«Monumentmennene» ble den kalt, den etter hvert 60 mann store kunstreddende spesialenheten.
© Forlaget Thaning & Appel

Spesialenhet gjenerobret nazistenes stjålne skatter

Under andre verdenskrig ble et lite korps av museumsfolk sendt til frontene i Europa for å redde uerstattelige kunstverk og beskytte historiske bygninger. Da Nazi-Tyskland brøt sammen, fikk korpset i oppdrag å spore opp nazistenes stjålne skatter i gruver og bunkere.

6. oktober 2016 av Morten Rendsmark
Natten til 8. september 1944 dundret det hardt på en dør til katedralen i den belgiske byen Brugge. «Så, så, ta det med ro, jeg kommer», mumlet en søvndrukken kirketjener for seg selv mens han knyttet slåbroken og gikk for å åpne. Utenfor sto to tyske offiserer og rundt tjue soldater.

Tyskerne strømmet inn i katedralen. Noen av dem vippet en skulptur av Maria og Jesusbarnet ned fra en pidestall og slepte den bort på en madrass. Andre soldater løftet malerier ned fra veggene og bar dem ut til et par ventende lastebiler som var merket med falske Røde Kors-symboler.

Skulpturen var et uvurderlig kunstverk. Maria med barnet var hogd i marmor av den italienske mesteren Michelangelo rundt 1504. Verket ble kjøpt av en italiensk kjøpmann som handlet med tekstiler i Brugge og Firenze. Kjøpmannen skjenket skulpturen til katedralen, som siden hadde vært den rettmessige eieren av mesterverket.

Men nå hadde madonnaen forsvunnet ut i natten til en uviss skjebne i det krigsherjede Europa.

Få dager senere befridde britiske styrker Brugge. Blant soldatene var major Ronald Balfour, kunsthistoriker fra King's College i Cambridge.

«Har De noen anelse om når hun forlot Belgia?», spurte Balfour da han fikk snakke med katedralens dekan.

«For et par dager siden, vil jeg tro. Kanskje så sent som i går».

Ronald Balfour rettet på de runde, spinkle brillene sine og lukket notisblokken. Han hadde vært så nær. Nå var det et døgn eller to – i tillegg til en frontlinje – som skilte ham og Michelangelos skjønne madonna.

Spesialenhet skulle redde kunst

Ronald Balfour var medlem av en spesialenhet som det britiske og amerikanske militæret hadde opprettet i 1943. Korpset hadde det lange navnet «Monumenter, kunst og arkiver», men i dagligtale gikk medlemmene under navnet «monumentmennene».

De var stort sett middelaldrende akademikere som hæren hadde håndplukket til oppgaven. I det sivile liv hadde de gjerne hatt titler som arkitekt, kunstner, konservator, kunsthistoriker eller museumsinspektør. De fleste av dem var gift og hadde barn hjemme i USA eller Storbritannia.

Monumentmennene hadde som oppgave å gi råd til hæren, marinen og flyvåpenet om bevaringsverdige bygninger, statuer, museer og arkiver i Europa.

I juli 1943 startet den allierte invasjonen av det fascistiske Italia, og året etter stormet de kysten av Normandie i det okkuperte Frankrike. Kulturbyer som Firenze i Italia og Chartres i Frankrike risikerte å bli bombet sønder og sammen. Det var monumentmennenes oppgave å forhindre slike ødeleggelser, så sant det lot seg gjøre.

Presisjonsbombing i Firenze

Monumentmennene fikk plass ved bordet da de allierte i mars 1944 planla et luftangrep på Firenze. Likevel var flygeren Ben McCartney svært anspent da han styrte bombeflyet mot byen.

Løytnant McCartney var avgangsstudent fra Harvard University i USA, og hadde besøkt Firenze før krigen. Han elsket renessansebyen og var betatt av kulturen. Firenze var en kulturarv som tilhørte hele verden. Likevel gikk oppdraget hans ut på å bombe byen.

Formasjonen besto av fire bombefly. Flygerne og bombemennene var utstyrt med egne kart over byen. Hvite felt markerte historiske bygninger og kvartaler som ikke skulle bombes. Områdene var utpekt av monumentmennene, og de hadde vært grundige. De hvite feltene fylte det meste av kartene. Dette kom til å bli riktig vanskelig.

«Det er ikke mye å gå løs på, hva?» sa en bombemann på radioen da flyene nærmet seg målet.

Under seg kunne besetningene se villaer, smale gater, elegante torg og elva Arno med sine mange gamle og vakre broer. Bombeflyene sirklet en gang, før de samlet seg i tett formasjon under innflygningen.

Bombelukene ble åpnet, og så falt bombene. De eksploderte på byens skiftestasjon, der mengdevis av jernbanespor møttes på et 600 meter langt og 120 meter bredt område.

Angrepet var en kjempesuksess: Hele skifteområdet ble redusert til bombe-kratere og forvridde skinner, uten at en eneste historisk bygning ble truffet.

Også andre byer, som for eksempel Roma og Siena, ble skånet under det to år lange og harde felttoget nordover på den italienske halvøya. Til gjengjeld ble det gamle benediktinerklosteret Monte Cassino bombet sønder og sammen.

Klosteret ble grunnlagt i Romerrikets siste dager, på et fjell 130 kilometer sør for Roma. Fjellet og klosteret var en ideell forsvarsstilling. Herfra hadde tyske soldater oversikt over Liridalen, som førte til Roma. Etter fire ukers beleiring og svært blodige infanteriangrep på fjellet ga de allierte opp å skåne klosteret. Bombefly la det i ruiner, og den tyske forsvarslinjen ble brutt.
Et selvportrett av Rembrandt var blant de rundt tusen kunstverkene monument-mennene fant i en gruve ved Heilbronn i Sør-Tyskland.
© National Archives/Thaning & Appel

Oppgaven virket håpløs

På D-dagen 6. juni 1944 landsatte de allierte store styrker på kysten av Normandie. I løpet av sommeren kjempet en halv million mann for å bryte tyskernes grep om det nordlige Frankrike. Et dusin monumentmenn fulgte like i hælene på kampstyrkene.

Monumentmennenes oppgave virket temmelig uoverskuelig. Det vesle korpset var ukjent, og hæren hadde verken tildelt dem kjøretøy eller skrivemaskiner. De ble tilknyttet hver sin hærstyrke, og alle arbeidet alene. For å komme seg rundt hoppet de ganske enkelt på en jeep eller en lastebil som tilfeldigvis skulle i riktig retning.

I felten inspiserte de historiske bygninger og hengte opp skilt som forbød soldater å ødelegge eller stjele ting fra gods, kirker og oldtidsminner. En monumentmann fikk stoppet en bulldoser like før den meide ned et gods for å bane vei for troppetransporter. Et annet sted ble et kompani soldater kastet ut av et gammelt nonnekloster der de hadde slått leir for natten.

Selv om monumentmennene ikke selv skulle kjempe, var arbeidet i felten farlig. Under tilbaketoget etterlot tyskerne minefeller (såkalte booby traps). De ble ikke minst lagt ut på steder som tørste eller suvenirjaktende allierte soldater kunne føle trang til å besøke: vinkjellere, kirker og slott.

I tillegg til minefellene var monumentmennene, som alle andre allierte soldater, konstant truet av snikskyttere og bakholdsangrep langs veiene.

Tyskernes eget tyvekorps

De allierte fikk brutt de tyske linjene, og rykket frem gjennom Frankrike. Til monumentmennenes lettelse raget den gotiske domkirken i Chartres fremdeles over de gule kornåkrene.

De fine glassmosaikkene i domkirken var blitt reddet av et bombeteam. De demonterte 22 sprengladninger på broer over elva Eure, som rant forbi kirken. Dersom sprengladningene hadde eksplodert, ville glassmaleriene i vinduene ha blitt blåst inn av trykkbølgen.

Under felttoget avhørte monumentmennene stadig tyske fanger. De var særlig interessert i sjåfører og embetsmenn som hadde hatt berøring med organisasjonen Einsatzstab Reichsleiter Rosenberg (ERR). Organisasjonen lå under riksmarskalk Hermann Göring, og hadde i oppgave å finne og beslaglegge kunstgjenstander og historiske dokumenter fra jødiske privatpersoner og institusjoner i de okkuperte landene.

I hele Europa var fem millioner kunstgjenstander blitt beslaglagt av ERR. Blant dem var verk av noen av historiens mest kjente kunstnere: Gauguin, Rembrandt og da Vinci. Som hovedregel holdt ERR seg unna kunst i offentlig eie, for ikke å hisse opp folk i de okkuperte landene ytterligere. Men i Polen hadde nazistene hemningsløst plyndret alt – offentlig såvel som privat.

Monumentmann kom i kamp

Monumentmannen Robert Posey fulgte med en hærstyrke som ble overrasket av en tysk motoffensiv i Ardennene.

De amerikanske linjene kom under ekstremt press, og alle våpenføre menn – kokker, sjåfører og oppassere – ble sendt frem i forreste linje for å hjelpe kampstyrkene. Alle – også kaptein Robert Posey. 

Den 40 år gamle arkitekten hadde overhodet ingen kamptrening. Han følte seg hensatt til en vond drøm da pansrede tyske kjøretøy og infanterister kom dundrende frem og åpnet ild. Posey ante ikke hva han skulle gjøre, men en travel offiser ga ham en ultra-kort instruksjon:

«Skyt til du ikke har flere patroner i magasinet, lad, og skyt igjen!»

Posey gjorde som han fikk beskjed om, og bidro til å stoppe angrepet.

Posey overlevde krigen, men kollegaen Ronald Balfour var ikke så heldig. Han rakk aldri å spore opp den skjønne madonna fra Brugge. 10. mars 1945 ble han drept av en granat da han forsøkte å redde altertavlen fra en kirke i den tyske byen Kleve.

Monumentmennene var nokså alene om å prøve å redde tyske kulturminner. Korpset hadde møtt stor forståelse hos både offiserer og menige mens hærene var i Italia og Frankrike. I det forhatte Tyskland endret holdningen seg til likegyldighet. Ødeleggelsene var enorme, blant annet i den gamle byen Aachen. Byens berømte domkirke fra rundt år 800 var en ruin. Bare de sotsvarte yttermurene sto igjen. 

Michelangelos mesterverk ble stjålet av nazistene, men de alliertes spesialkorps for kunst fant det igjen etter krigen. 
© Scanpix/AkG-images

På sporet av de skjulte skattene

Det tredje riket var i full oppløsning. For monumentmennene gjaldt det nå å finne de stedene i Tyskland der nazistene hadde gjemt tyvegodset. Korpset hadde blitt forsterket jevnlig, og talte etter hvert 60 mann i felten.

I Paris møtte en av monumentmennene en fransk motstandskvinne som også var museumsleder. Hun hadde hørt ERR-folk snakke om det tyske slottet Neuschwanstein i Bayern. Dessuten hadde hun tyske dokumenter som viste hvilke tyske stasjonsbyer bestemte kunstgjenstander skulle fraktes til.

Et annet gjennombrudd kom da Robert Posey sporet opp SS-offiseren Hermann Bunjes. Nazisten gjemte seg i en hytte utenfor Trier i Rhinland. Han hadde vært en av ERRs toppfolk. Nå, i krigens siste dager, avslørte han villig alt:

«Hitlers samling», sa han, og førte fingeren over et kart, «er her i saltgruven ved Altaussee, nær barndomsbyen hans, Linz i Østerrike».

Bunjes bidro med en mengde opplysninger. Han nevnte for eksempel at den jødiske Rothschild-familiens antikke sølvtøy nå var i kafeen i Berlin Flyklubb.

Etter hvert ble 1500 skjulesteder avslørt i gruver, bunkere og på slott. De var fylt med kunst og antikviteter for milliarder. Monumentmennene fôret de alliertes fortropp med opplysninger og kart, og straks styrkene kom frem til gjemmestedene, satte de ut vakter. 

Monumentmennene fulgte like bak støt-troppene. De katalogiserte og pakket funnene. Etter krigen ble gjenstandene returnert til de rettmessige eierne.

Michelangelos madonna ble funnet i Altaussee 17. mai 1945. Hun er tilbake på pidestallen i Brugge.

Kanskje du er interessert i