I dommen over Herman Göring sa dommerne bl.a.: “Hans skyld er enestående i sitt omfang”. Göring var bl.a. hovedmannen bak Gestapo og planen for forfølgelsen av jøder og andre “mindreverdige“ folkeslag.

Oppgjøret i Nürnberg: Göring nøt rampelyset

I november 1945 står 22 naziledere for retten i Nürnberg. Også Hitlers arvtager, Herman Göring, en forfengelig mann som frykter tordenvær og har millioner av liv på samvittigheten. I Nürnberg forbløffer han verden en siste gang.

Majestetisk duver Hermann Görings Mercedes-Benz gjennom de østerrikske Alper. 

Bak de skuddsikre rutene troner riksmarskalken – ikledd sølvgrå uniform og behengt med sine ordener, Jernkorsets storkors og Pour le Mérite, Tysklands gjeveste hedersbevisninger. 

Bak ham følger en hale av Luftwaffes lastebiler.

Datoen er 7. mai 1945. Tyskland er bombet sønder og sammen, befolkningen sulter, Hitler har begått selvmord, og naziregimet har kollapset. 

Men Göring, Hitlers førstemann, mener at han fortsatt har en viktig rolle å spille. 

I erkjennelse av Tysklands uunngåelige nederlag har han kontaktet general Dwight D. Eisenhower, de alliertes øverstkommanderende i Europa, for å forhandle avslutningen på krigen. 

Nå kjører han av sted mot slottet Fischhorn ved Zell am See, overbevist om at han skal møte generalen.

Göring kommer aldri til å møte Eisenhower. I stedet blir kortesjen hans stoppet av den amerikanske brigadegeneralen Robert I. 

Stack og hans soldater fra 36. infanteridivisjon. Med avmålt honnør vinker han Göring ut av bilen.

Stacks adjutant besvarer spørsmålet i de unge tyske soldatenes blikk mens Göring blir ført over til amerikanernes kortesje. «Riksmarskalken deres er ferdig», konstaterer han.

Dagene som følger er forvirrende for Göring. I hans forestillingsverden er han fortsatt riksmarskalk, sjef for Luftwaffe og førerens betrodde mann. 

Han opplever oven i kjøpet et sus av fortidens storhet og berømmelse da Stack gir ham lov til å holde pressekonferanse og – stadig uniformert – gi sin versjon av krigens gang og Tysklands fremtid.

Først 20. mai, da han blir sendt til et tidligere kurhotell i Bad Mondorf i Luxemburg som for anledningen er omgjort til fengsel, går alvoret i situasjonen opp for Göring. 

Møtet med hotellet, som er ribbet for sitt opprinnelige inventar og i stedet utstyrt med enkle celler og halmmadrasser, fratar ham enhver illusjon om at han stadig er betydningsfull. 

Som de andre toppnazistene som er internert her mens de allierte forbereder rettssaken mot dem, er han nå bare en ussel krigsforbryter. 

Og om mindre enn 18 måneder vil han møte sitt endelikt.

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen.

De beste tilbudene finner du her

Krigsforbrytelser: Nazistene ble dømt for sin behandling av krigsfanger. Fangene ble ofte henrettet uten rettergang eller sendt til leirer der de døde av sult og sykdommer.

© Polfoto/Corbis

Göring vil sikre ettermælet

Like etter at han ble tatt til fange blir Görings bagasje – 16 kofferter forsynt med monogram, en rød hatteeske og en stor samling ringer, armbåndsur og mansjettknapper – tatt fra ham. 

I toalettvesken finner Görings voktere et stort antall kodeintabletter. 

Pillene er en mildere erstatning for morfinen Göring har blitt avhengig av på grunn av smerter fra et skuddsår han fikk i forbindelse med nazistenes mislykte ølkjellerkupp i 1923. 

Pillene inndras, og den tidligere riksmarskalken settes på avvenning.

Konfiskeringen av medisinen og en snikende erkjennelse av at spillet er over, gjør Göring nærmest panisk. 

En kveld da det tordner og lyner kraftig blir han så skremt at han får et hjerteinfarkt. 

«Jeg var alene da det begynte å tordne og lyne. Det gjorde meg bekymret», klynker den tidligere riksmarskalken.

Avvenningen, mosjonen i fengselets luftegård og den spartanske dietten har imidlertid en gunstig effekt på Görings helse. 

Da han ble pågrepet, var han sterkt overvektig, med 104 kilo fordelt på sine bare 170 cm. 

Ifølge den amerikanske militærlegen som undersøkte ham, var han «så tjukk at det virket grotesk, en dissende masse». 

Nå raser kiloene av. Etter to måneder må de grå uniformsbuksene sys inn med 15 centimeter. 

Og da Göring 12. august sendes med et amerikansk transportfly til Nürnberg, der rettsaken skal finne sted, er han nesten ikke til å kjenne igjen.

En simpel plan

Også psykologisk har det skjedd en forandring. Da krigen gikk mot slutten, hadde Göring vært lutrygget og resignert. 

Han var tynget av krigens gang og ødeleggelsen av luftvåpenet han selv hadde bygd opp fra grunnen. Skuffelsene hadde han lindret med piller og stadig mer prangende uniformer. 

Nå som alt dette er tatt fra ham, har blikket fått en ny klarhet. 

Advokat Airey Neave, som bistår Göring juridisk opp mot rettssaken, ser med en gang forandringen da han ankommer Görings celle 19. oktober for å avlevere tiltalen.

Han blir møtt med et smil og et bukk, og Göring er tilsynelatende ubekymret, selv om han er tiltalt på alle fire tiltalepunkter: sammensvergelse med henblikk på å begå forbrytelser mot freden, forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. 

Han kvitterer bare med et stramt «Jawohl». «Nå styrte han showet igjen», skrev Neave senere.

Forklaringen på Görings sinnsro er enkel, betror han den amerikanske rettspsykiateren Douglas M. Kelley. Han har en plan. 

Etter ølkjellerkuppet hadde nazistpartiet blitt forbudt, men Hitler og hans menn fortsatte med å agitere og vant til slutt tyskerne for sin sak. Nå har Göring planer om å gjøre det samme.

«Hvis jeg ikke kan overbevise rettssalen, vil jeg da i det minste overbevise det tyske folk om at alt jeg har gjort, har jeg gjort for riket. 

Om femti eller seksti år vil det finnes minnesmerker over Hermann Göring i Tyskland», betror han fengselspsykiateren.

Forbrytelser mot freden: Internasjonale traktater har satt regler for krigføring. Nazistenes aggressive krig, for eksempel angrepet på Polen, brøt reglene.

© Getty Images

Retten er satt

Hedrende minnesmerker er imidlertid ikke det de allierte har i tankene da dørene slås opp til en tettpakket rettssal i Nürnbergs justispalass om morgenen 20. november 1945. 

Med blikk som lyser av forakt og nysgjerrighet, strekker alle hals da 21 av de tiltalte – naziregimets toppsjikt representert ved blant andre Göring, utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Hitlers tidligere stedfortreder Rudolf Hess – gjør sin entré og finner veien til de tiltaltes benkerader. 

Dette er øyeblikket de allierte har ventet på. Nå skal de vise hvordan siviliserte seierherrer behandler et totalitært og motbydelig styres ledere. 

I Nürnberg skal en ny tid grunnlegges, en tid uten summariske henrettelser, gasskamre og folkemord.

De alliertes anklagere er bevæpnet til tennene. Mens Den røde armé innledet det endelige angrepet på Berlin, utgikk det ordrer fra Tysklands regjering om at alle dokumenter skulle destrueres. Intet måtte falle på fiendens hender.

Det var imidlertid knapt noen arkivarer som fulgte den ordren. Mange valgte å gjøre som de alltid hadde gjort; de beholdt arkivaliene i sin varetekt for ettertiden. 

En stor del av dokumentene ble derfor værende hvor de var, eller stuet unna i all hast. 

En stor samling mikrofilm fra utenriksdepartementet ble funnet i Thuringer Wald, begravd i en metallboks som var pakket inn i en gammel regnfrakk. 

Resultatet er flere hundre tonn dokumenter, mange av dem spekket med fortrolige opplysninger fra regimets innerste krets.

Den amerikanske anklageren Robert H. Jackson gjør flittig bruk av de tyske dokumentene mens han ruller opp nazistenes ugjerninger de neste dagene. 

Göring lar seg ikke berøre – han fortrekker ikke en eneste mine. 

«Seierherren vil alltid være dommer, og den beseirede alltid den tiltalte», noterer han mens tiltaledokumentet ramser opp syndene hans: medskyldig i jødeforfølgelser, utbytting av okkuperte områder og plyndring av verdier og kunstskatter for millioner, som endte i Görings private hjem.

Göring upåvirket av massedrap

Da anklageren er ferdig, erklærer Göring seg uskyldig «i den forstand tiltalen er utformet». 

Han har forberedt en lengre tale der han vil forklare at han vedkjenner seg hva han har gjort, at alt har vært til det tyske folks beste, og at han ikke ser på seg selv som noen kriminell. 

Men rettsformannen forbyr ham å holde talen. 

Heller ikke de neste dagene går det Görings vei. 

Et notat som viser at Hitler åpenlyst kalkulerte med at flere millioner russere ville dø av sult som følge av Tysklands invasjon i juni 1941, vekker direkte forferdelse blant de tiltalte. 

«Konsentrert politisk vanvidd», utbryter den tidligere Hitler Jugend-lederen Baldur Von Schirach, mens en av de andre tiltalte bedyrer at han aldri ville ha støttet Hitler hvis han hadde kjent til disse uttalelsene.

Indignert snur Göring seg mot sine tidligere kampfeller. «Så hva med da amerikanerne karet til seg California og Texas? 

Det var også aggressiv krigføring», raser han med dårlig skjult adresse til den amerikanske sjefanklageren.

Samme ettermiddag viser anklagerne levende bilder som de allierte har tatt opp ved befrielsen av konsentrasjonsleirene. Ingen som ser filmen kommer noen gang til å glemme den.

«...En endeløs elv av bleke lik flyter over lerretet, lik med ribbein som stikker ut gjennom brystet, lik som blir skjøvet rundt av store bulldosere som om de var søppel. Lik som ikke er lik engang, men svidde rester av kjøtt og knokler», fortalte en tilskuer senere. 

De anklagede er tydelig berørt. Flere dekker ansiktet i frykt og skam, og general Wilhelm Keitel, øverstkommanderende for Nazi- Tysklands væpnede styrker, tørker febrilsk øynene med et lommetørkle der han sitter på tiltalebenken.

Bare Göring forholder seg upåvirket på tross av at han opprettet flere av leirene som senere ble konsentrasjonsleirer. 

Selv om leirene ikke opprinnelig var utryddelsesleirer, var volden og menneske-forakten innebygd i systemet fra første stund, og dødeligheten blant fangene var enorm. 

Også Gestapo, som sørget for en jevn strøm av fanger til leirene, var Görings verk. 

Likevel er det bare når han av og til gnir seg i hendene som for å fordele svetten, at det kan gis inntrykk av at han føler et medansvar for marerittet som flimrer over skjermen.

Konspirasjon for å utføre forbrytelser: En paragraf som gjorde at medlemmer av en organisasjon som begikk forbrytelser for å nå målet, for eksempel nazistpartiet, kunne dømmes for disse forbrytelsene selv om de ikke hadde begått dem selv. 

© Polfoto/Ullstein Bild

Göring holdt hoff i lunsjrommet

Da filmen er over, sitter alle i salen som forsteinet. Rettsformannen greier ikke engang å samle seg til formelt å heve retten. I stillheten høres en amerikansk soldat som lavmælt mumler: 

«Å, Gud, det får meg til å ville skyte den første tyskeren jeg møter». Så skjærer Rudolf Hess' stemme gjennom. 

«Jeg tror ikke på det», sier han høyt og tydelig. Göring ber ham holde munn, og Hess tier.

I ukene opp mot jul står den ene høyt plasserte nazisten etter den andre frem. 

I et forsøk på å redde sitt eget skinn angriper de nå mennene og idealene de inntil nylig har bøyd seg i støvet for. Göring raser. Da Erich von dem Bach-Zelewski, en av de mest hardkokte offiserene på østfronten, inntar vitneboksen, renner det over for Göring. 

Bach-Zelewski har oppnådd straffrihet mot å vitne mot sine tidligere overordnede og påstår i vitneboksen at han bare ble i stillingen for å hindre at en annen og mer brutal mann fikk plassen, og at grusomhetene for øvrig var «en logisk konsekvens av vår ideologi».

Göring eksploderer. 

«Ditt svin! Forbannede forræder», brøler han, mens fråden står om munnen på ham. Utbruddet koster ham en ukes tobakksrasjon, men det får ham ikke til å holde meningene sine for seg selv.

Privat kan ikke Göring påvirke medfangene, for de tiltalte blir holdt strengt atskilt. 

I fengselet som er tilknyttet justispalasset, bor de på eneceller med steingulv og en stol, et vaklevorent bord og en brisk. 

Gjennom et kikkhull i døren holder en vakt konstant øye med fangenes bevegelser, og natten gjennom sveiper en skarp stråle fra en lyskaster gjennom cellen. 

Mat og drikke serveres gjennom en luke, og når fangene skal på toalettet, foregår det i et hjørne av rommet – det eneste stedet som ikke kan ses fra kikkhullet i døren.

Bare i rettsbygningens lunsjrom kan de tiltalte snakke fritt, og her går Göring inn for å få de andre til å opptre like heroisk som han selv. 

Det er ingen enkel oppgave, for alle kan se hvor det bærer hen, men Göring vekselvis truer, lokker og maner frem bilder av helter som dør for det de tror på. De som er redde, lover han beskyttelse.

«Jeg sier at dere handlet på ordre fra meg», sier han beroligende til de skremte medfangene. 

De som har gitt opp, prøver han å muntre opp med forestillinger om at de vil bli husket som martyrer. 

En dag vil det tyske folk grave opp de jordiske restene deres og begrave dem på ny i en marmorsarkofag, forsikrer han høystemt.

Påtalemyndigheten ser på Görings makt over sine medtiltalte med bekymring. Flere av nazistene hadde gått med på å samarbeide da de kom til Nürnberg. 

For eksempel Baldur von Schirach, som hadde vært klar til å avgi en skriftlig fordømmelse av «Hitlers svik mot tysk ungdom». 

Under Görings innflytelse har han og andre begynt å gjenvinne fortidens fanatisme.

Bare rustningsminister Albert Speer later fortsatt til å ville ta avstand fra Hitler og hans regime. 

Da han 3. januar 1946 gjennom sin advokat meddeler at han på et tidspunkt av samvittighetsgrunner har forsøkt å drepe Hitler, føler anklagerne at de står overfor et gjennombrudd. 

Dette skal ikke Göring få lov til å forpurre. 

Etter å ha langet ut mot Speer og proklamert at han «holder på å dø av skam» over at «en tysker kan være så feig for å forlenge sitt arme liv», blir Göring flyttet inn i et rom for seg selv. 

Fra nå av må den tidligere riksmarskalken spise alene.

Anklageren mister fatningen

Alle holder pusten da Göring inntar vitneboksen om ettermiddagen 13. mars, iført lange støvler og bukser som henger og slenger rundt ham.

«Vi nærmest skalv av forventning», husker en korrespondent fra The Times.

Uten å blunke vedkjenner Göring seg sin fortid og sitt ansvar. Det gjelder også lovene mot jødene:

«Jeg utstedte dem, og derfor er jeg ansvarlig for dem. Jeg har ikke til hensikt å dekke meg bak at det var førerens ordrer», fastslår han. 

«Jeg hadde ansvaret for opprustningen, for treningen og for styrkingen av moralen i Luftwaffe. Det er jeg personlig som bærer det fulle og hele ansvaret for alt som skjedde, ikke føreren».

Göring tar sine medtiltalte i forsvar, men det foregår ikke alltid på en måte som setter dem i det beste lyset. 

Utenriksminister Ribbentrop degraderer han for eksempel til ikke å ha vært betydningsfull nok til å ha hatt noe å si i utenrikspolitikken. 

Göring alene hadde full adgang til Hitler som han også av og til – påstår han – møttes med privat.

«Høyst kan føreren og jeg ha hatt en sammensvergelse», sier han til anklagerens påstand om at regimet har vært en eneste stor sammensvergelse.

Göring får forklare seg i tolv timer i strekk. Hans medtiltalte er begeistret og hilser Göring som om han var en rampete skolegutt som akkurat har snakket seg fra en velfortjent gjensitting på hele klassens vegne, og gamle fraksjoner er glemt. Selv Speer kaller Görings forsvar for «gripende».

Anklageren Jackson synes derimot ikke noe om den uhørte taletiden retten har gitt Göring. I kryssforhøret som følger, kaster han seg over riksmarskalken. 

Göring imøtegår ham. Avslappet, foroverlent med en hånd på kneet, årvåkne øyne og det brune håret sirlig bakoverstrøket, parerer han Jacksons angrep.

Gang på gang korrigerer han den amerikanske anklageren, som åpenlyst er på glattisen. 

Jackson feiloversetter viktige ord og tar feil av stedsbestemmelser slik at Rhinen blir til Rhinlandet, og refererer til møter som aldri har funnet sted.

Til slutt vifter han med papirene sine og glefser at det i det minste viser at det er snakk om planlegging som «skulle vært holdt absolutt hemmelig for fremmede makter». 

Men det er i seg selv ikke kriminelt, et faktum Göring straks gjør oppmerksom på.

«Jeg kan ikke huske at USA har offentliggjort sine invasjonsplaner på forhånd», bemerker han kjølig.

Jackson har fått nok. Han snur seg mot dommerne og kaster seg ut i en tirade mot Göring, som «ikke viser den minste flik av imøtekommenhet mot tribunalet som ga ham rettssaken som han aldri selv ga en levende sjel». 

Deretter blir Jackson så høyrøstet og usammenhengende at rettsformannen må redde ham ved å erklære at retten er hevet for den dagen.

Heller ikke senere kryssforhør får Göring til å miste fatningen. Stødig styrer han gjennom alle spørsmål. Da han er ferdig, er han ytterst tilfreds med seg selv.

«Jeg gjorde visst ikke en dårlig figur, gjorde jeg? Glem ikke at jeg hadde de beste hjernene fra England, Amerika, Russland og Frankrike stilt opp mot meg med hele deres juridiske maskineri – og der var jeg, helt alene», sier han etter forhøret. Offentligheten er enig med ham.

«Hvis ingenting annet enn hans skarphet og evne til å argumentere ga uttelling, ville Göring ha forlatt vitneboksen som en mye større mann enn da han inntok den», skriver The Times.

Forbrytelser mot menneskeheten: Det statsorganiserte massemordet på jøder og andre folkegrupper ble definert som en forbrytelse som var så grusom at den ikke bare forbrøt seg mot ofrene, men mot hele menneskeheten.

© Polfoto/Ullstein Bild

Stjal scenen selv i døden

Uheldigvis for Göring er det ikke ord, men gjerninger han står til regnskap for. Og dommerne er ikke i tvil da de avsier dommen 1. oktober. 

Göring er så skyldig som det er mulig å være. Dommen slår fast at han «nesten alltid var drivkraften, og han sto bare under sin fører. 

Han var den ledende personligheten bak angrepskrigen og såvel politisk som militær leder. 

Han sto ansvarlig for slavearbeidet og var opphavsmann til undertrykkelsesprogrammet mot jødene og mot andre folkeslag i inn- og utland. 

Det fins ingen formildende omstendigheter for denne mannen i noen deler av saksmateriellet».

Da dommen blir lest opp, er Görings ansikt lagt i de sedvanlige likegyldige foldene. Han står helt stille frem til den siste delen av oversettelsen – «Tod durch den Strang» – «døden ved henging»– når ham gjennom hodetelefonene. 

Uten å endre ansiktsuttrykk legger han hodetelefonene fra seg, snur på hælen og forlater rettslokalet.

I dagene som følger prøver han uten hell å få dommen omgjort slik at han i stedet for å bli hengt kan bli skutt, en henrettelsesmetode som han mener er mer passende for en soldat. Anmodningen blir blankt avvist.

Om kvelden 15. oktober begynner fengselsfolkene i all hemmelighet å forberede henrettelsene. 

De dømte vet ikke at de rett etter midnatt vil bli ført til galgene som for anledningen er satt opp i fengselets gymsal. 

Klokken 22.45 høres et rop fra vakten utenfor Görings celle. Göring, som frem til nå har ligget stille på sengen, kaster seg rundt i kramper. 

Mens voktere og andre prøver å finne årsaken, blir Göring blå i ansiktet. Til slutt utånder han. 

Fengselslegen åpner munnen hans og plukker ut en glassbit – restene av en kapsel med cyanid.

På et pressemøte neste morgen kl. 06.25 der de allierte skal kunngjøre at krigsforbryterne nå er henrettet – stjeler Göring scenen for siste gang. 

Da nyheten når Nürnbergs gater, brer en stemning av lettelse og noe som ligner triumf, seg blant tyskerne.

«Godt jobbet, Göring», sier en, «alltid et hakk foran de andre». «Typisk», sier en annen. «Han skulle alltid være midtpunktet».

Tyskerne dunker hverandre i ryggen og ler. Selv den amerikanske fengselspsykiateren som Göring har betrodd seg til, kaller selvmordet «en dyktig, til og med briljant avslutning».

I 2005 innrømmet en tidligere amerikansk fangevokter at han var blitt lurt til å gi Göring cyanidkapselen av en vakker tysk kvinne som påsto at den inneholdt livsviktig medisin. 

En forklaring de fleste historikere regner som plausibel, men umulig å bevise.

Hva som skjedde med Görings lik, er stadig en hemmelighet, ut over at han ble «kremert og asken skaffet av veien». 

Verken Göring eller hans medskyldige fikk noen marmorsarkofag.

Les mer

Ann Tusa og John Tusa: The Nuremberg Trial, Skyhorse Publishing, 2010. Björn Fontander: Carin Göring skriver hem, Carlsson, 2009. James Owen: Nuremberg, Evil on Trial, Headline Publishing, 2006.

Arkiv: Andre verdenskrig

1. Nazistene ville innta Antarktis 2. 9. april 1940: Hitler ville ha Norge 3. Graf Spees siste tokt 4. Slaget om Storbritannia 5. Winston Churchill: Alene mot Hitler 6. Churchills hemmelige hær 7. Vinterkrigen: Geriljakrig i 40 kuldegrader 8. Nazispioner bortførte britiske MI6-agenter 9. Hitler: Hvordan så hans tusenårsrike ut? 10. Norges fall: Churchill ga tyskerne seieren 11. Jakten på Bismarck 12. Video: Invasjonen på Kreta 13. Jødiske midler betalte Hitlers krig 14. Tiger: Hitlers supertanks 15. Hangarskip av isskulle vinne krigen 16. Japanernes verste krigsforbrytelser 17. Aktuelt blad: Jødiske brødre på nazijakt - Storbyguide til Barcelona 18. Britene bombet sivile tyskere med vilje 19. Topp 10: Verdenskrigens beste kampfly 20. Video: Pedestal - Malta skal reddes! 21. 10 flyfiaskoer fra andre verdenskrig 22. Reinhard Heydrich - Hitlers blonde bøddel 23. Hvilken kodemaskin var best? 24. Tarawa: Verre enn D-dagen 25. Amerikanerne tidde om Stalins krigsforbrytelser 26. Møt Hitlers kvinnelige bødler 27. Kamikazepilotenes første selvmordstokt 28. Hitlers tyske motstandere 29. Fallskjermjegerne gikk foran på D-dagen 30. Galleri: Alliert nederlag ved Arnhem 31. Jakten på nazistenes stjålne skatter 32. V1-bomben terroriserte London 33. D-dagen: Spesialstridsvogner banet veien for invasjon 34. Ny serie om D-dagen 35. Hvor mange soldater døde i andre verdenskrig? 36. Last ned artikkel: Siste mål - Japan 37. Hvor lenge varte strålingen i Hiroshima? 38. USAs siste mål: Japan 39. Krigsforbrytere: 9000 nazister flyktet til Sør-Amerika 40. Oppgjøret i Nürnberg: Göring nøt rampelyset 41. Hva kostet 2. verdenskrig? 42. Britene torturerte tyske krigsfanger 43. Hvordan slapp polske styrker ut av Polen? 44. Hitlers usynlige fly skulle vinne krigen 45. Interaktiv tegning: Spitfire 46. Hvorfor vant de allierte over aksemaktene?

Kanskje du er interessert i