Vinterkrigen: Geriljakrig i 40 kuldegrader

Den bleke formiddagssolen henger lavt over Helsingfors 30. november 1939. Uten forvarsel kommer ni sovjetiske bombefly ut av skyene og begynner en tilsynelatende planløs rundflygning. Over havnen slipper et av flyene lasten, uten å treffe noen skip. Deretter fortsetter de inn over sentrum, trolig for å bombe sentralbanestasjonen, men heller ikke det går som planlagt. Bombene faller på jernbanetorget, der 40 innbyggere dør.

Nå sprer flyene seg. Noen bomber flyplassen – men treffer bare en hangar – andre angriper byens tekniske skole, der flere elever og lærere blir drept. Russerne flyr på kryss og tvers mens de slipper de siste bombene og skyter på et arbeiderstrøk, før de igjen samles i formasjon og forsvinner mot øst.

Først nå går byens flyalarm. De rustne hylene fra sirenene kan bare bekrefte at Finland er i krig med sin mektige nabo mot øst, Sovjetunionen. Fire timer senere returnerer russerne med 15 bombefly. Til sammen omkommer 200 innbyggere i Helsingfors denne dagen.

Gjennom kaoset baner en bil seg vei. I baksetet sitter landets forsvarssjef Carl Gustaf Emil Mannerheim. Egentlig skulle dette vært hans siste dag i stillingen – han har levert sin avskjedssøknad i utilfredshet med regjeringen. Han ønsket et større militærbudsjett, men ble avvist. Han anbefalte en mer ettergivende politikk overfor Stalin, og fikk nei. Nå vet alle at den finsk-svenske aristokraten er den eneste som kan redde Finland.

Stalin vil beskytte Leningrad

Konflikten med Sovjetunionen har vart i flere år, og så sent som 18. oktober 1939 la Stalin frem sine krav: Finland skal avstå Det karelske nes, ødelegge forsvarsverkene mot øst og leie ut Hanko-halvøya til en sovjetisk flåtebase. Alt sammen for å utvide sonen rundt den sovjetiske industribyen Leningrad som en sikring mot mulige militærangrep.

Finnene har avvist Stalins krav og gitt forsikringer om at Leningrad ikke har noe å frykte, for ingen fremmed makt vil få bruke finsk territorium til et angrep.

Finnene regner med at Stalins krav bare er de første i en lang rekke som vil ende med at landet deres blir slukt opp av Sovjet. Men i Moskva kan ikke Stalin begripe hvor det lille landet får så mye selvtillit fra. Han har blitt mistenksom. Forklaringen må være at finnene har hemmelige avtaler med Sovjets fiender, og han bestemmer seg derfor for å ta de finske områdene med makt.

Som leder av invasjonshæren utpeker han marskalk Kirill Meretskov, Leningrads militære kommandant.

Slaget ved Suomussalmi. Russerne etterlot tonnevis av materiell og ammunisjon til finnene.

Angrepet begynner

Natten til 30. november er alle forberedelser avsluttet. Meretskov beordrer sin mektige hær i kamp:

«Kamerater! For å oppfylle den sovjetiske regjeringens og vårt store fedrelands vilje, gir jeg denne ordre: Troppene fra Leningrads militærdistrikt skal marsjere over grensen, knuse de finske styrkene og sikre Sovjetunionens nordvestlige grense og Lenins by, den proletariske revolusjons vugge».

Over den 1000 kilometer lange grensen – fra Barentshavet i nord til Østersjøen i sør – tromler Meretskovs armeer inn i Finland. Han rår over 500 000 soldater; tre ganger flere enn finnene. Dessuten har Meretskov 30 ganger så mange fly og 200 ganger så mange stridsvogner. Hans største bekymring er faktisk at Den røde armé skal ta seg så raskt frem at den glemmer å stanse før den kommer inn i Sverige. Meretskov regner med at det vil ta dem tolv dager å sikre kontrollen over Finland.

Mannerheim mangler alt

På den andre siden av grensen taler feltmarskalk Mannerheim inntrengende til sine soldater: «Finlands tapre soldater! Jeg har fått denne oppgaven i en stund der vår erkefiende nok en gang har overfalt landet vårt. Tillit til ledelsen er den første betingelsen for fremgang».

Tillit er det eneste han har. Som tidligere offiser i tsarens hær kjenner han krigens håndverk, utover det mangler han det meste. Finnenes våpen er stort sett fra tsar-tiden, og ammunisjonsbeholdningen rekker bare til noen uker.

Mannerheim vet at Finland aldri vil kunne vinne krigen. Han kan bare håpe på å forsinke den sovjetiske invasjonen så mye at omverdenen rekker å komme finnene til unnsetning. Førsteprioriteten hans er derfor å hindre Den røde armé i å trenge over Det karelske nes og nå frem til hovedstaden Helsingfors. Stort sett alle andre områder kan han ofre.

Den røde armé kjører seg fast

Mot nord viker finnene, og Meretskovs soldater gjør raske fremskritt. Byen Petsamo ved Barentshavet faller allerede første dag, og heller ikke i de nordfinske skogene møter Den røde armé motstand. Synet av en sovjetisk tanks er nok til å skremme finnene på flukt, og russerne kan rulle uhindret inn i landet.

Bare mot sør, på Det karelske nes, yter finnene en lumsk motstand med ødelagte brønner, nedbrente hus og minefeller.

«Finnene er mestre i fandenskap», klager en sovjetisk krigskorrespondent. «Når de trette mennene våre vil drikke, er landsbyenes brønner fylt med jord. Fiendene våre er ondskapsfulle og feige. Ikke før hadde de første røde kjemper satt sine bein på finsk jord, før den eksploderte. Det er miner overalt».

Russerne bruker en hel uke på de tre milene til finnenes hovedforsvarsverk, Mannerheimlinjen, som ligger som en bom tvers over Det karelske nes. Her går offensiven i stå.

Kommandoaksjon i mørket

Mannerheims taktikk holder, men en ukes retrett har slitt på soldatenes moral. Og Mannerheim irriterer seg over at soldatene i nord gir opp så raskt. For å styrke forsvarsviljen beordrer han en aksjon mot de sovjetiske styrkene ved Tolvajärvi nord for Ladogasjøen. I ly av natten trenger 140 finske soldater på ski frem til en sovjetisk militærleir.

Russerne har tent enorme bål for å holde varmen – og er perfekt opplyste mål. Finnene fordeler seg på toppen av en bakkekam. Uten en lyd glir de ned gjennom leiren, dreper alle og er borte bare noen minutter senere.

Tumultene setter en alvorlig støkk i soldatene i andre sovjetiske leire, som begynner å skyte vilkårlig ut i mørket. Og snart havner de sovjetiske soldatene i kamp med hverandre, mens finnene kan snike seg unna, uten tap.

Seieren er total. Tolvajärvi overbeviser finnene om at de tydeligvis kan ta opp kampen med den mektige fienden bare de spiller på lag med naturen.

Utrustet til feil krig

Naturen er definitivt en motstander russerne konsekvent har undervurdert. Soldatene er blitt sendt ut i den subarktiske vinteren iført olivengrønne sommeruniformer, som verken duger til å holde dem varme eller gir noen kamuflerende beskyttelse.

De færreste soldatene har vinterstøvler, og ingen av dem kan gå på ski. Det betyr at russerne med sitt tunge materiell ikke kan bevege seg i den dype snøen i skogene. De må holde seg til veiene, som forvandler den gigantiske angrepshæren til saktegående kolonner på 20, 30, 40 kilometers lengde.

Uten problemer kan finske skisol­dater i hvite vinterdresser trenge helt frem til kolonnene, suse inn mellom lastebiler og stridsvogner, kaste håndgranater eller molotovcocktails og være borte før russerne får summet seg. Med et par veltede trær kan kolonnen stoppes – og hvis stridsvognene i fremste rekke blir skutt i brann, er kolonnen lammet i flere timer.

Meretskovs offensiv kjører seg fast i det meste av Finland, fordi den er utrustet til en helt annen krig – en lynkrig i åpent, sentraleuropeisk terreng.