Jesse Owens var den første afro-amerikanske idrettsutøveren som ble sponset under De olympiske leker. Grunnleggeren av Adidas, Adi Dassler, overtalte nemlig atleten til å bruke sko fra skofabrikken Gebrüder Dassler. 

© Wikipedia & Xingjian Ma

OL i Berlin var kynisk propaganda

Hitler brukte OL i Berlin til å male et rosenrødt bilde av Nazi-Tyskland. Egentlig var føreren helt uinteressert i både OL og idrettskonkurranser, men han innså etter hvert lekenes propagandapotensial. Utøvere, publikum og journalister fra hele verden kjøpte historien og rapporterte begeistret hjem.

4. mai 2018 av Else Christensen

«Åpningen av De olympiske leker har overgått enhver forventning. Lekene vil etter alle solemerker oppnå det Tysklands herskere åpenlyst har ønsket at de skulle, nemlig å gi verden et nytt sted å betrakte Det tredje rike fra». 

Den høystemte reportasjen fra åpningen av OL i Berlin 1. august 1936 var signert den amerikanske New York Times-journalisten Frederick Birchall.

Synet hadde overveldet ham. Under vaiende faner marsjerte veltrente unge menn og kvinner inn på det enorme, nybygde Olympiastadion og forbi Hitler. 

Utøvere fra et bredt spekter av hudfarger defilerte forbi æreslosjen, og da den siste av de 3956 deltakerne fra i alt 49 nasjoner var kommet inn på stadion, gikk Hitler frem til mikrofonen. Borte var hans vanlige harde tonefall og skarpe retorikk. Nå snakket han dempet og formelt.

«Jeg erklærer herved De olympiske leker i Berlin for åpnet, den 11. olympiade i vår tid», var det eneste han sa, før en flokk hvite duer ble sluppet løs og fløy mot den blygrå himmelen.

Som avslutning på den formelle åpningen tente en løper den olympiske ilden, og Hitler fikk en olivengrein i gave fra Hellas, de opprinnelige lekenes hjemland. Der diktatoren sto mellom fredsduer og olivengreiner kunne ingen se at han opprinnelig hadde uttrykt sin dypeste forakt for De olympiske leker.

Berlin var blitt tildelt lekene alt i 1931, og fulgte med på kjøpet da Hitler overtok makten i januar 1933. Rollen som OL-vert passet ham dårlig. 

Lekene og idealene om folkefellesskap og edel kappestrid var «noe jøder og frimurere har funnet på», og de «hører på ingen måte hjemme i et rike styrt av nasjonalsosialister», mente han.

Sport var riktig nok tiltenkt en stor plass i det nazistiske riket, og feltet hadde til og med fått sin egen minister, SA-obersten Hans von Tschammer und Osten. Formålet var imidlertid utelukkende forberedelse til krig – eller som propagandaminister Joseph Goebbels uttrykte det:

«Å styrke det tyske folks karakter og inngyte det den kamp- og lagånd som er nødvendig i kampen for overlevelse». 

Fakkelstafetten: Tradisjonen ble oppfunnet av Carl Diem, generalsekretær i den tyske olympiske komité. Påfunnet falt i god jord hos nazistene, som ofte brukte fakkeltog til marsjer og massemøter. Fakkelstafetten brukes nå fast til å innlede OL.

© Scala/Bpk

Skurte Berlin ren

Men Hitler kom gradvis på andre tanker. Han visste at store deler av verden så med skepsis på både ham personlig og det nazistiske partiet. 

Under OL kom hele verdens oppmerksomhet til å være rettet mot Berlin, og da kunne han få Tyskland til å fremstå slik det virkelig var. Eller rettere, slik Hitler ville at verden skulle oppfatte landet. 

Med stor iver gikk han og hans nærmeste rådgivere i gang med å skape en kulisse som skulle vise et renskurt, åpent og fredelig Tyskland. Dette målet var nådd allerede før lekene begynte, da den amerikanske olympiske komité kom på befaring til Berlin høsten 1935.

Hitlers Tyskland var beryktet for jødeforfølgelser; en ubehagelig kjensgjerning som verken storslått autobahn-bygging eller et imponerende økonomisk oppsving kunne få verden til å glemme. 

Den internasjonale olympiske komité var derfor helt fra starten oppmerksom på om jøder og ikke-hvite ble diskriminert – og ikke uten grunn. 

Hitler hadde allerede utestengt jøder fra tyske idrettsklubber og fra offentlige svømmehaller, noe som fikk mange jødiske talenter til enten å legge opp eller fortsette karrieren i utlandet.

Utviklingen bekymret ikke minst USA, som stilte med det største olympiske laget.

«Selve grunnlaget for de moderne olympiske leker vil bli underminert hvis de enkelte land får anledning til å begrense utøveres deltagelse på grunnlag av klasse, tro eller rase», konstaterte Avery Brundage, president for USAs olympiske komité.

Etter å ha besøkt Tyskland i 1934, tett fulgt av nazistiske representanter, kunne han imidlertid slå fast at jødiske utøvere ble rettferdig behandlet, og at det var helt unødvendig med en boikott. 

Sport og politikk skulle holdes atskilt, og amerikanske utøvere skulle «holde seg for gode til å blande seg i den pågående krangelen mellom nazister og jøder», mente Avery Brundage.

Svindel: Tyske Dora Ratjen stilte opp i kvinnenes høydehopp, selv om hun var mann.

© Scanpix/AGK-Images & Scala/BKP

Jødisk høydehopper utestengt

Nazistene balanserte hårfint mellom å holde masken utad samtidig som de innad opprettholdt utelukkelsen av jødene. For å imøtekomme den utenlandske kritikken som runget til det siste, forsøkte nazistene å få den jødiske høydehopperen Gretel Bergmann til å stille opp for Tyskland.

Bergmann hadde slått seg ned i England, men ble i 1934 hentet hjem av sin far. 

Myndighetene hadde gitt ham klar beskjed om at han måtte få henne til å stille opp for Tyskland i OL. De hadde latt faren forstå at ellers kom familien til å bli straffet. «I datidens Tyskland var en antydning mer enn nok», uttalte Bergmann senere.

Motvillig reiste Bergmann tilbake til Tyskland, der hun med et hopp på 1,60 meter straks slo den tyske rekorden. Det ble for mye for nazistene. Bergmanns resultat ble strøket fra listene, og hun fikk beskjed om at hun likevel ikke var god nok til å delta i lekene.

I stedet for Bergmann stilte Dora Ratjen opp i kvinnenes høydekonkurranse, og endte på en fjerdeplass. Først etter OL kom det frem at Ratjen egentlig var en mann, og alle resultatene «hennes» ble annullert.

Til naziregimets forberedelser hørte også en kosmetisk endring av landets holdning til lekenes jødiske gjester. Det antisemittiske bladet Der Stürmer kunne vanligvis leses i montere overalt i Berlin. 

Nå ble redaksjonen midlertidig stengt, og berlinerne fikk formaninger om at gjestende jøder «skulle behandles like høflig som ariere». I Berlins parker og på offentlige fasiliteter hang det skilt med teksten «Jøder uønsket» eller «Jøder og hunder ingen adgang». Disse ble tatt ned og stuet unna til lekene var over.

For å være sikre på at all denne siviliserte høflig­heten ikke skulle bli en vane tilføyde myndighetene imidlertid at «det tyske folks grunnleggende holdning til judaisme
er uforandret».

Imens fikk gater og veier en ansiktsløftning. Forlatte bygninger ble leid ut til en billig penge, og folk fikk streng beskjed om å stelle hageflekkene som vendte mot gaten. Lokale nazistiske ledere fikk dessuten beskjed om å sørge for at alle de større gatene var rene og pene.

Uønskede personer ble også fjernet: Prostituerte ble arrestert, tiggere fordrevet, og sinti- og romfolk plassert i en spesiell «sigøynerleir». 

Fanger ble sendt til steder der de ikke var synlige for allmennheten, mens innsatte i konsentrasjonleirene – som på dette tidspunktet ennå ikke ble brukt til utryddelse – ble holdt innendørs i stedet for å arbeide på åkrene slik de pleide. 

Sitater fra samtiden

«Frederick W. Rubien, sekretær for den amerikanske olympiske komité, erklærte ved hjemkomsten fra Tyskland i går at det forekom ‹absolutt ingen› diskriminering, verken av jøder eller andre».
- New York Times, 10. september 1935


«Fra hver eneste flaggstang vaier et banner. De er prydet med to symboler – de fem ringene som symboliserer De olympiske leker, og nazistenes hakekors. Den tyske nasjonens organisasjonstalent har aldri vært tydeligere».
- Daily Express, 1. august 1936


«Hitler hadde en bestemt tid da han ankom stadion, og en bestemt tid da han gikk igjen. Tilfeldigvis skulle han gå like før seiersseremonien etter l00-meterfinalen... Jeg mener det er upassende å kritisere lederen av et annet land».
- Jesse Owens-intervju etter hjemkomsten til USA, Pittsburgh Gazette 24. august 1936 


«Hitler er en av de største – hvis ikke den største – politiske leder i verden, og tyskerne selv er et svært misforstått, gjestfritt og fullstendig fredelig folk».
- New York Times 16. august 1936

Nazistene inspirert av Los Angeles

Tidligere hadde OL-deltakere bodd under beskjedne forhold. I beste fall ble de innlosjert i enkle brakker nær stadion, men de fleste var henvist til billige, utrivelige hoteller, langt fra arenaen.

Los Angeles var vert for de tiende olympiske sommerleker i 1932, og hadde eksperimentert med å tilby utøverne innkvartering i en by som ble bygd opp i nærheten av stadion. OL-lands-
byen, som innkvarteringen fremover ble kalt, inneholdt bolig- og sørvisfasiliteter som postkontor, politistasjon og en liten kino.

Nyskapningen ble rost opp i skyene, og fire år senere gikk tyskerne inn for å kopiere konseptet like ved småbyen Elstal, to mil vest for Olympiastadion. Wehrmacht-soldater under ledelse av kaptein Wolfgang Fürstner flyttet mange tonn sand og gjørme for å jevne ut terrenget og utrydde myggbestanden i det fuktige området.

Fürstner passet perfekt inn i tyskernes propaganda. I tillegg til å være innehaver av Jernkorset av første grad for sin innsats under første verdenskrig, var han også halvt jødisk. Hitler var oppsatt på å vise at hans Tyskland ikke dømte etter rase, men etter fortjeneste, og valgte bevisst Fürstner til å stå for OL-byen.

Men Hitler klarte likevel ikke helt å gjennomføre spillet for galleriet. I midten av juni, etter at omtrent 370 000 personer, inkludert pressen, hadde beundret landsbyen, ble Fürstner degradert til nestkommanderende for prosjektet. 

Det skyldtes angivelig at han ikke hadde tatt høyde for slitasjen alle de besøkende forårsaket på OL-landsbyen.

Fürstner gjorde gode miner til slett spill helt til tre dager etter at OL var over. Da han hadde fått tildelt den olympiske medalje av første grad og feiret etterfølgeren sin under en storslått bankett, skjøt han seg. 

For ikke å sette sin ferske propagandaseier over styr påsto nazistene at Fürstner hadde omkommet i en trafikkulykke. Han ble deretter begravd med full militær honnør på Invalidenfriedhof i Berlin, side om side med de falne fra første verdenskrig. 

Sieg Heil! Selv om USA gjorde rent bord i tikampen, ropte publikum «heil» da nasjonalsangen ble spilt. 

© Scala/BKP

Hitler nektet håndtrykk

Sportslig var lekene en suksess. De minneverdige prestasjonene sto nærmest i kø disse 16 sommerdagene i Berlin. Noen av de mest legendariske høydepunktene sørget den amerikanske fri-idrettsstjernen Jesse Owens for.

Owens kom fra en familie av fattige landarbeidere i sørstaten Alabama. I Tyskland ble han møtt av en nærmest hysterisk beundring. I 1936 var det ikke mange tyskere som med egne øyne hadde sett en svart mann, og Jesse Owens' hudfarge og atletiske fremtoning gjorde ham til midtpunktet i ethvert selskap.

Beundringen nådde nye høyder 3. august, da amerikaneren tok gull på 100 meter. Owens løp «slik at det så ut som om de andre deltakerne spaserte», ifølge en kommentator. Tilskuerne jublet, men Hitler var ikke å se.

I minuttene etter Owens' seier forlot han raskt plassen sin. Like etter sendte de nazistiske myndighetene ut en erklæring om at Hitler ikke kom til å ta vinnerne i de ulike grenene i hånden, slik han hadde gjort de foregående dagene. 

Den britiske avisen The Daily Express siterte kilder nær Hitler som skulle ha sagt at kansleren bare ønsket å «unngå å gi inntrykk av diskriminering, ettersom det ville være en umulighet for ham å være på stadion ofte nok til å hilse på alle vinnerne. 

Det var altså ikke bare den amerikanske negeren Jesse Owens, men også de tyske vinnere i sleggekast, som ikke ble mottatt hos Herr Hitler».

Påstanden stemte ikke. Hitler hadde riktignok ikke gratulert de tyske sleggekasterne offentlig, men hadde invitert dem til audiens i losjen sin. 

Baldur von Schirach, leder av den nazistiske ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend, befant seg tilfeldigvis i losjen da Owens vant. Han fortalte senere at sportsminister von Tschammer und Osten forsøkte å overtale Hitler til å gratulere Owens, men føreren var urokkelig:

«Amerikanerne burde skamme seg over å la negerne ta medaljer for seg. Jeg har ikke tenkt å trykke en neger i hånden», slo han fast.

Ifølge Albert Speer, senere tysk rustningsminister, uttalte Hitler at «mennesker hvis forfedre kom fra jungelen» hadde sterkere fysikk, og derfor måtte utestenges fra fremtidige olympiske leker. 

Owens var suveren, og gullmedaljene på 100 meter, lengde, 200 meter og 4 x 100-meter stafett ble først overgått av landsmannen Carl Lewis i OL i Los Angeles i 1984. 

«Hitler er en av de største – hvis ikke den største – politiske leder i verden, og tyskerne selv er et svært misforstått, gjestfritt og fullstendig fredelig folk». New York Times 16. august 1936

Tilliten til Tysklands fredelige hensikter var stor i det internasjonale pressekorpset, og et vitnesbyrd om Hitlers evner som folkeforfører. Og det til tross for at De olympiske leker i Berlin fra begynnelse til slutt var en demonstrasjon av militære muskler. 

Hitler og de andre nazistiske lederne satt hver dag i æreslosjen på stadion iført full uniform, mens 28 000 medlemmer av Hitlerjugend var oppmarsjert på åpningsdagen for å følge den olympiske ild gjennom Berlin.

Da den amerikanske basketballspilleren Francis Johnson spurte hvem de unge, marsjerende mennene var, fikk han til svar at de var en form for speidere. 

På samme måte opptrådte uniformerte SS-soldater som kavalerer for kvinnelige utøvere i den olympiske landsbyen, «med hælklikk og det hele», slik den australske svømmeren Pat Norton husker det.

13. august vartet de tyske vertene opp med en regulær militærparade på Olympiastadion. Til pompøse toner av Wagner, Hitlers yndlingskomponist, ble stadion mørklagt bortsett fra fire store lyskastere. 

De lyste opp den olympiske fanen, de smellende naziflaggene og Hitlers personlige fane, som sto ved losjen hans. Deretter trampet soldater fra de tre våpengreinene inn på stadion med blafrende fakler i hendene.

To dager senere runget fem kanonskudd ut over Berlins Olympiastadion. På poengtavlen ble oppramsingen av nasjoner og tall erstattet av store bokstaver som forkynte at «SISTE SKUDD ER AVFYRT». 

Hitlers mål var nådd – de 16 praktfulle propagandadagene hadde forført en hel verden.

Slik ble veien banet for nazismen, som fikk stor innflytelse på de kommende årene og krigen som endret verden for alltid. Det kan du lese mye mer om i vårt magasin, som kommer ut hver tredje uke, og som vi nå kan tilby til en spesialpris. 

Les mer

Christopher Hilton: Hitler's Olympics – The 1936 Olympic Games. Sutton Publishing, 2006. Guy Walters: Berlin Games – How Hitler stole the Olympic Dream, John Murray, 2006. 

Jeremy Schaap: Triumph – The Untold Story of Jesse Owens and Hitler's Olympics, Houghton Mifflin, 2007. 

  • https://www.feldgrau.com/Olympic-Games-Berlin-Germany-1936

Kanskje du er interessert i