Ubåtens last av tidsinnstilte bomber var festet på sidene av skroget
i to store tanker.  
© Polfoto/Topfoto

Mini-ubåter var Churchills hemmelige våpen

Motoren var fra en London-buss. Instrumentene var knøttsmå. Og med en besetning på bare fire mann var den britiske mini-ubåten X-craft et uanselig fartøy. Likevel satte Churchill fartøyet inn mot tyskernes fryktede superslagskip Tirpitz.

24. oktober 2016 av Else Christensen
Som en kork vugger den vesle ubåten X6 på den speilblanke fjorden. Kulene slår ned i vannet rundt den. Håndgranater sender høye vannsøyler opp i luften, og foran ubåten reiser det seg en grå mur av stål: slagskipet Tirpitz – Atlanterens mest fryktede skip.

Konsentrert manøvrerer kaptein Cameron ubåten mot slagskipet. Ubåten er så nær at skipets svære kanoner ikke kan rettes mot den. Cameron slår bakk, styrer båten opp mot det store skroget, og treffer det med et brak. Et håndtak i hver side av det trange kontrollrommet

blir vridd rundt, og fartøyet slipper sin dødbringende last. To stålbeholdere med i alt fire tonn høyeksplosivt sprengstoff faller tungt gjennom vannet og legger seg til rette i den bløte gjørma under den mektige kjølen på Tirpitz.

Cameron vet at han ikke kan ta ubåten uskadd ut igjen av fjorden. Med en hammer knuser besetningen ubåtens instrumenter, åpner ventilene og lar vannet strømme inn. En etter en klatrer de fire mennene opp gjennom luken med hendene i været og overgir seg.

Fra dekket på Tirpitz ser tyskerne X6 synke ned i de kalde grå bølgene. De andre miniubåtene som deltar i angrepet, ender også på bunnen av Kåfjorden. Men offeret deres er ikke forgjeves.

Litt over klokken 10 den 22. september 1943 – en time etter at Cameron har forlatt ubåten sin – utløser en tidsinnstilt detonator sprengstoffet, og en voldsom eksplosjon ryster det 42 900 tonn tunge slagskipet.


Skroget blir revet opp, og vannet fosser inn. Tirpitz får slagside på fem grader. I maskinrommet flytter hovedmotorene på seg og blir satt ut av drift. Babord ror låser seg, og to av de store kanontårnene får store skader. Avstandsmålere og annet sikteutstyr,

radar og radio blir ødelagt. De neste seks månedene er Tirpitz – det skipet de allierte frykter mest – ute av kampen om makten i Nord-Atlanteren.

Churchill avfeide miniubåter

Ved første øyekast var Camerons såkalte «X-craft», som sammen med fem søsterskip deltok i aksjonen, ikke en verdig motstander for det enorme Tirpitz.


Marineledelsen var da også avvisende da en gruppe entusiaster i begynnelsen av krigen forsøkte å få en miniubåt satt i produksjon.

Tendensen var at våpen, skip og stridsvogner ikke kunne bli store og teknisk avanserte nok, og marinen mente at de små fartøyene ikke kunne komme til nytte i kampen mot de mektige tyske overflateskipene.

Alt dette endret seg imidlertid da to skip fra den britiske marinen i 1941 ble angrepet og skadet av italienske bemannede torpedoer. Angrepet overbeviste Churchill om miniubåtenes verdi, og han satte straks marinens ingeniører i gang med å utvikle en miniubåt som kunne angripe store tyske krigsskip. Ikke minst det fryktede Tirpitz.

15. mars 1943 gikk prototypen X3 av stabelen. For å holde konstruksjonen hemmelig fant begivenheten sted i ly av mørket.

Oppgaven med å bygge ubåtene – som hadde fått navnet X5-X10 – gikk til den store, britiske våpenprodusenten Vickers-Armstrong Limited, som også bygde stridsvogner og fly.

Produksjonen av miniubåtene gikk unna. Kjølen til X5 ble strukket i september 1942, og den siste båten i klassen – X10 – ble sjøsatt i januar 1943, men i omfang var ikke oppgaven noe særlig å snakke om.


Det 16 meter lange, sigarformede skroget var sammensatt av tre deler: en sylinderformet midtseksjon og to koniske endestykker. Seksjonene kunne lett demonteres hvis motor eller instrumenter måtte repareres.

Depotskip og baser på land kunne uten problemer ha en akterende med komplett ubåtmaskinrom på lager, slik at den kunne skiftes ut langt fra hjemlig havn.

Ubåten var overlesset med grep, håndhjul og instrumenter som gjorde plassen enda trangere.

© Imperial War Museum

Motor lånt fra London-buss

Ved overflateseilas ble miniubåten drevet frem av en vanlig dieselmotor av samme type som ble brukt i de røde dobbeltdekkerbussene som kjørte i Londons gater.


Innsugingsluften ble trukket ned gjennom en slags snorkel, som kunne klappes sammen når båten skulle dykke. Dieselmotoren kunne også lade opp båtens batterier. De leverte strøm til den elektriske motoren som ga fremdrift når X-craften var neddykket.

Tross sin beskjedne størrelse var båttypen særdeles solid, og skroget kunne tåle dykk ned til vel 90 meters dyp. Motstandsdyktigheten overfor sjokkbølger fra undervannsbomber var den samme som hos enhver annen ubåt.


Inni lignet miniubåtene også alle andre undervannsfartøy i Royal Navys tjeneste – alt var bare mindre. Høyden fra dørken til taket var bare omtrent halvannen meter, og den innvendige lengden knapt

elleve meter. Derfor måtte alt lages i miniatyrutgave. Det gjaldt også instrumentene i kontrollrommet.


«Alt var gjort mindre. Håndhjul til ventiler, flasker med høytrykksluft, battericeller, måle-instrumenter, indikatorer og periskopet», minnes en X-craft-offiser. «Å få kommandoen over en miniubåt var som å få et leketog i julegave».

Slusekammer fungerte som toalett

Fra kontrollrommet førte en luke inn til ubåtens slusekammer.


Det ble brukt når en dykker forlot ubåten for å klippe hull i torpedonettene rundt fiendtlige skip, som hindret ubåten i å komme tett innpå. Iført en dykkerdrakt, som mennene spøkefullt kalte «Den klamme død», krøp dykkeren inn i kammeret og lukket luken bak seg.

Gjennom et trykkluftsystem blåste den øverstkommanderende vann fra en av ubåtens ballasttanker inn i slusekammeret.

Trykkluften skapte en øredøvende larm i kontrollrommet, men for dykkeren i tanken var situasjonen enda mer ubehagelig. Mens vannet langsomt steg rundt ham, ble trykket mot kroppen større.

En ubehagelig følelse, som dykkerne omtalte som «the squeeze», «omfavnelsen». Når rommet var fylt med vann, åpnet dykkeren luken i taket og svømte ut.

Slusekammeret hadde også en annen funksjon. Det var det eneste stedet om bord der det lot seg gjøre å plassere et toalett.


Et besøk her kunne lett utvikle seg til en udelikat affære, for toalettet ble skylt ved hjelp av en liten, hånddrevet pumpe, som hadde den svakheten at den ofte blåste innholdet i toalettet feil vei.

Rormannen stakk ut ubåtens kurs fra plassen sin fremst i det vesle kontrollrommet. 
© Imperial War Museum
Livet om bord på en X-craft var i det hele tatt ikke noe for fintfølende sjøfolk, og mange håpefulle unge menn ble luket ut under treningen.


Selv folk med en sterk psyke kunne sjelden oppholde seg mer enn ti dager i ubåten før de trange forholdene begynte å tære voldsomt på både helse og nerver.

På grunn av den lave takhøyden måtte besetningen enten sitte, eller bevege seg rundt på hender og knær. Luften var alltid fuktig og innestengt, selv under overflateseilas. Varm mat fikk mennene bare når ubåten var oppdykket, for damp fra gryten – ubåten hadde bare med én – ville gjøre det uutholdelig å oppholde seg om bord.

Når mannskapet skulle trekke frisk luft eller røyke en pipe tobakk etter middagen, kunne en om gangen tilbringe noen minutter på dekk.

Selv om sjøluften var en kjærkommen forandring fra de tette rommene nedenunder, var oppholdet på dekk en tvilsom fornøyelse. Kalde bølger skylte konstant inn over mennenes føtter og bein, og for ikke å blåse på sjøen måtte de spenne seg fast med en lærreim.

Mangelen på søvn og hvile var et konstant problem. Den eneste køyen om bord lå i batterirommet helt ute i stavnen, og selv om avgassene fra batteriene ble renset så godt som det lot seg gjøre, våknet menn som sov her uvegerlig med hodepine og kvalme på grunn av dampen.


De fleste foretrakk derfor å legge seg på en kort brisk som sto i kontrollrommet, eller å krølle seg sammen rundt periskopet.

Som de andre mini-ubåtene hadde X5 en besetning på fire mann og en hjelpeenhet på tre. X5 sank under angrepet på Tirpitz, med alle fire mann om bord. Den ble aldri funnet. 
© Perial War Museum

Minene var skrudd fast

Sprengstoffet som skulle sende Tirpitz til havets bunn, hadde miniubåten med seg i to stålbeholdere som var festet på hver sin side av skroget. Inne i hver beholder lå to tonn amatol – et høyeksplosivt sprengstoff laget av TNT og ammoniumnitrat.

Beholderne ble skrudd fast på sidene av ubåten. Når de skulle utløses, dreide ubåtens besetning på et håndhjul i hver side av kontrollrommet, og boltene løsnet slik at tankene ble frigjort.

Ved hjelp av en tidsinnstilling kunne sprengladningen settes til å detonere etter mellom en halv og 24 timer.

Når minene var plassert, gjaldt det å komme seg raskt og ubemerket unna. På det området hadde ikke Cameron og kollegene hellet med seg, men likevel var operasjonen en suksess.


Da Tirpitz etter et halvt år igjen var tilbake i aksjon, var Tyskland på retrett. X-craftens æra hadde derimot akkurat begynt. Resten av andre verdenskrig var båttypen til stor nytte i en rekke spesialoperasjoner over hele verden. 

Kanskje du er interessert i