget på, og på den måten vokste organisasjonen som en pyramide.

Den største utfordringen for Pilecki ble imidlertid å forene de polske fangene på tvers av politiske skillelinjer. I Auschwitz var det fanger av alle politiske avskygninger – polske sosialister, monarkister, demokrater og høyreradikale. Det eneste de hadde felles var hatet mot fienden. Men med sin personlighet, overtalelsesevner og karisma klarte Pilecki å få polakkene til å legge de politiske motsetningene til side.

De som møtte Pilecki beskrev ham som en vennlig, beskjeden og litt sjenert mann. Han framsto slett ikke slik som man forventet av en krigshelt og motstandsmann som frivillig lot seg sende til Auschwitz. Men trolig var det nettopp derfor Pilecki klarte å forsone og forene fangene i konsentrasjonsleiren.­

En av de første medlemmene i ZOW var dr. Wodyslaw Dering. Da Dering ble innlagt på sykehuset, oppdaget tyskerne at han var utdannet medisiner og utnevnte ham derfor til overlege. Slik fikk ZOW sin første kontakt i det som skulle bli selve nervesenteret i Pileckis motstandsarbeid.

Sykehuset var et sted de fleste før eller siden kom i kontakt med, og hvor de usynlige trådene i Pileckis nettverk krysset hverandre. Det ble en sentral for informasjon og planlegging. Men sykehuset var også viktig av andre grunner. Auschwitz var gjennomsyret av korrupsjon og bestikkelser og bygde på et system av tjenester og gjentjenester.

Vaktene var også en del av dette systemet, ikke minst kapoene.­ De var selv fanger som tyskerne hadde utnevnt til vakter og oppsynsmenn. Gjennom innflytelsen sin på sykehuset kunne ZOW tilby kapoene viktig medisin og legebehandling. Til gjengjeld brukte kapoene sin innflytelse til å skaffe ZOW mat, klær og andre forsyninger eller til å skaffe ZOW-medlemmer arbeid der Pilecki ønsket å ha dem plassert.

SS-lederen Heinrich Himmler (t.h. ved bordet) beordret i 1941 byggingen av Auschwitz II.

Himmlers nye dødsleir

Heinrich Himmler så utover det tåkete og myrlendte slettelandet rundt Auschwitz. Bak ham sto en gruppe offiserer tause og avventende. Selv de var redde for den mektige SS-lederen. Så la han fram planen sin. Auschwitz skulle utvides slik at det kunne bli plass til i alt 30 000 fanger. Og ved landsbyen Birkenau tre kilometer fra Auschwitz ville han få bygd en ny leir med plass til 100 000 fanger.

Guvernøren for området, Fritz Bracht, forsøkte å protestere. Det fantes ikke nok rent vann i området, myrene var ikke drenert, og det var umulig å få fatt i nok tømmer, murstein og sement, hevdet han. Himmler så kaldt på Bracht og de andre offiserene.

“Mine herrer, den vil bli bygd. Min grunn til å konstruere denne leiren er langt viktigere­ enn innvendingene deres.”

Noen uker senere ble leirkommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss, i all hast innkalt til Heinrich Himmlers kontor i Berlin. Himmler ga adjutantene sine ordre om å forlate rommet, slik at de to SS-mennene kunne snakke uforstyrret.

“Der Führer har gitt ordre om at det ‘jødiske spørsmålet’ skal løses en gang for alle, og at vi, SS, skal utføre ordren. De eksisterende utryddelsessentrene i øst er ikke tilstrekkelige til den store innsatsen som forventes. Jeg har derfor utpekt Auschwitz til dette formålet.”

Kort tid etter ble det første forsøket med giftgass gjennomført i Auschwitz, og vinteren 1942 var byggingen av den nye leiren – Auschwitz-Birkenau­ – i full gang.

Det var et enormt prosjekt med tusenvis av tvangsarbeidere, og selv om den nye leiren lå vel en kilometer fra den gamle leiren der Pilecki oppholdt seg, var det umulig for Pilecki å unngå å legge merke til hva som foregikk. Det var åpenbart at noe nytt, stort og uhyggelig var under oppføring. Pilecki innså at han måtte få en av mennene sine inn i dødsleiren hvis han ville vite mer om den.

Den 2. april 1942 ble en av Pileckis mest betrodde menn, Jan Karcz, brakt inn til forhør av det hemmelige tyske politiet Gestapo. Etter ni dager med uavbrutt tortur og forhør ble han sendt tilbake til fangebrakkene. Han kunne knapt nok stå oppreist,­ men sa til Pilecki: “Vel, du kan gratulere meg – jeg er løslatt. De spurte om det var noen organisasjon i leiren. Men ikke vær redd, jeg sa ingenting. Jeg skal fortelle deg resten i morgen.”

Men Karcz fikk aldri muligheten til å fortelle resten av historien. Dagen etter ble han sendt til Birkenau. Ved en ren tilfeldighet hadde Pilecki oppnådd nettopp det han ønsket; å få en betrodd ZOW-agent som kunne rapportere til ham fra dødsleiren.

Snart begynte Karcz å smugle den ene rystende rapporten etter den andre ut fra dødsleiren og over til Pilecki i den gamle konsentrasjonsleiren. For hver ny rapport som kom, forsto Pilecki at det var viktigere enn noensinne å formidle informasjonen videre til omverdenen. Og til det hadde han behov for et pålitelig og effektivt kommunikasjonsmiddel.­

Radio fra Auschwitz

En kveld kom Witold Pilecki gående i raskt tempo bort til kameraten Kon Piekarski. Det var tydelig at han hadde noe viktig på hjertet. Kon arbeidet som potetskreller på leirkjøkkenet, men nå hadde Pilecki et helt spesielt oppdrag til ham.

Pilecki hadde fått nyss om at de trengte en mann til på kartografikontoret der det ble laget kart til diverse oppdrag. Den jobben ville Pilecki at Kon skulle ta. Kon var lite villig til å gi opp den behagelige jobben på kjøkkenet. Han kunne heller ikke forstå hva han skulle gjøre på kartografikontoret.­

“Du er den eneste jeg kan stole på,” sa Pilecki, “og du kan tegne kart. Jeg er ikke særlig god til å tegne, men vi må begge gi oss ut for å være profesjonelle karttegnere i minst en uke. For i den bygningen der vi skal arbeide ligger lageret for elektronisk utstyr og radioutstyr.”

Pileckis plan var å bygge en radiosender rett foran nesen på tyskerne. Kon avviste den først som en helt vanvittig tanke, men som så ofte før klarte Pilecki å overtale dem som tvilte på planene hans. Mandag morgen møtte Kon og Pilecki opp til sin nye jobb på kartografikontoret.

Mens Kon arbeidet med kartene, tilbrakte Pilecki det meste av tiden på toalettet, der han la planer sammen med en kontakt han hadde i avdelingen for radioutstyr.

To dager senere kom en opphisset Pilecki inn i kartrommet og hvisket til Kon at radioen var ferdig. Men et stort problem gjensto: Hvordan skulle de smugle radiosenderen ut av kartrommet og inn i fangebrakkene?

Pilecki hadde gjemt senderen på toppen av toalettets vannsisterne, men der ville det sannsynligvis ikke gå lang tid før noen oppdaget den. Kon snek seg vekk for å se om han kunne finne en løsning. I gangen utenfor toalettet fant han et skap fullt av papir, blyanter, blekk og kart.

Han skjøv alt til side, og plasserte radioen på den øverste hyllen i skapet. Men dette skjulestedet kunne heller ikke holdes hemmelig særlig lenge. De måtte få radioen helt ut – og det måtte gå fort.

Plutselig kom Pilecki til å tenke på Alex og Alfred, to ZOW-medlemmer som arbeidet med å transportere lik fra sykehuset. Tyskerne likte ikke å inspisere likvognen, så her fantes en mulighet. Pilecki avtalte å møte de to liktransportørene på plassen utenfor kartografikontoret, der de skulle skjule radioen i likvognen.

Men de var fremdeles nødt til å få radioen vekk fra skapet der den lå gjemt. Pilecki hadde et forslag: “Jeg later som om jeg har diaré og går på toalettet hvert kvarter. Mens jeg er der gjør du noen av korttriksene dine. Bare sørg for å distrahere vakten tilstrekkelig. I mellomtiden henter jeg radioen og plasserer den utenfor toalettvinduet. Når jeg har gjort det, går du på toalettet, hopper ut av vinduet, løper som en gal til søppelfyllingen, gjemmer radioen der og løper tilbake.”

Kon gikk med på forslaget, og selv om han nesten ble oppdaget av en SS-patrulje, fikk han plassert radioen på det avtalte stedet. Senere samme dag ba Pilecki om lov til å besøke sykehuset for å “få noe mot diareen”. Der ga han beskjed til Alex og Alfred, og samme kveld var radioen på plass i leiren.

Radioen var i drift i seks måneder. For fangene representerte den en seier over det forhatte SS. Det gikk imidlertid ikke lang tid før vaktene fanget opp radiosignalene og begynte å lete etter radioen. Men selv om de rev opp gulvplanker, slo ned vegger og gjennomsøkte leiren på kryss og tvers, fant de den ikke.

Frustrasjonen begynte å bre om seg, og det var mer enn én SS-mann som mente å ha sett antydning til smil på ansiktene til fangene. Men til slutt bestemte Pilecki seg for at det var blitt for farlig, og radioen ble demontert. Enda en gang sto ZOW uten kontakt med omverdenen. Men igjen skulle tilfeldigheter og Pileckis oppfinnsomhet komme dem til hjelp.

Pilecki organiserer flukt

Høydepunktet i Witold Pileckis arbeid i Auschwitz kom i juni 1942. Frem til da hadde ZOW stilt seg avvisende til fluktforsøk. Slike forsøk resulterte alltid i brutal kollektiv avstraffelse. Derfor regnet ZOW det å flykte som en egoistisk handling.

Men i 1941 innledet tyskerne offensiven mot Sovjetunionen, og den tyske krigsindustrien hadde behov for all den arbeidskraft den kunne få fatt i. Det var ikke lenger tillatt med kollektive avstraffelser av fanger i arbeidsleirene, fordi det berøvet Tyskland sårt tiltrengt arbeidskraft. Og det tok ikke lang tid før Witold Pilecki utnyttet situasjonen.

Den 20. juni 1942 kom en elegant Steyr 220 personbil kjørende mot veisperringen utenfor Auschwitz. I bilen satt to offiserer og to befal fra SS. Da de nærmet seg kontrollposten gikk vakten opp i rett, hevet bommen og gjorde nazi-hilsen. SS-offiserene besvarte hilsenen, kjørte raskt gjennom Oswiecims gater, krysset broen over elva Sola og forsvant.

Senere samme kveld ble det stor oppstandelse blant vaktene da de hadde hatt opptelling av fangene. Det viste seg at fire polakker manglet. Like etter kom en oppskjørtet SS-vakt løpende og fortalte at noen hadde stjålet fire SS-uniformer. Plutselig kom også SS-kaptein Kreuzman stormende og skrek at noen hadde stjålet bilen hans – en Steyr 220.

Langsomt bredte det seg en viss uro blant de oppstilte fangene. Til tross for at det var livsfarlig begynte de å sende hverandre små sideblikk, og enkelte måtte kjempe for å holde latteren tilbake.

Akkurat som Pileckis andre aksjoner hadde også fluktaksjonene to formål. Når fanger flyktet hadde de med seg både skriftlige og muntlig rapporter til den polske motstandsbevegelsen og den polske eksilregjeringen i London. Men fluktkampanjen hadde også en annen viktig hensikt, nemlig å heve fangenes moral og gi dem håp.

Historien om de fire polakkene som passerte rett gjennom militærsperringen i forkledning, spredte seg raskt i leiren. Og akkurat som da Radio Auschwitz var i drift, var det mange SS-vakter som følte at fangene i all hemmelighet lo av dem bak ryggen deres.

Den 29. desember 1942 flyktet nok en gang fire polakker i forkledning – på Pileckis initiativ – fra Auschwitz. Men like etter kom nyheten om at en av dem, Boleslaw Juczabra, var tatt og satt i avhør.

Juczabra var ikke medlem av ZOW, men han visste mye om det som foregikk. Pilecki visste at det bare var et spørsmål om tid før Juczabra ville fortelle alt. Han innså at det var på tide å flykte selv.

Tilbake til friheten

Witold Pilecki svettet i varmen fra bakerovnene. Det ble ikke bedre av at han under fangedrakten også hadde på seg et sett sivile klær. Pilecki hadde valgt bakeriet som utgangspunkt for flukten fordi det lå utenfor selve leirområdet og like ved en skog.

Han hadde bestukket en kapo for å få lov til å arbeide på nattskiftet sammen med to av mennene sine, og hadde deretter satt hele undergrunnsmaskineriet sitt i sving. Fra kleslageret hadde han fått sivile klær og flere hundre dollar.

En medfange skaffet ham nøkkelen til bakeriets utgangsdør, og sykehuset utstyrte ham med et kjemisk stoff som skulle forvirre sporhundene. Og dersom alt skulle gå galt hadde han tre ampuller med dødelig blåsyre til seg selv og sine to medsammensvorne. De hadde ikke tenkt å falle levende i hendene på tyskerne.

De profesjonelle bakerne forsto snart at Pilecki og mennene hans aldri før hadde satt sine bein i et bakeri. Men de avslørte dem ikke, selv om de sendte noen mørke blikk mot de klossete nybegynnerne. Klokken passerte midnatt, og tiden for flukten nærmet seg. Da SS-vaktene gikk en runde, kappet de tre fangene telefonledningen og låste opp døren.

De skulle akkurat til å styrte ut i mørket da de fikk øye på en tysk soldat gjennom vinduet. Utenfor hadde det begynt å regne, og vakten hadde søkt tilflukt foran bakeriet sammen med kjæresten sin. Minuttene tikket. De andre vaktene kunne når som helst komme tilbake og oppdage at telefonledningen var kuttet.

Omsider forsvant soldaten, og Pilecki og de to andre smatt ut gjennom døren. Deretter styrtet de av gårde over sletten som omga bakeriet. Hvert øyeblikk forventet de å bli stoppet av et rop eller et skudd. Men ingenting skjedde, og de kom fram til skogbrynet der de kastet seg i sikkerhet mellom de mørke trærne. De hadde overlevd første etappe av flukten.

Etter en rask marsj gjennom skogen kom de frem til elva Sola. Her trakk de av seg fangedraktene og kastet dem i vannet. I samme øyeblikk lød en skuddsalve. Flukten var oppdaget. Det var umulig å svømme over de flomstore vannmassene, men de fant en bro lenger nede langs elva.

Flukten fortsatte i vilt tempo så snart de kom til den andre bredden, men snart støtte de på elva Wisla. Ved bredden fant de en båt, men den var festet med kjetting og hengelås og lot seg ikke rikke. I desperasjon prøvde de nøkkelen til bakeridøren i hengelåsen, og mirakuløst nok passet den.

I dagene som fulgte fortsatte flukten. I skogen øst for byen Krakow ble de oppdaget av en tysk patrulje og beskutt. Pilecki ble såret i skulderen, men de slapp unna. Om kvelden den 2. mai 1943 kom de omsider frem til byen Bochnia der den polske hjemmefronten hadde et skjulested. Snart kunne de se lysene fra huset gjennom mørket. De tre flyktningene var i sikkerhet, og kunne puste lettet ut.

Dagen etter ba Pilecki om å bli satt i kontakt med den lokale motstandsbevegelsen. Han ville ikke kaste vekk noe tid før han igjen sluttet seg til motstandskampen. En veiviser ledet ham til byen Wisnicz, der han møtte kommandanten for lokalavdelingen. Pilecki rakte fram hånden og presenterte seg, og kommandanten gjorde det samme.

For en gangs skyld ble Pilecki målløs. Kommandanten var Tomasz Serafinski, mannen hvis identitet Witold Pilecki hadde brukt i sine 945 dager i Auschwitz. 

Kanskje du er interessert i