Libyas opprør har røtter i oldtiden

Innbyggerne i Paris er vant til pompøse statsbesøk, men julen 2007 sperret de likevel øynene opp: Eskortert av en kamel og 30 kvinnelige livvakter – samtlige visstnok jomfruer – kom oberst Gaddafi til æresvakt og middag med president Sarkozy i Elysée-palasset.

Lys fremtid for Gaddafi

Fremtiden så lysere ut enn noen gang for den libyske lederen. Britenes statsminister hadde avlagt Tripoli et besøk, og Silvio Berlusconi hadde tatt overstrømmende imot i Roma. President Bush hevet handelsblokkaden mot landet, og i FN ble en stol trukket ut, slik at Libya kunne ta plass ved Sikkerhetsrådets bord.

Da opprøret kom i 2011, ble prognosene straks verre – ikke bare for Libyas diktator gjennom 42 år, men også for landet som samlet nasjon.

I dette øyeblikk er ikke landet forent i den sosialistiske staten Gaddafi ville skape, men snarere splittet i blandingen av stammer, klaner og selvstendige provinser som har kjennetegnet området i historisk tid.

Italia skapte Libya

Som geografisk begrep kan navnet Libya spores tilbake til oldtiden – for grekerne kalte hele Nord-Afrika for Libya. Det vi i dag kaller Libya, var tidligere tre forskjellige provinser – Cyrenaika, Fezzan og Tripolitania – med hver sin etniske sammensetning.

Ingen tenkte på å kalle området for Libya før en italiensk geograf brukte det i 1903. Fedrelandet hans tok navnet i bruk da området ble erobret fra osmannerne i 1911.

Under andre verdenskrig mistet Italia koloniene, og med de allierte kom områdets opprinnelige navn igjen i bruk: Britene styrte Tripolitania og Cyrenaika, mens franskmennene tok seg av Fezzan.