I 1940 hadde Hitlerjugend rundt åtte millioner medlemmer. De hadde alle fått krigstrening fra de var små.

© Ullstein Bild & AOP/Getty Images

Hitlerjugend var kanonføde for Hitler

Tysk ungdom skulle være seig som lær og hard som stålet fra Krupp, mente Hitler. Derfor tvang han alle tyske gutter inn i Hitlerjugend, der millioner av barn ble hjernevasket og skolert til krig. Da krigen sto for døren, ofret Hitler dem uten å nøle.

3. mars 2017 av Else Christensen

Henry Metelmann kjemper seg gjennom snøen. Sammen med soldatkameratene sine blir han vinteren 1943 forfulgt av Den røde armé, som har presset tyskerne tilbake på alle fronter helt siden slaget ved Stalingrad. 

Termometeret viser minus 55 grader. Kulden går gjennom marg og bein, men er likevel ingenting mot de pinefulle tankene som borer seg inn i Metelmanns hode som sylkvasse istapper mens han går: Faren hans hadde rett, det innser han nå. 

Alt han lærte i Hitlerjugend var løgn. Russerne er ikke undermennesker, og krig er ikke ærefylt. Han er verken representant for herrefolket eller Nazi-Tysklands håp, men kanonføde for Hitler i en meningsløs krig som bare handler om makt. 

Metelmann velger å holde tankene for seg selv, og trasker videre.

«Vi måtte være forsiktige. Men avskyen var dyp, og de færreste kunne være i tvil om at vi i årevis var blitt fylt med løgn», skriver han mange år senere i selvbiografien «Through Hell for Hitler».

Hitlerjugend blir skapt

Metelmann var ikke alene om å falle for Hitlerjugends propaganda. I årene frem mot andre verdenskrig strømmet millioner av unge til nazistpartiets ungdomsorganisasjon. 

Blendet av Hitler og ungdomslederen Baldur von Schirachs løfter om en strålende fremtid iførte de seg stolt uniform og armbind. 

For sent oppdaget de at talene om å ofre seg for Tyskland ikke var romantiske floskler, men selve formålet med deres eksistens.

Førerens martyrfabrikk, Hitlerjugend, stjal ungdommen til en hel generasjon, og sendte flere hundre tusen barn og unge i døden for å virkeliggjøre den nazistiske drømmen om «Lebensraum».

Ingen hadde kunnet forutse at det skulle gå slik, da jusstudent Kurt Paul Gruber i 1922 samlet en liten gruppe gutter i alderen 15 til 16 år rundt seg i hjembyen Plauen i Sachsen. Gruber var glødende nazist. 

Hitlers løfter om et sterkt Tyskland båret av folkefellesskapet og skapt av ungdommen hadde tatt ham med storm. Gruber satte derfor all sin energi inn på å gi nazistpartiet en sterk ungdomsbevegelse. 

Med penger fra en lokal tekstilprodusent innledet han en vervekampanje som ble en stor suksess. I løpet av noen få måneder hadde Gruber skaffet hele 2500 medlemmer bare i hjemstaten Sachsen.

GALLERI: Se alle bildene fra hverdagen i Hitlerjugend

Hitler tok snart Gruber og foreningen hans under sine vinger, og organisasjonen fikk navnet Hitlerjugend, Bund deutscher Arbeiterjugend. Ved et storstilt partimøte i juli 1926 knyttet Hitler Hitlerjugend tett til nazistpartiet, og gjorde Gruber til første «Reichsführer».

Hitlerjugends første år passerte til dels ubemerket. Fra tid til annen var de unge nazistene ute og marsjerte med Hitlers bøllekorps, SA, mens de delte ut pamfletter eller vervemateriale for nazistpartiet. 

En gang imellom havnet de unge i masseslagsmål med meningsmotstandere på den politiske venstrefløyen, en primitiv styrkeprøve som var populær i begge leirer.

Men 24. januar 1932 brakte en tragisk hendelse for alvor de unge nazistene i offentlighetens søkelys.

Den dagen ble Herbert Norkus, en 15 år gammel Hitlerjunge fra Berlin, stukket ned og drept av en gjeng kommunister. Norkus fikk en heltebegravelse med taler av blant andre Joseph Goebbels – Hitlers propagandasjef – og ble straks gjort til ungdomsbevegelsens martyr.

Norkus' død ble også Baldur von Schirachs sjanse. Von Schirach, en ung mann fra den øvre middelklassen, hadde i 1925 hørt Hitler tale og var blitt overbevist om nazismens fortreffelighet. 

I oktober 1931, bare tre måneder før Norkus' død, hadde han utmanøvrert Gruber og inntatt posten som leder av Hitlerjugend. Von Schirach koblet effektivt Herbert Norkus' død til tyske helteidealer, og til den rollen Hitler hadde tiltenkt de unge når han kom til makten i Tyskland.

«Det Hitlerjugend ble i januar 1932, skylder den ikke minst det hellige symbolet på ung offervilje og heltemot som bærer navnet Herbert Norkus», slo von Schirach fast.

Hvert år gjorde Von Schirach et stort nummer ut av å avlegge en pilegrimsvisitt til Herbert Norkus' grav, og hyllet også den unge mannen i sanger og dikt han selv skrev. 

For ham var Norkus' død et hellig martyrium – et tema von Schirach stadig vendte tilbake til når han talte til de unge.

«Jo flere som er villige til å dø for en bevegelse, jo mer udødelig blir den.

Hitlerjugend kan møte sine kritikere med et historisk svar: Sine egne døde», sa han i en av talene sine.

Von Schirachs sans for melodrama og propaganda var fullt på høyde med Hitlers og Goebbels', og han utnyttet evnene til å skaffe seg medlemmer i Hitlerjugend, som nå vokste raskt.


Edsavleggelsen, der de unge sverget troskap til føreren og Tyskland på Hitlers fødselsdag, ble for eksempel gjort til en nasjonal begivenhet.

«Mange tusen medborgere sender i dag gaver til føreren på hans fødselsdag», sa von Schirach i en tale. «Men ungdommen gir seg selv».

Hitlerjugend var eventyr

Så dramatisk gikk det ikke til da Henry Metelmann som 11-åring ble Hitlerjunge i 1933. Omtrent da Metelmann begynte på skolen, meldte hans troende mor ham inn i den protestantiske ungdomsforeningen Jungschar – en tradisjonell speiderbevegelse. 

Med Hitlers makt-overtagelse i 1933 ble alle ungdomsorganisasjoner imidlertid forbudt eller overtatt av Hitlerjugend. 

For avdelingen der Metelmann var medlem foregikk det på følgende enkle måte: En dag, mens barna ventet på å bli sluppet inn til et Jungschar-møte i det lokale menighetshuset, ble de hentet av et korps fra Hitlerjugend og tatt med på marsjering rundt i byen med trommer.

Farens innvendinger om at familien ikke hadde råd til de brune skjortene som var en del av uniformeringen, ble besvart med en pakke med to solide, brune uniformsskjorter – en gave fra partiet. 

Metelmann kan ikke huske at han var spesielt begeistret for å bli tatt opp, men han begynte snart å like livet som Hitlerjunge:

«Uniformen var råstilig med alt det brune, hakekorset og det blanke læret. Og mens vi tidligere sjelden hadde hatt en ordentlig fotball, ga Hitlerjugend oss nå ordentlig utstyr».

Guttene var organisert i lokalavdelinger, og gruppene hadde møter minst en gang i uken, og ofte om søndagen i tillegg. 

Møtene fant sted i lokaler som ble kalt Heim – hjem. Hjemmene kunne være nedlagte fabrikker, en gammel låve eller en kjeller under en leiegård. Metelmann deltok ivrig i arbeidet i hjemmet til troppen han tilhørte. 

Han og de andre guttene kalket veggene og pyntet med naziflagg og plakater, revolvere, stålhjelmer og sitater fra Hitlers bok «Mein Kampf».

På møtene ble de undervist i tråd med partilinjen i viktige ideologiske emner som raselære, nazistpartiets historie og kvinnens rolle i samfunnet. Deretter sang de unge etter Hitlerjugends egen sangbok. 

Visene handlet om Tyskland og om hvilken ære det var å falle i kamp. Mest begeistret var Metelmann for de årlige leirene. 

De varte i to-tre uker, og guttenes foreldre betalte bare et symbolsk beløp for oppholdet. Gjennom hele oppveksten hadde Metelmann vært vant til at reiser var forbeholdt de rike, så han nøt virkelig feriene.

Guttene lærte å kjempe

Leirene ble holdt i forskjellige deler av Tyskland. Metelmann fikk for eksempel besøkt gamle slott i Thüringen i det sentrale Tyskland og på Østersjøkysten like ved grensen til Polen.

Spredningen av leirene var ikke tilfeldig – barna skulle bli kjent i det fedrelandet de en gang måtte være beredt til å dø for.

«Det var i det store og hele gjennom Hitlerjugend jeg lærte hvor variert og vakkert Tyskland var. Det ga meg en ubetinget kjærlighet til mitt fedreland og en nesten hellig vilje til å forsvare det under alle omstendigheter og med alle midler – selv med mitt eget liv», skrev Henry Metelmann.

På leirene levde guttene et fritt liv. De drev med ballspill, svømte og sov i telt. Men bak leken lå alvoret på lur. Når guttene gikk på tur, kunne en av lederne plutselig rope:

«Angripende fly kommer lavt inn fra venstre», eller «fiendtlig maskingevær-ild fra høyre», og guttene måtte kaste seg i dekning så fort de kunne. Mellom krigslekene kom også aktiviteter som trening i å kaste en håndgranat, skyttergropsgraving og øvelse i å snike seg rundt i terrenget uten å bli sett.

Guttene fikk dessuten undervisning i krigsteori og -historie, der lederne tegnet frontene i berømte slag i sanden. 

Dessuten fikk de besøk av offiserer fra Wehrmacht. Mennene utstrålte styrke og selvtillit, og de unge lyttet fascinert når soldatene fortalte om de moderne våpnene som Hitler-regimet hadde utrustet det nye Tyskland med: ubåter, panservogner og jagerfly.

Etter hvert som tiden gikk, og Tyskland gjorde seg klar til krig, tok Hitlerjugend mer og mer av barnas tid på bekostning av skolen. Da Henry Metelmann begynte på skolen, fikk han undervisning seks dager i uken. 

I 1937-38 innførte det nazistyrte undervisnings-departementet imidlertid en Staats-jugendtag, som innebar at lørdagen ble satt av til aktiviteter i Hitlerjugend.

Med matpakke og feltflaske ble Metelmann og kameratene hans kjørt ut på et jorde, der de drev kamptrening hele dagen. Guttene ble delt opp i et blått og et rødt lag – hver med en farget hyssing rundt overarmen. 

Den ene gruppen skulle så forsvare en bestemt posisjon – for eksempel en haug på et jorde – mens de andre forsøkte å innta stedet. I praksis gjaldt det å rive armbåndene av motparten, som dermed var død og måtte forlate slagmarken.

«I begynnelsen hatet jeg disse slåsskampene, men med tiden vennet jeg meg til det. Mennesket kan – hvis det får nok tid – venne seg til nesten alt, og deretter akseptere det som noe naturlig», skrev Metelmann.

Skolene presset barna

For de guttene som ikke var medlem av Hitlerjugend, bød lørdagen på flere timers repetisjon av nazistpartiets ideologi og historie – et alternativ som sikkert skremte de fleste gutter.

Deltagelse i Hitlerjugend var i prinsippet frivillig frem til 1939, men presset for å melde seg inn var stort. På begynnelsen av 1935 hadde Hitlerjugend nesten fire millioner medlemmer. 

Likevel ville den ambisiøse von Schirach ha flere gutter inn i rekkene. I en nyttårstale i 1936 erklærte han det kommende året for å være guttenes år. 

For første gang ble alle gutter født i et bestemt år automatisk innmeldt i Hitlerjugend. Under slagordet «Hele ungdommen for føreren» satte von Schirach dessuten inn et stort propagandafremstøt.

Gjennom radio og aviser, på skoler og ved idrettsarrangementer ble de unge oppfordret til å melde seg under hakekorset. 

Schirach skaffet seg adgang til de kommunale adressekartotekene og sendte brev til alle tyske foreldre med barn født i 1926. Samtidig fikk skolene strengere instrukser om å overtale motvillige elever til å bli med i organisasjonen.

De som nektet, fikk hard medfart. Henry Metelmann husker hvordan den ene gutten i klassen som ikke var medlem av Hitlerjugend, ble kryssforhørt foran alle elevene av nazistyrets informant på skolen – biologilæreren Karl Sieg. Minst en gang i året kom Sieg inn i klassen og ba alle som ikke var medlem av Hitlerjugend om å rekke opp hånden. Hver gang rakte den dyktige og populære Walter Römer hånden i været. 

Walter forble taus som graven mens en stadig hissigere Sieg spurte ham ut om årsaken til dette valget. Først da Sieg begynte å spørre om Walters foreldre, grep klasseforstanderen inn. 

Selv om det ikke ble sagt høyt, visste alle at bare en antydning til anti-nazistiske holdninger kunne bety døden for Walters foreldre.

Da nyheten om krigsutbruddet kom i 1939, var mange i Hitlerjugend begeistret. De så frem til å ta det endelige oppgjøret med «undermenneskene» mot øst og å utfylle sin rolle som herrefolk. 

Guttene begynte som reservestyrker, og tok seg av oppgaver som brannslukking og postombæring. Men etter hvert som krigen skred frem, ble guttene sendt direkte i felten.

Metelmann opplever krigens gru

Metelmann mottok nyheten om krigsutbruddet med glede. 18 år gammel vervet han seg i hæren. Senere ble han sendt til østfronten som stridsvognfører.

«Jeg var så spent», husker Metelmann. «Nå kunne jeg vise føreren hva jeg var laget av».

Men på østfronten gikk det opp for Metelmann at krigen ikke bare handlet om seier og heltemot. Mens Metelmanns divisjon nærmet seg Stalingrad, kom den unge mannen i snakk med beboerne i husene soldatene beslagla, og han forelsket seg i en russisk jente. 

Da han på et tidspunkt ble syk, stelte en russisk kvinne ham. Disse opplevelsene fikk Metelmann til å tvile på det tiden i Hitlerjugend hadde lært ham om at russerne var et underlegent folk.

Etter nederlaget ved Stalingrad i 1943 så han en brutalitet som tiden i Hitlerjugend ikke hadde forberedt ham på. 

Den røde armé hadde etterlatt en såret kamerat på veien, men i stedet for å hjelpe ga en tysk offiser ordre om at de skulle kjøre over den sårede. Senere skjøt de noen tenåringsjenter som desperat lette etter et sted å skjule seg.

Hjernevask hadde satt spor

Mens Metelmann kjempet seg tilbake fra Stalingrad, desillusjonert og forvirret, tenkte han ofte på hvor gjerne han skulle ha snakket med sin far. 

Faren hadde flere ganger advart ham mot Hitler og ideene hans, men han døde før Metelmann ble sendt til fronten. Nå måtte Metelmann innrømme at faren hadde hatt rett.

Metelmann var langt fra den eneste Hitlerjunge som på brutalt vis ble revet ut av forestillingene om krig som en forlengelse av ungdommens sommerleirer med sang rundt bålet og godmodig lek. 

De unge kjempet ved alle fronter i krigen, og fikk til og med sin egen SS-divisjon – 12. SS Panzer Division Hitlerjugend – som ble satt inn mot de fremrykkende allierte styrkene rundt D-dagen og nesten utslettet.

For de som overlevde krigen var møtet med den fulle sannheten om Hitler-regimet overveldende. 

Metelmann, hvis siste innsats i krigen var å forsvare en liten by ved Rhinen, ble tatt til fange av amerikanerne i 1945. På vei til en krigsfangeleir så han bilder i et amerikansk blad fra konsentrasjonsleirene som akkurat var blitt befridd. 

Til tross for sin nye innsikt i det bedraget han var utsatt for i Hitlerjugend, hadde oppdragelsen i den demagogiske ungdomsorganisasjonen satt sine spor.

«Bare fordi vi har tapt krigen, beskylder de oss for hva som helst», sa han irritert til kameratene.

Langsomt gikk den fulle sannheten opp for Metelmann, som tilbrakte de neste årene som fange i USA og England. Da han i 1948 vendte hjem til Tyskland, følte han seg fremmed. 

Metelmann mente at hans landsmenn ikke hadde innsett hvilket bedrag de hadde vært utsatt for. Etter bare fire måneder pakket han kofferten og dro tilbake til England, der han fikk arbeid først på en gård og senere som gartner. 

Samtidig forsøkte han å forsone seg med fortiden sin – blant annet gjennom erindrings-bøkene om tiden i Hitlerjugend.

«Følelsen av skyld over det jeg har gjort mot andre – spesielt russerne – ligger tungt på skuldrene mine. Jeg angrer på lidelsene jeg har påført andre, og klager ikke over hva andre har gjort mot meg», skrev han før sin død i 2011.

Kanskje du er interessert i