En ensom kamp: Gang på gang ba Churchill om hjelp i USA, men ble avvist. I et år så det ut til at britene skulle beseire Adolf Hitler ved egen kraft.

© Bridgeman Images

Winston Churchill lovet nazistene motstand til siste blodsdråpe

Frem til USA og Sovjetunionen gikk inn i krigen i 1941, var britene de eneste som stilte seg i veien for Hitler. Lederen deres var en overvektig og drikkfeldig sigarrøyker med en uuttømmelig energi.

18. januar 2018 av Else Christensen

 «Vi skal forsvare vår øy, koste hva det koste vil!» Ordene runget gjennom Underhusets møtesal. I 34 minutter talte Winston Churchill, med en stemme som steg og sank. 

Adolf Hitler skulle få motstand til siste blodsdråpe, lovet han.

«Vi skal kjempe på strendene. Vi skal kjempe på flyplassene. Vi skal kjempe på jorder og i gater. Vi skal kjempe i åsene. Vi overgir oss aldri», erklærte han, mens bifallet steg til torden i salen.

Det hersket en seierssikker stemning, men bemerkningen Churchill – ifølge en anekdote – lot falle etter talen, beskriver nok realitetene bedre:

Mens klappsalvene fremdeles runget, snudde Churchill seg til sidemannen og tilføyde tørt: «Og vi vil bekjempe dem med enden av en knust ølflaske, for det er det eneste vi har».

Churchill overdrev poenget; han hadde nettopp gitt britene det våpenet som skulle vise seg å bli avgjørende, ikke bare for Storbritannias, men for hele Europas overlevelse – troen på seier.

Hvordan han kunne være så skråsikker, er uforklarlig i lys av det som hadde funnet sted i Europa i månedene før. 

Samme dag som Churchill holdt denne talen i Underhuset, 4. juni 1940, ble de siste britiske soldatene under stor dramatikk reddet hjem fra strendene ved Dunkerque. 

Og nederlaget i Frankrike var bare det siste i rekken av katastrofer som rammet Europa denne våren. I april-mai hadde Hitler okkupert Danmark og Norge, og i mai-juni hadde også Nederland, Belgia og Frankrike falt. 

Sovjetunionen samarbeidet fortsatt med Hitler, og USA valgte å se en annen vei, fast bestemt på å forbli nøytral i den europeiske konflikten.

«Den endelige seieren over Storbritannia er nå bare et spørsmål om tid», triumferte Alfred Jodl, stabssjef i den tyske hæren.

Ikke siden år 1066, da normanniske styrker invaderte England og skjøv landets konge ned fra tronen, hadde øy-riket befunnet seg i større fare. 

Mens Churchill var på rundreise i Europa, førte Hitler valg­kamp i Bayern. I 1932 befant de seg på samme hotell, men Adolf Hitler var så ut­mattet av den tyske valgkampen at han ikke ville møte Churchill.

© Polfoto/Corbis

Winston Churchill satte alt inn på å vinne krigen

Faren tynget imidlertid ikke Churchill. På ingen måte. «Det virket som det tunge ansvaret ga ham fornyet ungdom», bemerket vennen Brendan Bracken om den 65 år gamle statsministeren.

I sine memoarer forklarer Churchill sinnsstemningen sin i de vanskelige dagene: «Det føltes som om jeg gikk side om side med skjebnen, og som om hele mitt liv så langt hadde vært en eneste lang forberedelse til denne timen og denne prøvelsen. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å svikte».

Den klippefaste troen skulle han få bruk for. Paris falt 14. juni – bare ti dager etter den store talen i Underhuset. 

Tyske styrker feide gjennom Frankrike, og snart lå bare Den engelske kanal, som bare er 34 kilometer bred på det smaleste, mellom nazistene og Storbritannia.

Ikke lenge etter – i begynnelsen av juli – begynte Luftwaffes bombefly å angripe britiske flybaser og flyfabrikkene i det sørlige England. 

Bombingen varte i over hundre dager, og ble kjent som «slaget om Storbritannia». Det var sammen med den senere tyske terrorbombingen av London Churchills første styrkeprøve med Hitler. 

Hvilken historisk person er du?

Svar på 41 spørsmål om deg selv, og finn ut hvilken av historiens største personligheter du minner mest om i HISTORIEs personlighetstest

London i ruiner

For britene, som var vant til å føle seg trygge på øya si, var de massive overflygningene og nattlige bombeangrepene en forferdelig opplevelse. Den tyske bombingen av London kostet 14 000 menneskeliv, og hundretusener mistet hjemmene sine.

Natt etter natt sendte flyalarmen søvndrukne menn, kvinner og barn ned i mørke, muggluktende tilfluktsrom. 

Churchill måtte flytte kontoret sitt til kjelleren under finansdepartementet, som i årene før krigen var blitt gjort om til en hemmelig operasjonssentral. 

Om nettene gikk han ofte opp på taket av bygningen for å betrakte den brennende byen etter tyskernes bombeangrep.

Under de heftigste angrepene høsten 1940 ga han ordre om at antiluftskytset skulle brake løs, uavhengig av om det var noe å skyte etter eller ei, for det var bedre for befolkningens moral enn den uhyggelige stillheten mens byen ventet på neste bombe.

Om morgenen etter bombeangrepene spaserte han ærverdig iført jakke og flosshatt gjennom ruinene, mens han kom med oppmuntrende ord til folk som var rammet. 

Den trinne skikkelsen med det bestemte ansiktsuttrykket ble et fast innslag i bybildet, og hadde en beroligende virkning på den engstelige befolkningen.

Det livet har lært meg

Politikeren, forfatteren og offiseren Winston Churchill øste gjerne av sin livserfaring. HISTORIE har samlet noen av de mange fargerike sitatene.

  • I årevis trodde jeg at min far med sin erfaring og teft hadde sett at jeg var et militærgeni. Senere ble jeg fortalt at han bare hadde kommet frem til at jeg ikke var begavet nok til å bli advokat.

  • Jeg har alltid fått mer ut av alkoholen enn alkoholen har fått ut av meg.

  • Dette har jeg lært: Gi aldri etter – aldri, aldri, aldri, aldri. Enten det gjelder noe stort eller smått, mer eller mindre viktig – gi aldri etter for annet enn overbevisning om fornuft eller ære. Gi aldri etter for makt! Og gi aldri etter for fiendens tilsynelatende overveldende overmakt!

  • Hvis Hitler invaderte helvete, ville jeg i det minste gi djevelen god omtale i Underhuset.

  • Krigen i våre dager er naken – nytteløs og fullstendig blottet for enhver ære. Fordums tiders pomp og prakt er borte. Krig er ingenting annet enn slit, blod, død og løgnaktig propaganda.

  • En sann diplomat er en som tenker seg om to ganger før han ikke sier noen ting.

Amerikanerne skulle inn i krigen

Britenes forsvarsvilje kom overraskende på tyskerne. «Når skal den der Churchill-typen kapitulere, tro? England kan da ikke holde stand for evig», fnøs Hitlers propagandaminister Goebbels.

Rundt årsskiftet 1940-1941 sto det imidlertid klart for Hitler at han ikke kom til å greie å bombe britene til en snarlig kapitulasjon. 

Han la derfor om taktikken og lot bombene stilne, for en stund. Da våren kom, slo tyskerne til igjen, denne gangen mot havne- og industribyer som Manchester, Liverpool og Belfast. 

I Liverpool ble 3000 mennesker drept i begynnelsen av mai, og på bare en uke ble 76 000 hjemløse. Deretter begynte angrepene igjen på London. 

På årsdagen for Churchills overtagelse av statsministerposten, 10. mai, regnet bombene over byen uten stans. Blant annet ble Underhusets møtesal lagt i ruiner. 

Noen uker før hadde nazistenes invasjon av Jugoslavia og Hellas tydelig vist at den tyske krigsmaskinen langt fra var tom for krefter.

For Churchill var det smertelig klart at britisk standhaftighet i seg selv ikke ville kunne stoppe Nazi-Tyskland. Løsningen på det problemet hadde slått ned i Churchill året før.

Like etter at han ble utnevnt til statsminister hadde han småpratet med sin 28 år gamle sønn Randolph under morgenbarberingen. 

Den unge mannen hadde spurt faren om han ville greie å hale seieren i land, eller om han ville bli nødt til å bortforklare et nederlag for befolkningen.

«Jeg vet hvordan vi skal gjøre det», hadde Churchill utbrutt – med ansiktet dekket av barberskum. Han måtte bare trekke amerikanerne inn i krigen, innså han. 

Med USAs nærmest ubegrensede ressurser og store reserver av soldater kunne det ikke gå galt.

Roosevelt sa nei til Winston Churchill

Det var bare én hake ved planen: Amerikanerne hadde absolutt ingen planer om å gå i krig. 

President Franklin D. Roosevelt, som var blitt valgt på å føre amerikanerne ut av 1930-årenes krise og elendighet, var inne i sin tredje presidentvalgkamp, og det siste han trengte var en blodig og kostbar krig:

«Sønnene deres blir ikke sendt ut i noen krig i utlandet», lovet han i valgkampen, og holdt det i tiden etter.

Churchill lot seg overhodet ikke kue av denne håndfaste avvisningen. I tale etter tale fortsatte han å flette inn appeller om amerikansk hjelp, og han gjorde USA moralsk ansvarlig for Hitlers dominans i Europa.

Tidlig i 1941 satte han i gang en intens sjarmoffensiv overfor amerikanerne. 

Kampanjen var i første omgang rettet mot Harry Hopkins, Roosevelts nærmeste rådgiver, som under sitt besøk i januar ble traktert med det ene storslåtte arrangementet etter det andre: 

En tur til Glasgow i Skottland, der Churchill demonstrerte sine talegaver overfor byens befolkning, helger på fornemme landsteder, store middager med årgangsvin og betydningsfulle gjester.

Den nøysomme Hopkins, som frem til han ble headhuntet av Roosevelt i 1931 hadde arbeidet i fattigomsorgen i amerikanske storbyer, utviklet under besøket en absolutt tillit til Churchills
lederskap og kampvilje. 

Etter hjemkomsten i februar 1941 rapporterte han til president Roosevelt at Churchill «er den drivende kraften bak krigsinnsatsen og måten krigen blir ført på. Han har et fantastisk grep om det britiske folk og dets klasser og grupperinger».

Hopkins skulle bli Churchills viktigste allierte i forhandlingene de neste månedene. Enigheten de kom frem til 11. mars resulterte i låne- og leieloven som sikret britene hjelp i form av våpen og annet krigsmateriell – betalingen ble utsatt til etter krigen. 

Hittil hadde amerikanerne krevd pengene straks. 

I 1948 kom Churchill til Oslo for å bli utnevnt til æresdoktor ved universitetet. Kong Haakon tok imot ham på Fornebu.  

© Scanpix

Winston Churchill skjøvet ut på sidelinjen

Først med angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 ble USA for alvor revet ut av illusjonen om at landet kunne holde seg nøytralt i det som nå i enhver forstand var en verdenskrig.

«I dag er vi alle i samme båt som Dem og imperiets folkeslag», telegraferte Roosevelt til Churchill. Statsministeren planla å dra til USA allerede to dager senere. Men Roosevelt svarte at han først hadde tid en måned senere.

«Jeg har aldri følt meg så sikker på at vi vil seire til slutt, men vi kan bare nå dette målet i fellesskap», svarte Churchill litt avmålt. 

Han forsto snart at han og britene var i ferd med å bli skjøvet ut på sidelinjen i krigen mot Hitler. Nesten et halvt år tidligere hadde Hitler med sitt angrep på Sovjetunionen brakt Stalin inn i krigen, og fra nå av ville de to store nasjonene – USA og Sovjet – sette dagsorden for resten av krigen.

Dagen etter angrepet på Pearl Habor erklærte USA krig mot Japan, og deretter erklærte Hitler krig mot USA. Endelig sto ikke britene alene i krigen, i stedet var de i ferd med å havne i skyggen.

De første tegnene på at den britiske innflytelsen var på retur, hadde vist seg allerede før Pearl Harbor. 

Da Roosevelt og Churchill møttes første gang – i Placentia-bukten utenfor Newfoundland i august 1941 – hadde Roosevelt insistert på å avtale en visjon for verden etter nazismen. 

Churchill hadde motvillig gått med på å underskrive erklæringen, som blant annet garanterte «alle menneskers rett til å velge hvilken styreform de ønsker å leve under».

Utsagnet kunne bare leses som et anslag mot det britiske imperiet. Churchill forklarte i Underhuset at han hadde ment de europeiske folkeslagene som levde under nazismens åk, men han talte mot bedre vitende. 

Under møtet med presidenten hadde Roosevelt forklart ham at «vi kan ikke bekjempe fascismens slaveri uten samtidig å arbeide for å befri mennesker over hele verden fra en bakstreversk kolonipolitikk».

Ved møtene de allierte lederne holdt – i Teheran (november 1943) og på Jalta (februar 1945) – følte Churchill seg ofte som femte hjul på vognen i møter med Stalin og Roosevelt.

Churchill forsøkte å bevare rollen som midtpunkt ved å kaste seg ut i hektisk reiseaktivitet. Han avla hyppige besøk ved fronten og hadde møter med generaler og statsledere. I 1943 var han utenlands hele 147 dager.

Det høye aktivitetsnivået satte sine spor – helsen begynte å svikte. Churchill hadde aldri sagt nei til verken god mat eller sterk sprit. Han var overvektig, og allerede under et besøk i USA i 1941 hadde han fått et lite hjerteinfarkt. 

Sykdommen ble dysset ned, men flere la merke til at statsministeren oftere og oftere virket svært trett. Mot slutten av krigen følte han seg nesten konstant utmattet.

«På det tidspunktet var jeg svært trett, og fysisk så svekket at jeg måtte ha et par marineinfanterister til å bære meg opp trappene mens jeg satt i en stol», forteller han i sine memoarer. 

Vil du ha enda flere historier fra andre verdenskrig?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen.

De beste tilbudene finner du her

Terror mot Tyskland

For likevel å gi et effektivt bidrag til krigen sendte Churchill britiske bombefly inn over tyske byer, og flere ble lagt i ruiner. 

Bombene kostet rundt 600 000 tyskere, de fleste kvinner, barn og gamle, livet. I dagene 13. til 15. februar 1945 ble minst 25 000 drept bare i Dresden under den britisk-amerikanske bombingen av byen.

I løpet av våren 1945 erobret de allierte store deler av Tyskland, men de fikk ikke stilt Adolf Hitler til regnskap for forbrytelsene. Han døde for egen hånd, like før Den røde armé erobret Berlins sentrum i mai 1945.

To måneder senere besøkte Churchill den inntatte tyske hovedstaden. Etter en rundtur i Hitlers sønderskutte rikskanselli samlet en gruppe tyskere seg rundt statsministeren. 

Til britenes store overraskelse begynte de å rope hurra. Bare én gammel mann ristet oppgitt på hodet.

Churchill hadde nådd sine mål i livet. Han hadde ledet en stor militæroperasjon og reddet fedrelandet fra utslettelse – og den evige jakten på oppmerksomhet var også forbi: 

«Historien vil behandle meg godt», sa han, «for det er jeg som skriver den».

Les mer

Winston S. Churchill: Mine unge år, Gyldendal, 1945.Blod, svette og tårer: Taler av Winston S. Churchill 1938-1942, Cappelen, 1946. Winston S. Churchill: Den annen verdenskrig, Cappelen, 1948-1954 (12 bind). Roy Jenkins: Churchill, Historie & Kultur, 2010. Paul Johnson: Churchill, Pax, 2010.

Kanskje du er interessert i