Unge og uerfarne japanske piloter fikk ordre om å styre fly lastet med bomber og sprengstoff mot amerikanske skip.

© Getty/All Over Press

Menneskeliv var kamikaze-pilotenes sterkeste våpen

Under stillehavskrigen kjempet japanske soldater med fanatisk dødsforakt. Gammeldagse æresbegreper og årelang indoktrinering hadde skapt en generasjon av krigere som var villige til å ofre alt. Krevde keiseren og fedrelandet livet deres, var de forpliktet til å gi det med glede.

5. januar 2018 av Esben Sylvest

Fiskere gjorde i 1972 en snodig oppdagelse i jungelen på øya Guam i Stillehavet. Ved en elv i villniset overrasket de en loslitt japansk soldat fra andre verdenskrig.

Sersjant Shoichi Yokoi hadde rømt inn i jungelen da amerikanerne invaderte øya i 1944. Her hadde han holdt seg i skjul siden. 

I 28 år bodde Yokoi i en under­jordisk grotte og kom bare ut om natten for å jakte som et rovdyr.

Han nektet plent å overgi seg og ignorerte pamfletter sluppet fra fly der det sto at krigen var over. For Yokoi var overbevist om at det var en felle.

Den japanske sersjanten var blitt 56 år da han ble overmannet og slept ut av jungelen av de lokale fiskerne.

«Det er med forlegenhet at jeg vender tilbake», sa Yokoi da han senere kom hjem til Japan.

Under krigen hadde han lært at det var hans plikt som japansk soldat å kjempe til døden for keiseren og fedrelandet. 

Overgivelse, derimot, var den største vanære, og Yokoi skammet seg over å vende hjem i live.

Sersjantens ekstreme pliktfølelse var typisk for den hæren allierte tropper møtte i kampen om Stillehavet. 

Japans soldater gikk i kamp med en innbitt dødsforakt som skremte og forbløffet selv de mest hardføre allierte troppene. 

Fienden var «som baksiden av månen», som en amerikansk offiser uttrykte det i 1942.

Japanernes æresbegreper og manglende respekt for menneskeliv var helt uforståelige sett med allierte øyer.


Japans imperium i Asia var i oppløsning på 1940-tallet. Bit for bit gikk keiserriket tapt til de allierte styrkene, og det gikk utover det japanske folket. Klikk på bildet og les om noen av de tragiske japanske skjebnene

Hentet inspirasjon fra samuraiene

Andre verdenskrigs japanske soldat var et produkt av keiserrikets historie. 

Japan var et gammeldags og middelalderlig land da ekspansjonslystne vestlige kolonimakter rettet blikket mot Øst-Asia på 1800-tallet. 

For å forsvare seg mot presset fra de fremmede innledet Japan en brå moderniseringsprosess. 

Staten ble sentralisert i 1868, og makten lagt i hendene på keiseren, som så langt bare hadde vært en kransekakefigur.

Fra begynnelsen av var målet å gi keiserriket større militære muskler:

«Rikt land, sterk hær», het det i et velbrukt slagord blant reformivrige.

Under keiser Mutsuhito gikk oppbygningen av et moderne Japan i gang i 1868. 

Men for å styrke fellesskapet og kampånden i den nye, nasjonale hæren trakk styret på historien. 

Soldatene fikk innprentet en moralkodeks som var kraftig inspirert av bushido – «krigerens vei» – retningslinjene som fortidens stolte samuraier hadde levd etter.

Kravene til den moderne japanske soldaten var lydighet, beskjedenhet og tapperhet, men mer enn noe annet blind lojalitet overfor keiseren – uansett hva det måtte koste den enkelte soldat.

«Plikten veier tyngre enn et fjell, mens døden er lettere enn en fjær», formanet den japanske moralkodeksen og hyllet ubetinget selvoppofrelse.

Mens Japans industri skjøt fart og utrustet hæren med moderne våpen, ble soldatene holdt tilbake i verdier fra en verden som for lengst var forsvunnet.

Oppdratt til å dø for keiseren

I 1941 besto den japanske hæren av 2,25 millioner mann, mens 4,5 millioner var i reserve. 

Gang på gang fikk de høre at Japans keiser Hirohito ikke bare var deres øverstbefalende, men faktisk også en levende gud.

Allerede på barne-skolen ble rundt halv-parten av elevenes tid brukt på indoktrinering. 

Lærerne messet om lojalitet mot keiseren og forklarte at selv elevenes kropper tilhørte keiseren.

Skolebøkene forklarte hvordan enhver gutt skulle trene kropp og sinn for å kunne bestå opptaksprøven til hæren når den tid kom og ta del i Japans ærefulle forsvar.

Indoktrineringen fortsatte med uforminsket styrke når guttene var blitt menn og hadde trukket i uniform. 

Soldatene lærte at hvis de døde i kamp, ville de oppnå guddommelighet, og deres ånd leve for evig i Yasukuni-helligdommen i Tokyo.

Komplekset hadde blitt oppført i 1879 som minnesmerke for soldater som hadde falt i keiserens tjeneste. 

Ifølge den japanske shinto-troen tok de falnes ånd bolig i hovedbygningen og ble forenet med alle de andre åndene. 

Selveste keiser Hirohito kom på besøk to ganger hvert år for å vise de ærede døde soldatene respekt.

Hajima Kondo var soldat i de japanske styrkene i Kina, og han beskrev etter krigen effekten av de mange årene med massiv påvirkning:

«Vi vurderte aldri å overgi oss», fortalte han etter krigen.

Mens døden i kamp ble regnet som den sikre veien til et hellig liv etter døden, kunne soldater som overga seg til fienden, se frem til evig skam. Vanæren rammet ikke bare kujonen selv, men også resten av familien hans.

Ved en øy i det sørlige Stillehavet ble den amerikanske sjøoffiseren Gene LaRocque vitne til hvor langt enkelte japanske soldater var villige til å gå for ikke å bli tatt til fange. 

En 45 meter lang patruljebåt lå og vugget fredfylt i en lagune og var tilsynelatende forlatt. 

Men da LaRocque nærmet seg med sine menn, dukket to japanere opp på dekket. 

Han regnet med at de enten ville åpne ild eller overgi seg, men i stedet hengte japanerne seg foran øyene på de måpende amerikanske sjøfolkene.

«Det ga oss et inntrykk av hva vi hadde med å gjøre», sa LaRocque senere.

I de allierte rekkene døde tre soldater i kamp for hver soldat som overga seg. Blant japanerne var tallet 120.

Amerikanerne måtte slåss mot selvmordsteknologi

Japans ledere prøvde å utligne USAs enorme overlegenhet i krigsmateriell ved å ofre menneskeliv. Soldater fikk ordre om å utføre selvmords­angrep, med god hjelp av spesialproduserte våpen.

  • Selvmordspiloter
  • Sprengstoffdykkere
  • Engangsubåter
  • Bemannede raketter
  • Eksplosive speedbåter

Sivile kastet seg ut fra klipper

Under krigen i Stillehavet gjemte mange japanske soldater unna en patron for å kunne skyte seg selv og dermed unngå å bli tatt til fange. 

En annen form for indirekte selvmord var såkalte banzaiangrep. Disse oppsto gjerne når et japansk nederlag var uunngåelig. 

«Banzai» betyr «10 000 år» og skulle være soldatenes hyllest til keiseren før de gikk i døden.

Et stort selvmordsangrep fant sted på Saipan i juli 1944. 

Måneden før hadde amerikanske styrker gått i land, og øyas 30 000 japanske forsvarere ble drevet tilbake under harde kamper. 

Slaget var tapt, og øyas øverstbefalende, general Yoshitsugu Saito, blåste til et siste desperat natteangrep mot de overlegne amerikanske styrkene.

Fremst løp tolv mann med store faner. Bak dem kom de siste 3000 uskadde japanske soldatene, mens sårede med bandasjer og krykker dannet bak-tropp. 

Offiserer løp med løftede sverd direkte inn i bygene fra fiendens maskingeværer, og da amerikanerne etter 15 timer hadde nedkjempet de siste japanerne, begikk Saito selvmord i en grotte. 

Han foretrakk døden for egen hånd fremfor å bli tatt levende.

Kampene på Saipan la en ny dimensjon til japanernes ekstreme offervilje. 

Hittil hadde selvmord vært soldatens ærefulle utvei, men på øya fulgte to tredjedeler av den japanske sivilbefolkningen deres eksempel – rundt 22 000 mennesker.

Den japanske hæren hadde på forhånd fortalt øyboerne at det ville være skamfullt å leve under amerikansk okkupasjon, og at det vanket drap, tortur og voldtekt på de sivile. 

Da kampene var i gang, oppfordret keiser Hirohito personlig Saipans befolkning til ikke å la seg underkaste. Valgte de i stedet døden, ville deres ånd få plass sammen med soldatene i Yasukuni-helligdommen.

Resultatet av presset fra oven ble en dommedagsbølge av selvmord. 

Noen la seg på håndgranater, men de aller fleste kastet seg ut fra klipper langs kysten. 

Mødre hoppet med spedbarn i armene, mens fedre skubbet eldre barn ut før de selv fulgte etter.

I Japan hyllet myndighetene de til sammen rundt 50 000 omkomne. En propagandafilm viste en offiser som ropte ut over en paradeplass fylt med høytidsstemte barn:

«Våre soldater på Saipan døde tappert, og de sivile på øya samarbeidet med hæren og delte dens skjebne».

For de japanske soldatene ble øyene i Stillehavet dødsfeller. Gikk amerikanske tropper i land, kunne forsvarerne se frem til en desperat kamp og en omtrent uunngåelig død. 

Bare i enkelte tilfeller forsøkte japanske skip å redde restene av garnisonene på øyene når slaget ikke lenger kunne vinnes.

Tarawa i det sørvestlige Stillehavet var i november 1943 mål for amerikanernes første store landgangsoperasjon, og her omkom nesten hele den over 2500 mann store garnisonen. 

Utover i krigen økte tapene i omfang. På Guam døde 10 700 mann eller over 97 prosent av de japanske soldatene på øya, mens bare rundt 200 ble tatt til fange. 

Den største katastrofen utspilte seg på øya Okinawa sør for Japan. Rundt 100 000 soldater mistet livet, og de fikk ifølge amerikanske beregninger følge av 142 000 sivile. 

Noen hadde falt i kamp etter å ha blitt utkommandert til krigstjeneste, men hæren tvang også et svært stort antall til selvmord.

Økt krav om selvmord

Mens stillehavskrigen skred frem, akselererte den amerikanske produksjonen fra japanernes. USA hadde flere fabrikker, mer råstoff og utviklet bedre materiell. 

Overfor fiendens nesten endeløse ressurser hadde keiserriket bare ett våpen: viljen til å yte endeløse ofre. 

I krigens siste år økte kravene til soldatenes pliktfølelse, og ærens krav om kamp til døden ble en del av Japans strategi.

Fra oktober 1944 var ikke selvmord lenger bare siste utvei i nederlagets time, men også et våpen i kampen mot amerikanerne. 

Hundrevis av unge piloter gikk i døden ved å styre fly fylt til bristepunktet med sprengstoff mot amerikanske skip ved Filippinene. 

De såkalte kamikazeflyene var bare de første av en hel palett full av selvmordsvåpen, som også omfattet eksplosive speed-båter, bemannede raketter og til og med bombevester som soldater skulle ta på seg og så kaste seg inn under amerikanske stridsvogner.

I enkelte tilfeller ble hele japanske hærformasjoner sendt i kamp med en forventning om å bli utslettet. 

I 1944 angrep japanerne Imphal i India, og soldatene i 33. divisjon hadde på forhånd fått vite at alle sammen ville dø, men at offeret deres banet vei for en stor seier. 

Japanske tropper i Arakan i det vestlige Burma ble også sendt i kamp med lovnad om at deres råtne lik ville bli til grønt gress som svaiet i brisen fra Japan.

Mange soldater levde så avgjort opp til sjefenes krav. 

Dødsforakten kom blant annet til uttrykk under nattkampene, som var japanske styrkers spesialitet. 

Her rykket speidere frem uten å søke dekning, slik at de kunne tiltrekke ild. I mørket ble de allierte stillingene avslørt av munningsflammer fra våpen.

For japanske soldater i frontlinjen kunne døden også komme langsomt. 

I tre år kjempet de i Ny Guineas dype jungel, og selv om det sjelden kom forsyninger frem til troppene, ble de værende i stillingene. Av de 100 000 omkomne på øya sultet mange i hjel. 

Med 30 sekunders mellomrom smalt to japanske kamikazefly ned i USS Bunker Hill. En fjerdedel av besetningen ble satt ut av spill, og hangarskipet kom ikke i kamp igjen.

© National Archives

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen.

De beste tilbudene finner du her

Presset til kamikazeangrep

Mange japanske soldater ytte de ofrene som lederne deres krevde av dem. 

Men ikke alltid med den ubetingede stolt-heten og gleden som propagandaapparatet forsøkte å gi inntrykk av.

Kenichiro Oonuki var japansk pilot og ble i slutten av 1944 innkalt til møte om en kamikazeaksjon. 

Neste morgen skulle Oonuki og pilotkameratene svare hver for seg om de var villige til å utføre oppdraget. De fikk tre alternativer å velge mellom: «Nei», «Ja» eller «Ja, jeg melder meg av hele mitt hjerte».

Da Oonuki samme kveld diskuterte selvmordsoppdraget med kameratene sine, kom det snart frem at ingen av dem hadde lyst til å melde seg. 

Men så begynte de å diskutere hvilke konsekvenser de hadde i vente hvis de svarte nei. 

Beskyldninger om feighet ville hagle over dem, og skam og utfrysing ville ramme både dem og familiene deres.

Utpå natten slo det de unge mennene at de muligens risikerte en annen og svært sannsynlig konsekvens dersom de sa nei til oppdraget. 

Sjansen var nemlig stor for at de da ville bli kommandert ut på andre oppgaver med en minimal sjanse for å overleve. 

Uansett hva de svarte, kunne pilotene altså regne med å dø. Neste morgen ga de unge mennene alle det samme svaret:

«Ja, av hele mitt hjerte».

«Ingen hadde lyst, men alle gjorde det», fortalte Kenichiro Oonuki senere. 

Hell i uhell gjorde at han kom seg levende gjennom krigen, som den eneste i hans enhet. 

Først fikk han motortrøbbel, og så ble han truffet av amerikanske jagere da han var på vei mot Okinawa og måtte nødlande på en øy i nærheten. 

Etter ti dager ble Oonuki plukket opp av et skip, og da han omsider kom tilbake til Japan, ble han banket og fengslet fordi han tillot seg å returnere i live.

Atombombene mot Hiroshima og Nagasaki i august 1945 og den japanske kapitulasjonen reddet Oonuki fra et nytt kamikazeoppdrag og en gjenforening med kameratene i Yasukuni-helligdommen i Tokyo. 

Men mer enn to millioner andre japanske soldater gikk i døden for keiseren og foreldede æresbegreper under krigen. Kenichiro Oonuki skammet seg i mange år over å være i live.

Sersjant Shoichi Yokoi følte også at han hadde sviktet da han i 1972 vendte levende hjem fra Guams jungel. 

Men han oppnådde likevel tilgivelse fra nettopp den skikkelsen han hadde vært redd for å skuffe de siste 28 årene. 

I 1991, seks år før sin død, fikk Yokoi audiens hos keiser Akihito, Hirohitos sønn. Yokoi omtalte senere møtet som den største æren i hans liv.

Les mer

Meiron og Susie Harries: Soldiers of the Sun, Random House, 1994. Lord Russell of Liverpool: The Knights of Bushido, Skyhorse Publishing, 2008. Laurence Rees: Horror in the East, Da Capo Press, 2002

Kanskje du er interessert i