4000 polske offiserer ble drept i Katynskogen. Bilde fra filmen Katyn.

© Everett

Tusenvis ble myrdet i Katynmassakren

Noen uker etter det tyske angrepet på Polen i september 1939 ble landet også angrepet østfra av Den røde hær. I dens spor fulgte den sovjetiske sikkerhetstjenesten, som begynte å avhøre polske offiserer som var tatt som krigsfanger. Dette ble innledningen til en av annen verdenskrigs verste massakrer.

18. februar 2018 av Artur Szulc

Den 1. oktober 1939 ble den polske majoren Adam Solski og hans offiserkolleger vekket klokken seks om morgenen. Sovjetiske funksjonærer ville sjekke deres identitetspapirer enda en gang. Først ved lunsjtider fikk de en kopp svart kaffe og byggrynsgrøt. Fire dager før var de blitt tatt til fange av Den røde hær, og hele tiden hadde de fått for lite mat. Bortsett fra svart kaffe fantes det ikke noe å drikke. Major Solski følte seg svak, ikke bare av sulten, men også av de mentale spenningene. Han var nå sovjetisk fange. Den kvelden ble han og hundrevis av andre offiserer plassert i et godstog som førte dem østover.

Den røde hær inntar Polen

Den 17. september invaderte Den røde hær Øst-Polen. Da hadde polske styrker kjempet mot den tyske invasjonen vestfra i over to uker. Det de ikke visste, var at Hitler og Stalin hadde delt landet mellom seg i den såkalte Molotov–Ribbentrop-paktens hemmelige del.

UNGE GUTTER BLE NAZISMENS SOLDATER

Polakkene hadde ikke noe å stille opp med mot Den røde hær. Landets østgrense ble voktet av spredte grensestyrker. Sovjetiske styrker rykket kjapt fram og inntok flere byer. Allerede den 22. september ble det organisert en felles tysk-sovjetisk seiersparade i Brest-Litovsk. Noen dager senere delte Berlin og Moskva offisielt Polen mellom seg. Men landets ledelse overga seg ikke overfor invasjonshærene.

Polsk eksilregjering

I slutten av september var Polens sivile og militære ledelse blitt evakuert til Romania. Det hadde også gått ut en ordre til militære enheter om ikke å slåss forgjeves mot de to inntrengerne. I stedet skulle soldatene prøve å ta seg fram til Frankrike via Romania. For polakkene gjaldt det i all hast å danne en eksilregjering og samle nye styrker som man ville trenge til frigjøringen av Polen. 

Flere reserveoffiserer var blant ofrene for Katynmassakren.

© Getty

Eksilregjeringen etablerte seg i Frankrike, og frie polske styrker ble dannet. Før Frankrike overga seg etter den tyske lynkrigen i 1940 ble eksilregjeringen og enkelte polske styrker reddet over til Storbritannia. Polske jagerpiloter gjorde samme år en betydelig innsats under slaget om Storbritannia. Senere kjempet polakker også i den britiske hæren i Nord-Afrika og Europa.

Offiserene interneres

Fremtiden ble en ganske annen for polske militære som kom i sovjetisk fangenskap. Den røde hær tok over 18 000 offiserer og gendarm- og politioffi-serer til fange. De fleste av underoffiserene ble løslatt, men resten ble internert i tre spesialleirer: Kozielsk, Ostasjkov og Starobielsk.

SLAGET OM SINGAPORE

Tilværelsen i disse leirene var til å holde ut. Polakkene sultet ikke og skulle bare holde rent i fangebrakkene. Verst var kjedsomheten og lengselen etter familien, som de fikk lov til å brevveksle med. En offiser skrev til sin kone i februar 1940: «Jeg lengter forferdelig etter deg, og jeg klarer meg dårlig på grunn av det, min elskede”. De engstet seg også for den usikre fremtiden. Kanskje ville de bli overlatt til tyskerne, kanskje løslatt. Ingen visste.

Avhørene med polakkene varte i flere timer. Fangene ble spurt om sin bakgrunn, politiske synspunkter og om de hadde deltatt i krigen mot Russland i 1920. Alt ble gransket av den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD, som sendte rapporter til lederne i Kreml. 

Berija skrev under dødsdommen

De sovjetiske lederne var uenige om polakkenes skjebne. Forslag om løslatelse ble nedstemt fordi de polske offiserene hadde vist seg å være overbeviste antikommunister. Et annet forslag innebar deportering til Sibir. Den 5. mars 1940 ble polakkenes skjebne beseglet. På anbefaling av NKVD-sjef Berija skrev Sovjetunionens øverste ledelse under på en ordre om at fangene skulle skytes. Hvorfor ble det tatt en så grufull beslutning? Det var antakelig flere grunner til det. Mange av de polske fangene hadde deltatt i den polsk-russiske krig i 1920, som hadde endt med polsk seier. Dessuten hadde avhørene vist at størstedelen av offiserene var betingelsesløst lojale mot Polen, og de ble derfor betraktet som en potensiell trussel mot Sovjetunionen dersom de ble løslatt. Henrettelsene begynte tidlig i april 1940. Familiene hjemme i Polen mottok ikke flere brev.

Russisk soldat slår en polsk offiser. Propagandaplakat.  

Henrettet i Katynskogen

Den 7. april ble major Solski og hundrevis av andre ført bort fra leiren i Kozielsk i spesielle godsvogner. To dager senere skrev han i dagboken sin: «Noen minutter før fem om morgenen – vekking i togcellen og forberedelser til å gå ut. Vi skal kjøre et eller annet sted i bil. Hva skal så skje?” Major Solski ante uråd.

HVORFOR KRIGET SVENSKER OG NORDMENN I 1808?

Han ble transportert i en fangebil til en lysning i skogen fem kilometer fra jernbanestasjonen i Smolensk. Inne i skogen leverte polakkene fra seg ur, belter, follekniver og gifteringer. Deretter ledsaget NKVD-vakter mennene til et jorde med nygravde groper. Hver polsk offiser ble bakbundet og bedt om å knele og senke hodet. I samme øyeblikk ble det plassert en pistol mot nakken, og bøddelen trykket av. Kulen trengte inn i bakhodet, skar gjennom hjernen og fant sitt utløp i pannen. Døden inntrådte øyeblikkelig.

Myrderiene varte i cirka seks uker. Over 14 000 polske offiserer og befal ble drept med nakkeskudd. Deres kropper ble kastet i massegraver på forskjellige steder, 4000 av dem i Katyn-skogen. Blant dem var major Adam Solski. For å skjule stedet plantet NKVD små trær over gravene.


Tyskere i Katyn etter Barbarossa

Sommeren 1941 rykket den tyske krigsmaskinen raskt inn i Sovjetunionen og okkuperte store deler av landet. Sent på høsten samme år slo staben for et tysk sambandsregiment opp sine telt i Katynskogen. Snart kunne lokalbefolkningen fortelle at NKVD hadde drept folk i skogen. Det ble gjort flere funn, blant annet gravde hunder opp menneskeben. Takket være opplysninger i en avisartikkel skjønte man også at den polske eksilregjeringen i London lette etter 10 000 savnede offiserer.

Massegraver med polske offiserer

Sjefen for regimentet rapporterte oppover, og en første utgraving ble gjort i februar 1943. Da det ble oppdaget flere levninger, skjønte de tyske lederne at Katynskogen skjulte en hemmelighet som de kunne gjøre bruk av. En massiv propagandakampanje og et omfattende utgravingsarbeid ble forberedt.

BRØDERNE DALTON: DET VILLE VESTENS MEST BERYKTEDE BANKRANERE

Utgravingene ble påbegynt i slutten av mars 1943. Fram til den 11. april hadde man funnet elleve massegraver. I sju av dem lå det lik etter polske offiserer. I en av de største gravene var kroppene plassert i tolv lag. Overalt ble det funnet hylser etter russisk ammunisjon, identifikasjonspapirer, dagboknotater (blant annet major Solskis), avisutklipp og polske penger. I tillegg til arbeidet med massegravene ble det innhentet vitneutsagn fra lokal-befolkningen. Tyskerne dokumenterte alt, men propagandaarbeidet krevde mer enn som så. Derfor tok man med utenlandske intellektuelle, journalister og rettsmedisinere dit.

De oppgravde kroppene blir obdusert av tyske militærleger. 

© PhotoQuest/Getty

Propagandakrig om Katyn

Polske forfattere og journalister ble transportert til Katyn, likedan journalister fra blant annet Norge, Sverige og Spania. Rettsmedisinere kom fra for eksempel Bulgaria, Nederland, Sveits og Danmark, men også fra det okkuperte Polen. Også Polens Røde Kors, som først avslo å delta, sendte en representant.

Den 13. april 1943 ble bomben sluppet. I en radiomelding ble Europa informert om at tyske myndigheter hadde kommet over en massegrav utenfor Smolensk som inneholdt tusenvis av drepte polske offiserer. To dager etter det tyske kommunikeet svarte Moskva radio. De beskyldte tyskerne for forbrytelsen og hevdet at polakkene var blitt tatt til fange og henrettet under offensiven. Propagandakrigen var i gang.

En sprekk i alliansen

General Wladyslaw Sikorski, den polske øverstkommanderende og leder av eksil-
regjeringen, visste at han måtte foreta seg noe. Men han sto overfor et dilemma, siden Polen og Sovjetunionen hadde vært allierte siden sommeren 1941. Samtidig kunne Sikorski ikke overse det faktum at Moskva hadde unnlatt å svare på spørsmål om de forsvunne polske offiserene. Samtlige forespørsler var enten blitt møtt med utflukter eller vært rene fantasier. Ifølge Stalin hadde polakkene flyktet til Nordøst-Kina!

MASKINGEVÆER MEIDE NED MAHDIENS MENN

Den polske eksilregjeringen henvendte seg til Det internasjonale Røde Kors og ba om en etterforskning. Tiltaket ble betraktet som antisovjetisk i den allierte leiren. Tyskerne hadde nemlig gjort det samme, av propagandahensyn. De ville bruke sin oppdagelse til å svekke de alliertes samlede front. Stalin, som ikke kunne fordra den polske eksilregjeringen, så en mulighet til å anklage polakkene for samarbeid med fienden. I et strengt formulert telegram til Churchill og Roosevelt beskrev han polakkenes handlinger som helt «unormale”. 

Churchill lekset opp for Sikorski

Churchill skjønte at konflikten økte i styrke. Han inviterte Sikorski til lunsj og lekset opp for ham: «Hvis de er døde, er det ingenting dere kan gjøre for å bringe dem til live igjen”, sa Churchill iltert. Etter møtet telegraferte Churchill til Stalin og forsikret ham om at polakkene hadde handlet helt uten britenes kjennskap. Polakkene sto alene igjen i kampen for sannheten.

Utenlandske journalister, rettsmedisinere og Røde Kors var med under utgravingen. 

Stalin brøt med eksilregjeringen

Den 23. april 1943 meddelte Det internasjonale Røde Kors at man ikke kunne etterforske massegravene uten å ha fått klarsignal fra alle de innblandede landene. Stalin hadde naturligvis ingen planer om å gi det. Og han fikk god hjelp av britisk og amerikansk presse, som hadde fått instrukser om å beskrive Katyn som en tysk grusomhet.

I mellomtiden pågikk undersøkelsene i Katyn. Men før de polske og internasjonale arbeidsgruppene rakk å gjøre ferdig arbeidet, brøt Stalin kontakten med den polske eksilregjeringen natten mellom 25. og 26 april. Han hadde banet vei for en kommunistisk maktovertagelse i Polen.

Sovjet pekt ut som ansvarlig

Fire dager senere meddelte tyskernes etterforskningsgruppe at forbrytelsen hadde skjedd tidligere enn sommeren 1941, antakelig våren 1940. Denne konklusjonen var blant annet basert på dagbøker som var funnet. Som den danske rettsmedisineren Helge Tramsen skrev i ettertid: «Alle daterte opptegnelser var fra tiden før 22. april, og jo lenger ned man kom i lagene av lik, desto eldre dato.” Dette pekte indirekte på Sovjetunionen som ansvarlig. Churchill og Roosevelt mottok også rapporter fra egne rekker som pekte ut russerne som de mest sannsynlige gjerningsmennene.

7 INSTRUMENTER SOM FORMET MUSIKKENS HISTORIE

Da Katyn ble gjenerobret av Den røde hær sommeren 1943, opprettet de en kommisjon som konkluderte at polakkene var blitt drept av tyskerne to år tidligere. Churchill og Roosevelt lot som om de trodde på den sovjetiske versjonen for ikke å sette alliansen med Stalin på spill. Først i 1951 foretok Kongressen i USA en utredning, og konklusjonen var entydig: Blodbadet ble utført av sovjetiske myndigheter.

Gorbatsjov pekte ut NKVD

Det skulle ta flere tiår før Sovjetunionen innrømmet sin skyld. Det skjedde først under et møte mellom Polens president Wojciech Jaruzelski og Mikhail Gorbatsjov den 13. april 1990. Gorbatsjov pekte ut NKVD som ansvarlig, men unnlot å kommentere kommunistpartiets ansvar. Han røpet heller ikke hvor det fantes andre massegraver. Den informasjonen fikk polakkene to år senere da kopier av Stalins henrettelsesordre og andre dokumenter ble sendt til Polens nye president, Lech Walesa.

Nå kunne polske familier åpenlyst sørge over sine døde. I det kommunistiske Polen hadde det ikke vært lov til offisielt å trekke den sovjetiske versjonen i tvil. Derfor kom tilståelsen som en befrielse for mange. Major Adam Solski og tusenvis av hans offiserskolleger hadde fått oppreisning.

Kanskje du er interessert i