Tyske soldater under D-dagen

Nazi-Tyskland har fått problemer på Østfronten og må sette inn ekstra styrker. Imens gjør de allierte seg klar til å angripe i vest for å presse fienden på to fronter. Hitler og hans generaler vet at fremstøtet kommer, men de vet ikke hvor eller når.

© Annet Mackie/HBO & imfdb.org

D-dagen sett med tyske øyne

Tyskerne har ventet i månedsvis på det uunngåelige angrepet. Langs kysten av Normandie er unge soldater klemt inne i små bunkere med altfor lite ammunisjon. En morgen stormer plutselig allierte tropper mot dem. Tyskernes maskingevær braker løs, og stranden forvandles til et blodbad. Men snart innser de at alt håp er ute, og kampen handler nå bare om én ting: å overleve D-dagen.

24. februar 2017 av Troels Ussing

Heinrich Severloh lammes av synet. I månedsvis har tyskeren sittet og speidet utover Den engelske kanal fra sin post på de forblåste sanddynene langs Normandie-kysten. 

Nå – i halv seks-tiden om morgenen 6. juni 1944 – ser han det han har fryktet mest hele denne tiden: små, svarte prikker langt der ute på sjøen. 

Den 20 år gamle korporalen og kameratene hans i Widerstandsnest 62 vet at det lenge varslede allierte stormløpet mot kontinentet bare er noen minutter unna. 

Og de angriper akkurat her som de er stasjonert, i en av de til sammen 14 motstandslommene på Omaha Beach.

«Tidenes største armada. En endeløs rekke av enorme skip», konstaterer

Severloh forbløffet. Så rykker en brummelyd i det fjerne ham ut av den transelignende tilstanden han befinner seg i.

«Lyden ble kraftigere og kraftigere. Den enorme formasjonen av bombefly fløy direkte mot oss som spøkelser på den overskyede, grå himmelen. Lyden av maskiner vokste til et infernalsk torden», erindrer Severloh senere.

Den første bomben slår ned bare 50 meter bak korporalens stilling. Jord og kalkstein fyker rundt ørene på tyskerne. Febrilsk kaster de seg ned på bakken eller flykter inn i bunkerne.

Ikke langt fra Severloh befinner Franz Gockel seg i en skyttergrav. Den 18 år gamle menige lener seg skrekkslagen over sitt polske maskingevær, mens det hagler jord over hjelmen og ryggen hans. 

Luften er full av røyk og hvitt kalkstøv som svir i Gockels nese og øyne og får det til å knase mellom tennene.

Tyskeren blinker med øynene for å fjerne støvet og ser at skipene på det stålgrå havet nå er så nær kysten at de kan fyre av sitt drepende skyts. Et rød-oransje skjær lyser opp rundt kanonhodene.

Ifølge Gockel treffes de tyske stillingene på land av «en mur av flammer». 

For å roe nervene begynner den 18 år gamle maskingeværskytteren å be høylytt til Gud – men fienden virker uovervinnelig. Mens bønnen hans presser seg gjennom leppene, popper den samme tanken opp igjen og igjen:

«Nå dør jeg. Nå dør jeg».

De allierte måtte krysse 500 meter åpen strand da de gikk i land. Imens skjøt tyskerne på dem med blant annet et såkalt MG42-maskingevær, som avfyrte 1200 skudd i minuttet.

© Barch 101l-291-1213-34.

Dødssone skal hindre invasjonen

I slutten av 1943 var ikke Hitler og hans generaler i tvil om at de allierte ville gå i land på kontinentet det neste året. Spørsmålet var bare hvor.

Tyskernes Atlanterhavsvoll strakte seg langs størstedelen av Europas vestkyst. Forsvarsskansen, som ifølge propagandaen var bygd med «fanatisk lidenskap» og var så godt som «uinntakelig», levde imidlertid ikke opp til de fine superlativene. 

Erwin Rommel, som i november 1943 fikk ansvar for å overvåke kystforsvaret i vest, sparket i grusen i ren frustrasjon når han besøkte stillingene langs kysten. 

Riktig nok fantes det tusenvis av bunkere samt kanon- og maskingeværstillinger, men linjen var hullete mange steder. Feltmarskalken satte derfor straks folkene sine i gang.

Sammen med utplasserte fanger brettet soldater som Severloh og Gockel opp ermene for å grave hull i sanden og banke stolper til miner ned i dem, samtidig som sperrekonstruksjoner ble fraktet til kysten fra erobrede områder i Tsjekkoslovakia og Belgia. 

Millioner av miner ble gravd ned, og det ble anlagt flere skyttergraver langs «Rommels dødssone» som det rundt 500 meter lange strekket fra vannkanten og inn i landet snart ble kalt.

«Jeg forventer at vi kan vinne et forsvarsslag i vest hvis vi får tid til å forberede oss. Jeg tror vi kan slå tilbake angrepet», skrev en optimistisk Rommel til sin kone våren 1944.

Problemet for marskalken var at klokken tikket. Ingen i den tyske ledelsen regnet med at de allierte ville angripe før i juni. 

Roosevelt og Churchill hadde en overlegen styrke med langt flere menn enn tyskerne. I tillegg var de alliertes soldater bedre trent. 

Store deler av de tyske forsvarstroppene i vest besto av urutinerte Landser-soldater – menige – eller krigsfanger som hadde unnsluppet fangenskap ved å verve seg i den tyske hæren.

Tyskernes største problem var flåten og luftvåpenets sørgelige tilstand på Vestfronten – der de hadde altfor få krigsskip, ubåter og fly til rådighet. Hitler og propagandaminister Goebbels var imidlertid, som alltid, ganske uberørt av de dystre utsiktene.

LES MER: Finn ut mer om D-dagen i vårt store tema

«Vi er klar! Hvis fienden kommer, vil soldatene våre gi ham en lærepenge», tordnet Goebbels overfor en forsamling av tyskere bare to dager før invasjonen – og føreren oset også av optimisme da han sendte ut en melding til alle tropper i Frankrike:

«Jeg vet, tapre soldater, at hver og en av dere er fylt av viljen til å kjempe for en lykkelig fremtid for vårt folk i de kommende dagene – og til slutt sikre fremtiden. Uansett hvor fienden angriper, skal han knuses.

Han vil ikke vinne fotfeste på en kyst som forsvares av oss. Derfor vil vi seire!»

De to supernazistene skulle ta skrekkelig feil.

Bombene begynner å falle

Det er alt annet enn Hitlers og Goebbels’ optimistiske ord som står i hodene på Severloh, Gockel og kameratene deres på Omaha Beach. Mer enn 10 000 raketter og granater hagler over dem i løpet av en halv time.

Også panserkorporal Gustav Winter, som sitter i en liten bunker én kilometer fra Severloh og Gockel, merker de alliertes bombardement. 

Sammen med en tsjekkisk assistent på bare 17 år har Winter ansvar for å stoppe eventuelle fiendtlige tropper på en av de laveste sanddynene ved Omaha. 

Men hullet rundt 50-mm-kanonen deres er nesten murt helt igjen, så de to aner ikke hva som foregår. De ser ikke himmelen fra der de sitter, og skimter bare så vidt havet.

 De merker bare rystelsene og støvet som siver inn til dem.

«Da en av granatene plutselig eksploderte nær oss, braket trykkbølgen over jorden og inn gjennom muren, så det føltes som et slag i magen. 

Disse støtene kom igjen og igjen, hver gang med et spark i magen, og fikk det til å ringe noe helt forferdelig i ørene mine», husker Winter, som samtidig ser sin unge assistent knekke sammen mens han brøler høylytt på bunkerens kalde sementgulv.

I Severlohs bunker ser de klokken 06.15, gjennom røyken på kysten, at hundrevis av landingsfartøyer hogger seg gjennom de 1,5 meter høye bølgene nær kysten. Severloh spurter derfor 15 meter bort til nærmeste kommunikasjonsbunker.

«Det begynner! De er på vei i land», gauler korporalen, før han løper i sikksakk tilbake til bunkeren der en av soldatkameratene venter på ham.

Severloh sørger for at det tunge MG42-maskingeværet står solid fast på støttebeina mens hjelperen fôrer dødsmaskinen med et patronbelte av 7,92-mm Mauser-kuler. Begge soldater vet imidlertid at de neppe har nok kuler.

Klikk på ikonene på tegningen og få oversikt over innredningen i tyskernes bunker

Amerikanerne er som slaktelam

Synet av fiendens Higgins-båter får Severlohs hjerte til å hamre. De er som maur som kryper opp og ned bølgene mens de nærmer seg kysten. Det overrasker korporalen og hans landsmenn at de allierte angriper ved lavvann. Riktig nok unngår landgangsbåtene på dette tidspunktet å hamre inn i tyskernes metallporter og minelagte stolper, men til gjengjeld vil marineinfanteristene ha en nesten 300 meter lang dødsrute frem til strandens havdike, som er første mulighet for å finne ordentlig dekning.

I 06.30-tiden senkes de første rampene i baugen på Higgins-båtene, og soldatene hopper overraskende rolig ut. Noen steder er det så dypt at amerikanerne dumper ned under vannet, før de halvt svømmende, halvt vassende presser seg fremover til de finner sammen i kolonner som om det var en øvelse. Ingen tyskere langs kysten åpner ild. De har fått ordre om ikke å skyte før marineinfanteristene er rundt 400 meter unna og går i vann til knærne.

«Amerikanerne kjempet seg fremover med våpen og ryggsekker gjennom den kraftige, kalde brenningen, langsomt og fullstendig uten beskyttelse. I våre øyne var disse infanteristene nærmest som lam som ble ført til slakting», uttaler Severloh senere om skuet.

Korporalen og kollegene hans har perfekt utsikt over stranden i den vesle bunkeren 25 meter oppe på sanddynene. Det kribler snart i Severlohs finger for å få lov til å klemme inn den kalde metall-avtrekkeren på MG42-en, som med en takt på 1200 skudd i minuttet blant tyskerne kalles Hitlersäge – «Hitlers sag».

«Åh, min Gud. Stakkars svin», kommer det lavmælt fra Severlohs overordnede, Bernhard Frerking, da fienden nærmer seg 400-metersmerket.

Kort etter brøler beskjeden ut i alle bunker- og maskingeværstillinger langs kysten ved Omaha Beach:

«LOS!» – åpne ild! Det er på tide å få has på fienden.

Omaha bades i blod

Med ett braker de tunge maskingeværene, morterene og hovedbunkernes kanoner løs ned mot stranden, der de forsvarsløse amerikanerne blir flerret opp. 

Stumper av armer og bein flyr omkring som følge av tyskernes kraftfulle våpen, mens landgangsbåter splintres så tre- og metallstykker suser gjennom luften som piler. Også Severloh panorerer maskingeværet sitt fra side til side:

«Jeg kunne tydelig se vannet slå opp der prosjektilene traff. Da de små vannsøylene nærmet seg infanteristene, kastet soldatene seg ned. Etter noen minutter fikk de panikk».

Korporalen ser hvordan amerikanerne desperat kryper mot strandens breie stålporter og høye vinkeljern – kalt henholdsvis «Cointet-element» (også kalt belgiske porter) og «tsjekkiske pinnsvin» – for å komme i dekning. Samtidig kommer et jevnt sig av båter som setter i land 30 soldater hver.

«Mens båtene nærmet seg, hadde jeg oppmerksomheten rettet mot rampene. Når rampene ble senket for å slippe ut infanteristene, åpnet jeg ild. Noen ganger brukte jeg karabinen slik at jeg kunne sikte mot enkelte soldater. Jeg vet ikke hvor mange jeg skjøt. Det var fryktelig. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det og får lyst til å kaste opp. Vannet var rødt langs landgangsfartøyene», forteller Severloh etter krigen, da han på grunn av sine mange drap får tilnavnet «Udyret fra Omaha».

Ikke langt fra korporalens bunker sitter Franz Gockel også med fingeren klistret til avtrekkeren på sitt polske maskingevær. 18-åringen har kommet seg over sjokket under fiendens innledende bombardement. 

Nå er det han selv som inntar rollen som bøddel. Bare få minutter om gangen holder han geværet i ro slik at det kan kjøles ned, men i de øyeblikkene danner han seg et overblikk over blodbadet:

«Det lå så mange døde på stranden. Og nye kom hele tiden til. Vi kunne ikke fatte det».

Den konstante strømmen av mennesker skyldes at de allierte har enorme ressurser. Utover soldater ruller amfibietanks og bulldosere i de innledende timene over stranden der de sender opp kaskader av sand og vann mens amerikanerne finner dekning bak dem.

Da klokken passerer 10.30, er tusenvis av marineinfanterister i dekning bak strandens havdike. 

Severloh og Gockel kan konstatere at fiendens tropper – med støtte fra både destroyere og Sherman-stridsvogner – nå stormer over det tyske minefeltet og nærmer seg bunnen av klippene. 

De to tyskerne kan samtidig se at det etter hvert ikke er mange ammunisjonskasser igjen i bunkerne. Frykten rammer dem nå for alvor.

Winter lammes av redslene

Panserkorporal Gustav Winter og hans tsjekkiske hjelper kommer først for alvor i aksjon da de hører motorlyden fra en Sherman-stridsvogn som prøver å kjempe seg opp en sanddyne i nærheten. 

Gjennom siktekornet på kanonen ser tyskeren noen landsmenn flykte fra sandbankene. Mens han følger dem, høres det plutselig et brak, og flokken blir omdannet til flygende kjøtt- og beinstumper.

«Forferdelig. Jeg er livredd for å dø slik», rekker panserkorporalen å tenke før han ser Sherman-stridsvognen slepe seg helt opp over sanddynen.

«Jeg fikk et enormt sjokk, for jeg trodde ikke at det var mulig for angriperne å komme vekk fra stranden. Jeg skjøt etter stridsvognen. Den var et lett mål, fordi den var i rett bane foran meg, og de hadde malt en stor, hvit stjerne på fronten», husker Winter, som til sin forbløffelse må se granaten han har sendt av gårde prelle av på panseret og så eksplodere et godt stykke lenger unna.

Den amerikanske stridsvognen svarer straks tilbake med en maskingeværsalve som først ødelegger løpet på Winters kanon, før noen av kulene borer seg gjennom brystkassen på assistenten. 

Treffet på tsjekkeren senker til gjengjeld farten på patronene slik at de ikke rekylerer i bunkeren og treffer Winter.

«Så denne stakkars unggutten som knapt trengte å barbere seg på haken, reddet dermed livet mitt. Han døde på stedet, rett ved siden av meg. Det var et mareritt», erindrer Winter senere.

Den tyske panserkorporalen vet at det er om å gjøre å komme seg ut av den trange bunkeren da han ser flere stridsvogner og marineinfanterister tromle over sandbankene. 

En amerikansk soldat bærer en flammekaster som han retter mot en panservernstilling rundt hundre meter fra Winters posisjon. Med stor kraft skyter en ildstråle ut og forvandler kanon og soldater til et eneste stort bål.

Winter sniker seg ut en bakluke i toppen av bunkeren og dumper ned bak betongkonstruksjonen.

Til sin skrekk ser han at sanddynen han kjenner så godt, er fylt med kratere og menneskerester – mens røyk og støv virvler rundt.

«Sanden var et rent helvete. Et rent helvete», erindrer han.

Panserkorporalen er motløs, komplett tappet for kampvilje, mens han passivt sitter og ser amerikanerne løpe forbi. Først den 13. marineinfanteristen får øye på tyskeren og hamrer instinktivt geværkolben i hodet på Winter.

«Han hadde en bajonett på geværet, og han skulle akkurat til å stikke den inn i meg tror jeg, da en eksplosjon i nærheten stjal oppmerksomheten», husker Winter senere.

Mens fiendens soldater spurter videre, noterer Winter seg at mange av dem stadig har våte uniformer – de har det travelt med å avsikre veien bort fra stranden.

Plutselig river en ny soldat fatt i Winter, peker ned på stranden og gir så tyskeren et spark bak slik at han ruller ned hele sanddynen.

Panserkorporalen blir ved foten av bakken møtt av andre invasjonstropper. De legger ham i håndjern og setter ham ved en gruppe tyskere som er tatt til fange.

Her sveiper blikket hans fra strandkanten, der døde amerikanere skylles i land, til bunnen av klippene, der forkullede tyskere har falt og er sprengt ut av forsvarsstillingene sine. Winter kommer aldri til å glemme skuet:

«Vi tyskere var helt tause. Vi satt bare og kikket på det. Synet kunne gjøre selv den tapreste vemodig».

Gockel og Severloh flykter fra stranden

I 13-tiden har amerikanerne landsatt over 19 000 soldater – og bulldosere tromler rundt for å skape passasjer der stridsvognene kan trenge frem. 

Mens fienden er i ferd med å trenge gjennom i den østligste delen av Omaha, der Winters bunker ligger, sitter Gockel fortsatt i den vesle bunkeren én kilometer unna.

Den 18 år gamle tyskerens maskingevær er ødelagt av en granat, så han sitter nå i stedet og sikter med karabinriflen. 

Med ett merker han et smertefullt smell i venstre hånd, den som støtter geværet. Han trekker den til seg og ser at to av fingrene henger slapt ned – bare holdt fast av senene – mens blodet fosser ned langs håndflaten.

«Du er heldig! Det er et hjemsendelsesskudd det der», kommer det fra en kamerat da Gockel har ålt seg fra hullet sitt til kompanibunkeren.

Med bandasje rundt skaden får den unge soldaten lov til å begi seg bort fra fronten. Han holder seg unna den store grusveien i området i frykt for at amerikanerne styrer i samme retning, og sniker seg i stedet frem langs små stier, til han finner en sanitetslastebil.

Mens lastebilen rumler på veiene mot lasarettet i Balleroy, 15 kilometer fra kysten, ser Gockel ut av presenningshullet bak hvordan landskapet har blitt sønderbombet av de alliertes fly.

«Det lå døde kyr på jordene, og forsyningstroppene hadde også tatt sin del av tapene», erindrer Gockel.

Flere ganger må sanitetsbilen stoppe fordi utbrente tyske lastebiler sperrer veien, mens døde og halvdøde landsmenn ligger i grøftene langs veien. Ødeleggelsene er nedslående for Gockel – men 18-åringen finner trøst i tanken om at han snart skal hjem til Tyskland.

Hjemlandet føles lenger borte for Heinrich Severloh, som i halv tre-tiden bare kan kikke ned i tomme ammunisjonskasser. 

I stedet fôrer han MG42-en med lysspor-patroner. De er like dødelige som vanlige prosjektiler, men har den store ulempen at de lyser opp og avslører tyskeren hver gang han klemmer inn avtrekkeren.


På ti minutter blir Severloh kastet vekk fra våpenet sitt fire ganger av kraftfulle granater som eksploderer nær bunkeren.

Tyskerens lunger fylles med røyk, og brakene få det til å summe og pipe så intenst i ørene så han knapt klarer å høre hva som foregår rundt ham. Både han og kameratene i bunkeren vet at det nå er siste sjans til å komme seg unna.

Severloh haster foroverbøyd fra granathull til granathull. Det gir et kortvarig ly under flukten.

I flere minutter venter han bak et skjul på vennene fra bunkeren, men bare én av dem dukker opp.

Han hiver etter pusten – resten er meid ned av fiendens kuler, blant dem Severlohs gode venn overløytnant Bernhard Frerking.

Selv om det verker i hver eneste muskel i Severlohs kropp – og blodet renner fra et sår i ansiktet – må han og vennen flykte med én gang.

Flere ganger på den fem kilometer lange flukten til bataljonens hovedkvarter i landsbyen Colleville, må de endre kurs for ikke å havne midt i de amerikanske enhetene som stormer frem.

Utmattet tumler de inn i hovedkvarteret der en sykepleier begynner å behandle Severlohs ansiktssår. Midt i all motløsheten får korporalen et snev av håp da han overhører en samtale mellom to offiserer.

«Vi venter på stridsvognene. Da skal vi nok få sparket amerikanerne ut på sjøen igjen», kommer det fra den ene.

De allierte anla store midlertidige havner for å landsette tropper og materiell etter D-dagen.

© Getty Images

Amerikanerne biter seg fast

Verken offiserene eller Severloh aner imidlertid hvor kritisk situasjonen er – også for de tyske panserenhetene som i løpet av ettermiddagen prøver å slå tilbake offensiven. 

Mange steder har allierte fallskjermsoldater fått kontroll over broer og veier i baklandet, samtidig som fiendens fly og marine ødelegger stridsvogner som nærmer seg kysten.

Tyskerne har all grunn til å miste motet i løpet av «den lengste dagen», som Erwin Rommel døper 6. juni 1944. 

De allierte etablerer brohoder langs alle de fem landgangsstrendene, enkelte steder helt opptil åtte kilometer inn i landet. 

Om kvelden anslår en tysk stabssjef at «fienden landsetter cirka én stridsvogn i minuttet», da Rommel ber om en tilstandsrapport. Innerst inne vet Rommel og de andre tyske generalene at fienden har bitt seg fast for alvor.

Også Colleville blir inntatt før 6. juni er omme. Sammen med en gruppe landsmenn rekker Heinrich Severloh å liste seg ut av den vesle byen før de hvitstjernede Sherman-tanksene ruller inn. 

I mørket snubler tyskerne av gårde mot sør i håp om å møte vennligsinnede tropper. Men etter bare noen kilometer hagler skuddene fra tunge maskingeværer over dem da de forsøker å passere et lavtliggende område, og de må kaste seg i dekning i en fordypning i terrenget.

«Vi måtte se i øynene at krigen allerede hadde tatt oss igjen. Vi var en liten, forvillet gruppe med få våpen og få forhåpninger, omringet av fienden, mens vi lå i en våt grop et sted ved verdens ende», skriver Severloh senere.

I løpet av natten får mismotet for alvor overtaket i Severlohs sinn:

«Hadde hele denne kampen, de personlige ofrene og de forferdelige drapene vært til ingen nytte? Jeg tenkte på Frerking og kjente tårene velle frem og renne varme nedover mitt oppsvulmede ansikt. Nå var det slutt».

Da lyset bryter gjennom neste morgen, reiser Severloh og hans følge seg opp. 

Ubevæpnet, med hendene oppe, trer de gjennom det våte krattet og ut på den nærliggende marken der amerikanerne venter på dem. Nøyaktig 24 timer har gått siden invasjonen begynte – og for Severloh er krigen over.

Allierte C-47 Skytrain-fly hadde med 16-18 mann hver.

© Getty Images

Kanskje du er interessert i