50 000 fortvilte kvinner kjempet en daglig kamp for over­levelse i Ravensbrück.

© Getty Images & Shutterstock

Sult og sadisme skulle knekke kvinnene i Ravensbrück

Ravensbrück. Sadistiske vakter, utmattende arbeid og medfanger som slår, stjeler mat og sladrer til nazistene. For de kvinnelige fangene i konsentrasjonsleiren nord for Berlin er hver dag en kamp for å overleve. De tvinges til å arbeide for nazistenes krigsmaskin til de faller om i grusen.

7. september 2017 av Troels Ussing

Rekkene av kvinner synes uendelige på ­appellplassen i Ravensbrück, der konsentrasjonleirens fanger samles to ganger om dagen. 

Som bleke skjeletter i slitt tøy står de kvinnelige fangene denne mørke høstmorgenen 1944 tett i tett. De fleste er så avkreftet at hvis en av dem faller om, risikerer hele rekken å velte som dominobrikker.

På den store samlingsplassen patruljerer ­konsentrasjonsleirens uniformerte, kvinnelige vakter for å telle fangene. 

Vaktenes svarte støvler borer seg ned i grusen for hvert skritt de tar, og flere av tyskerne må holde godt fast i sine gneldrende schæferhunder, som er klar til å sette tennene i de utmagrede fanger.

Etter noen måneder i Ravensbrück har 46 år gamle Sunneva Sandø – med fange- nummer 75 310 – lært at det minste lille feiltrinn fører til hard avstraffelse, og den dansk-færøyske kvinnen vet at ingen morgen­appell forløper uten raseri­­­­­­utbrudd fra vaktene.

Denne morgenen er intet unntak. 

Da en vakt oppdager et hull i rekkene av kvinner fra Sunnevas brakke, hagler ukvemsordene mens vakten fyrer håndflaten mot de nærmeste fangene. 

Sunneva slipper ørefikene, men hun er med i den vesle flokken som får ordre om å hente den manglende fangen med en gang – imens må alle de andre på appellplassen stå på rad og rekke, slik det vanligvis skjer under de ofte timelange appellene.

Inne i brakken ligger den savnede kvinnen i køya, død etter flere dagers sykdom. Men Sunneva og brakkevenninnene vet at de ikke kan komme tomhendt tilbake. 

Kvinner fra hele det okkuperte Europa ble stuet på tog og sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück nord for Berlin. I alt kom mer enn 130 000 til leiren i årene 1939-1945. 

© Getty Images

Derfor bærer de den døde kvinnen til appellplassen, der de får stablet liket på beina. Ved å klemme liket fast mellom seg kan kroppen nesten mirakuløst stå oppreist mellom fangene, uten at det blir lagt merke til av den kvinnelige vakten.

«Hullet var fylt, rekken i orden, og mer ble det ikke forlangt ved en appell», som Sunneva Sandø skrev i sine erindringer like etter krigen.

Da Sunneva opplever dette, har norske Lise Børsum allerede vært i Ravensbrück i over et år. Også for henne er appellene marerittaktige seanser:

«Av og til hørte vi skarpe smell under appellen. Da nikket de erfarne fangene til hverandre. De visste hva det var.

Eksekusjonene foregikk utenfor leiren, og alltid mens vi sto appell», husket Børsum da hun i 1946 ga ut en bok om sine opplevelser i tysk fangenskap.

Fangetilværelsen hennes startet på Grini i april 1943. Etter to måneder ble hun sendt videre til Ravensbrück – en skjebne hun i løpet av krigen skulle dele med 103 andre norske kvinner. Disse var stort sett politiske fanger som ble tatt for å drive motstandsarbeid i Norge.

Himmler ville ha en kvinneleir

Fem år før Børsum ankom leiren var SS-riksfører Heinrich Himmler i full gang med å tenke ut hvordan Det tredje riket skulle håndtere de mange tusen kvinnene som nazistene satte bak lås og slå på grunn av lovbrudd og upassende oppførsel. 

Kvinnefengslene i Tyskland var fylt til randen allerede i 1938, og utgiftene enorme. Nazistene var på jakt etter en billigere løsning.

Himmler bestemte seg for å bygge en konsentrasjonsleir bare for kvinner. Her skulle de innsatte tvinges til å arbeide og slik skape inntekter for nazistene. 

Alt fra tyver, prostituerte og voldsdømte til jøder og politiske motstandere ville Himmler ha samlet i kvinneleiren – og med tiden skulle motstandsfolk som Sunneva Sandø og Lise Børsum samme vei.

For Himmler var den vesle byen Ravensbrück ni mil nord for Berlin ideell, fordi nazitoppen dermed lett kunne inspisere leiren. Høsten 1938 tok mannlige konsentrasjonsleirfanger fra Sachsenhausen de første spadestikkene til den nye leiren. I et halvt år ham­ret og saget mennene, og til slutt omkranset en fire meter høy mur av piggtråd og elektriske ledninger et areal på størrelse med seks fotballbaner.

Da de første bussene med fanger rullet mot kvinneleiren i mai 1939, så passasjerene optimistisk på fremtiden. Veien til Ravensbrück gikk gjennom vårgrønne furuskoger og forbi den idylliske innsjøen Schwedtsee. Men da bussdørene ble åpnet utenfor konsentrasjonsleiren, ventet alt annet enn idyll.

«En strøm av ordrer og fornærmelser møtte oss da vi steg ut. Horder av kvinnelige vakter med pisker i hendene, og noen med gjøende hunder som bykset mot bussene», husket en tysk kommunist, som var blant de første 974 kvinnene i ­den nye leiren.

Fangene hadde akkurat møtt et av leirens kjennetegn – de sadistiske kvinnevaktene som var ansatt for én ting: å få de innsatte til å innordne seg til de falt døde om i leirens arbeidshelvete.

Hundene er trent til å angripe

Motet sank ytterligere hos fangene da vaktene jaget dem gjennom Ravensbrücks jernport og inn på appellplassen.

«Achtung! Achtung! Rekker av fem! Hendene ned langs siden! Nesen fremover!» skrek vaktene, som fangene fikk ordre om å tiltale «fru oppsynskvinne».

Selv brukte de gloser som «kjerring» og «skitne ku» om de innsatte, og hver gang anledningen bød seg, svingte de pisken eller ga dem en lusing. Alt var et ledd i nazistenes nøye uttenkte strategi: 

Alle nye fanger skulle skremmes fra vettet slik at de slo fra seg enhver tanke om flukt eller opprør.

En av de verste sidene ved Ravensbrück var schæferhundene. Himmler var overbevist om at kvinner var mer redd for hunder enn menn, og derfor ble mange av leirens vakter utstyrt med en bisk hund som tyskerne lot glefse etter fangene. Ifølge en vakt var hundene også trent i å angripe folk i fangeklær – og det var helt etter Himmlers ønske:

«Hundene må trenes opp til å rive en person i stykker når de får beskjed om det», skrev Himmler i et brev til leirkommandanten.

Himmler mente at nazistene kunne spare personale ved å bruke flere hunder. 

De sterke schæferhundene var særlig i begynnelsen vanskelige å styre for de nyansatte kvinnelige vaktene i Ravensbrück, og ved flere anledninger rev dyrene seg løs og glefset til på fangene uten at vaktene kunne stoppe dem. Slike episoder bidro bare til å øke frykten for beistene.

Selv om leirkommandanten var en mann, ­sørget kvinnelige fangevoktere for den daglige piningen av de innsatte – og mange nøt muligheten for å bruke sadistiske avstraffelsesmetoder. 

Særlig beryktet var Dorothea Binz, som tjente i leiren helt til krigen var over. Ifølge flere vitner beordret Binz utallige fanger likvidert, og ofte gikk hun selv amok mot innsatte. Binz skal en gang ha drept en fange med øks fordi hun brukte for lang tid på å hogge ved.

Mange av vaktene i Ravensbrück var unge kvinner fra distriktet som sto utenfor arbeidsmarkedet på grunn av manglende kvalifikasjoner. 

Jobben som vakt i konsentrasjonsleiren krevde bare rask opplæring og en ­sadistisk mentalitet. Kvinnene fikk en stilling med mye makt, og nøt faktisk en viss anseelse i det ­nazistiske samfunnet utenfor murene.

Sykdommer spredte seg raskt siden kvinnene lå så tett.

© Joseph Brown

Leiren vokser i løpet av krigen

Da Wehrmacht i september 1939 rullet inn i Polen, og andre verdenskrig var i gang, begynte strømmen av fanger til Ravensbrück for alvor. 

Derfor vrimlet det med inn­satte da Himmler en kald januardag 1940 inspiserte kvinneleiren sammen med den ferske leirkommandanten Max Koegel.

Koegel viste stolt frem sin nybygde fengsels­avdeling, som ifølge leirsjefen skulle bidra til å «styre disse hysteriske ­kvinnene». 

Da riksføreren kikket inn i en av fengselets 78 mørke og uhumske celler, benyttet han anledningen til å fortelle en religiøs innsatt at hun nå befant seg i helvete:

«Kan du ikke se at din Gud har forlatt deg? Vi kan gjøre med deg hva vi vil», lød det hånlig fra Himmler, som under sitt besøk i leiren måtte erkjenne at han hadde et ­vesentlig problem: plassmangel.

De neste årene utvidet ­nazistene derfor leiren med flere brakker samt ­fabrikker utenfor leirmurene. Selv murstein til byggingen måtte ­fangene hente og legge ­«til hendene var ­blodige og hudløse», som en polsk innsatt fra leiren fortalte senere.

Hitlers erobringer brakte kvinner av 40 nasjonaliteter til leiren. Ifølge den norske fangen Lise Børsum var det «ca. 4000 polske da vi kom, 2000 russiske kvinner, deriblant rødearmister, og ca. 700 tsjekkiske. Tallet på sigøynere [...] vet jeg ikke. Hvor mange tyske det var er umulig å si.[...] Bestanden skiftet stadig. Etter hvert strømmet det inn fanger fra øst og vest, særlig fra øst.»

I det hele tatt var leiren proppet til bristepunktet da Børsum ankom i 1943. Opprinnelig var den planlagt for 5000 kvinner, men etter hvert som krigen skred frem, ble leiren kraftig utvidet, blant annet for å dekke rustningsindustriens behov for tvangsarbeidere. 

Leiren var ekstremt overfylt, og maten og de hygieniske forholdene elendige. På det meste var det 45 000 kvinner i leiren.

Sammen med 14 andre kvinner hadde Lise Børsum en lang og hard reise bak seg før portene til Ravensbrück ble lukket bak dem.

Ferden gikk først med skipet Monte Rosa fra Oslo. I sine erindringer skildrer Børsums medreisende fange Sylvia Salvesen transporten fra Oslo til Ravensbrück slik:

«Med tysk krigsskip stuet ned i lasten som slaver. Innelåst i små rom uten luft, lite lys. 10 min på dekk hver dag. Så Århus, Danmark.

Derfra med tog til Hamburg. Her i 8 dager i et forferdelig fengsel. Sammenstuet i celler i køyer med skitne laken, lus og lopper, en forsmak på det som skulle komme. Så i kuvogner som kveg stuet sammen stående til Berlin.

Her kom vi i vel Europas mest beryktede fengsel, Alexanderplatz. 80 i ett rom med 2 WC inne på rommet. 10 senger, resten på gulvet [...] Så atter kuvogner hit til

Ravensbrück. Her ble vi kledd bokstavelig talt nakne og skubbet inn i et bad med flere hundre andre Häftlinge (fanger, red.) av alle nasjoner. Etter å ha ventet i flere timer nakne ble vi etter tur undersøkt av to militære menn, en lege og en tannlege. Vår harme og redsel over denne behandling er ubeskrivelig».  

SS-riksføreren Heinrich Himmler bestemte at mindreårige barn som fangene hadde med, ­skulle tas fra mødrene.

© Getty Images

Vakter fikk hjelp av eldre fanger

Det neste som ventet de nyankomne var registreringen. Her fikk hver kvinne et femsifret nummer og en farget lapp sydd på de gamle, slitte kjortlene som utgjorde fangedraktene. 

En trekantet lapp fungerte som kjennemerke, slik at vaktene raskt kunne se hva slags fange de hadde foran seg. 

En gul trekant betydde jøde, grønn var tegnet på at de hadde å gjøre med en vaneforbryter.

Lise og Sylvia fikk en rød trekant, som viste at de var politiske fanger. Alle de norske kvinnene fikk denne vinkelen. 

Etter at de var registrert, bar det videre til brakken som skulle bli deres første oppholdssted: «Zugangsblock», for de nyankomne. Her, som i resten av leiren, hersket et strengt hierarki. 

Antall SS-vakter økte ikke proporsjonalt med antall nye fanger, så store deler av kommandoen ble overlatt til andre fanger.

Øverst i dette lederskapet sto de såkalte Blockälteste – blokkeldste. De var innsatte utpekt av vaktene til å føre kontroll med en brakke, og var stort sett dømte kriminelle, leirens tøffeste, som var villige til å gjøre de mest motbydelige ting så lenge de ikke havnet i unåde hos vaktene selv. 

Blockälteste bar pisk og hadde myndighet til å gi medinnsatte juling. De mektige kvinnene nølte sjelden med å angi medfangenes regelbrudd til leirledelsen.

Her førte en anmeldelse ofte til at overtrederen fikk nedsatt matrasjonen, økt arbeidstiden eller sendt i «Bunkeren» – leirens fengsel, der fangene ble ­sultet og banket opp så de ofte ikke over­l­evde oppholdet i cellene.

Bruken av innsatte som vaktpersonalets øyne og ører samt retten til å straffe med­fanger var nøye gjennomtenkt av nazistene, som dermed kunne spille fangene ut mot hverandre:

«Jo flere rivaliseringer, desto flere kamper mellom fangene, og jo lettere er det å kontrollere leiren», kom det fra den garvede kommandanten Rudolf Höss fra Auschwitz’ konsentrasjonsleir.

Kollektiv avstraffelse ble også brukt for å skape splid mellom fangene.

Den såkalte straffeståingen, der fangene ble tvunget til å stå stille i lang tid uten mat og drikke, ble ofte tildelt hele brakker selv om bare en enkelt kvinne var tatt i å ­skrive et brev, stjele litt ekstra brød eller slurve med arbeidet.

«En lørdag måtte vi stå straff fra 5 til 11. SS hadde klaget over dårlig arbeid. Straffeståingen fortsatte hele neste søndag. Den weekenden sto vi i 17 timer», husker Lise Børsum.

I mange tilfeller der hele brakken ble straffet for noe én fange hadde gjort, var fangene besatt av å få hevn for alle timene på appellplassen.

Og det visste nazistene. Da en fange en gang stakk av fra leiren, måtte resten av fangene stå på appellplassen til hun var funnet.

Men i stedet for å likvidere rømlingen ble kvinnen sendt tilbake til brakkene. Like etter var hun død – sparket og banket i hjel av leirens andre kvinner. 

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen

Her får du de beste tilbudene

Sylvia ble sykepleier

Fangene opplevde også snart at nestekjærligheten og barmhjertigheten mellom fangene forsvant når kulde og sult satte inn. 

Ingen i Ravensbrück torde å vaske sine stinkende filler, for når klærne ble hengt til tørk, forsvant de med det samme. Stjålet av en kvinne som prøvde å holde varmen. Det meste ble stjålet:

«Å vaske seg var et kunststykke. [...] samtidig som du ikke måtte slippe toalettsakene dine av syne. Ett sekunds uoppmerksomhet og de var stjålet», skriver Lise Børsum.

Men det fantes også lyspunkt i leiren – i alle fall for de norske og danske kvinnene. 

Mange av dem mottok pakker med mat og klær fra familien hjemme i Norge gjennom Røde Kors – pakker som kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død. I tillegg opplevde mange av dem et sterkt samhold på tvers av nasjoner. Sylvia

Salvesen fremhever blant annet at hun fikk venner for livet fra hele Europa under oppholdet. Et av de mer usannsynlige vennskapene skulle vise seg å berge livet til de norske og danske fangene: «SS- Schwester Gerda».

Mens de fleste kvinnene hadde utmattende fysisk arbeid i leirens systuer eller våpenfabrikker, var noen få så heldige å bli ansatt på «Revier», ­leirens sykestue. 

Salvesen var gift med en lege, og i kraft av å være legefrue fikk hun sneket seg til en post som sykepleier.

Under de svært umenneskelige og primitive forholdene på sykestua fant

Sylvia ett lyspunkt: Gerda Schröder. SS-søsteren gikk fra å være Hitlers lojale medspillere til å bli en av hans motstandere. 

Med sitt eget liv som innsats hjalp hun ikke bare syke fanger som ellers ble avvist av legene, men bidro også til at de norske kvinnene ble reddet ut av leiren mot slutten av krigen.

Sylvia og søster Gerda, og etter hvert også den norske fangen Wanda Hiort, fikk gjennom sitt virke på sykestua oversikt over fangene og begynte å føre lister.

Gerda tok en stor risiko med å både føre og oppbevare navnelistene, og ikke minst med å smugle dem ut og få dem overlevert til Røde Kors, som nå hadde satt i gang et arbeid for å få frigitt fangene.

Bilder av kvinnenes mishandlede bein kom frem under Nürnberg-rettssakene.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Desperate fanger åt de døde

Fra slutten av 1944 betydde sykdom og halverte matrasjoner at mellom 25 og 40 fanger døde daglig i Ravensbrück. 

Grupper av likbærere gikk hele tiden rundt mellom brakkene for å finne døde og frakte dem til krematoriet.

Men selv om ovnene var rødglødende, og asken fra det brente kjøttet hang som en tåke over leiren, klarte ikke krematoriet å holde tritt. 

Likene hopet seg opp, og måtte stables i vaskerommene. 

Vin­teren 1945 gikk det et gys gjennom leiren da fangene oppdaget at likene i et vaskerom hadde åpne sår og tydelige merker etter tenner. Noen hadde prøvd å spise sine medfanger.

Selv om dødstallet vokste hver dag, steg likevel antall fanger. Den røde armés raske fremmarsj i øst betydde nemlig at nazistene måtte evakuere konsentrasjonsog utryddelsesleirene i Polen. 

Titusener av avkreftede fanger ble tvunget på vintermarsj til leirer i Tyskland, og Ravensbrück ble fylt opp enda mer. 

De mange tusen nye fangene skapte kaos i leiren, men leirledelsen hadde løsningen på problemet. 

I februar 1945 sto et splitter nytt gasskammer ferdig som skulle avhjelpe overbefolkningen. Tusenvis av kvinner som var så avkreftet at de ikke lenger kunne arbeide, møtte sitt endelikt her.

Russerne befridde Ravensbrück

Den røde armés marsj mot leiren fikk nazistene til å destruere gass­kammeret og skjule sporene. I april gjorde tyskerne klar til å sende Ra­vens­brück-kvinnene på marsj. 

Syke fanger ble etterlatt, mens nazistene eskorterte de friske mot vest. 

Det uunngåelige tyske nederlaget betydde at vaktene raskt ble litt mindre oppmerksomme slik at mange fanger slapp unna og travet tilbake mot Ravensbrück, som ble befridd av russerne 30. april.

Tre uker tidligere hadde de norske og danske kvinnene blitt reddet. Nestformannen for det svenske Røde kors, Folke Berna­dotte, hadde etter forhandlinger med Himmler fått lov til å hente ut skandinaviske konsentrasjonsfanger. 

Hvite busser rullet inn i kvinneleiren 7. april, og takket være navnelistene som Gerda Schröder hadde smuglet ut kunne bussene hente 96 norske og 20 danske fanger – på tyskernes egne lister sto det bare 13 norske navn og to danske. 

Situasjonen var uvirkelig, og det var med blandede følelser Sylvia Salvesen steg inn i bussen:

«Jeg tør ikke slippe gleden innpå meg ennå, for jeg ser ikke bare muren og porten, jeg ser gjennom den, ser ansiktene på alle de gode venner vi forlater, hører deres siste farvel og føler deres siste håndtrykk», skrev hun senere.  

Etter krigen ble mange av de sadistiske kvinnene fra Ravensbrück dømt til døden.

© Alamy, U.A. Army, Getty Images, Little Brown & Creative Commons

Les mer

  •  Sylvia Salvesen: Tilgi – men glem ikke, Aschehoug, 1947 
  •  Lise Børsum: Fange i Ravensbrück, Gyldendal, 1946

Kanskje du er interessert i