Emukrigen var en gjenganger i australske aviser, og det var ikke fritt for at mediene moret seg på hærens bekostning. 
© The Western Mail

Australske soldater ydmyket av fugleflokk

Emu-krigen i 1932 var en skamplett for den australske hæren. En tropp kampklare og veltrente soldater tapte mot en tilsynelatende underlegen fiende: en flokk emuer.

3. oktober 2016 av Jesper Rovsing
Maskingeværskytteren O’Hall-oran befinner seg midt i kampens hete – på vill jakt etter fienden. Han sitter på planet på en lastebil som humper av gårde i 55 km/t over et ujevnt jorde i det golde, vestlige Australia. 


Men selv om fienden beveger seg til fots, løper han like fort som lastebilen, og holder seg hele tiden akkurat utenfor skuddhold. For øvrig er O’Halloran så opptatt av å holde seg fast han ikke får fyrt av et eneste skudd.

O’Halloran har begynt å få en snikende følelse av at motstanderen overgår troppen hans både når det gjelder krigslist og organisering. Akkurat det er temmelig bekymringsfullt, ettersom fienden bare er en stor fugleflokk.

Maskingeværskytteren er soldat i en tropp i den australske hæren som har fått i oppdrag å nedlegge 20 000 emuer. Fuglene har invadert hveteåkrene i området rundt Campion og Walgoolan i delstaten Western Australia, og er nå godt i gang med å fortære avlingene med en alarmerende appetitt. 

Da bøndenes innstendige anmodninger om hjelp når den militære kommandanten i Perth, høres oppdraget ut som historiens enkleste kamp. Likevel sender han i november 1932 en tropp soldater utstyrt med to maskingevær til fronten – den støvete avkroken Burracoppin. 

Nederlaget festet til film

Soldatene oppretter sitt militære hovedkvarter på en lokal gård, og begynner straks å speide etter emuer. Ordren er klar: Skyt fuglene, og send krigsbytte i form av emufjær til kavaleriet i Sydney, slik at rytternes hatter kan bli standsmessig dekorert.

Soldatene følger en enkel taktikk, der de ligger på lur med maskingeværene klare til skudd. Men helt fra starten viser det seg å være nesten umulig å drepe mer enn et par emuer om gangen. Fuglene samler seg i mindre flokker. Hver av disse gruppene ser ut til å ha sin egen leder som holder vakt, mens resten av flokken beiter ivrig av hveten. 

Ved det minste tegn på fare kommer det et varselskrik fra lederen, før de nærmeste fuglene flykter. Gruppens frykt smitter raskt over på resten av flokken, og situasjonen utvikler seg til en total masseflukt mot nærmeste skjulested.

Under hver trefning blir store mengder hvete tråkket ned. Dermed gjør militærets angrep ofte mer skade enn gavn. Plutselig er soldatene ikke lenger så begeistret for at kommandanten i sitt overmot inviterte et filmteam til å overvære kampen mot emuene. For krigen går tydeligvis ikke som beregnet. Faktisk har emuene vunnet hvert eneste slag. 

Emuen er en uovertruffen soldat

Derfor må troppssjefen, major Meredith, forklare i en offisiell rapport hvorfor kulene ikke har noen effekt:

«Man må forstå at en emu kan løpe i 70 km/t når den får farten opp. Etter den første salven har vi dermed å gjøre med et mål som beveger seg uhyre raskt, og som bare er synlig i et svært kort øyeblikk».

Samtidig konstaterer majoren at emuen er imponerende vanskelig å ta knekken på. For eksempel blir en emu bare tilfeldigvis nedlagt da den blir påkjørt av en av militærets lastebiler. Det viser seg senere at kadaveret har et titall skuddsår. 


Fuglen har tydeligvis fått sårene flere dager før – uten at kulene har hatt noen synlig virkning. Slike opplevelser får major Meredith til å revidere oppfatningen av fienden og skamrose den i sin militære rapport: 

«Hvis vi i militæret hadde bare én divisjon som kunne ta imot kuler på samme måte som disse fuglene, kunne vi stått imot enhver hær i hele verden. En slik divisjon ville vært like usårlig overfor maskingevær som en stridsvogn».

Politiker vil gi emuene medaljer

Samtidig har de første rapportene nådd frem til parlamentet, der de folkevalgte ikke vet om de skal gråte eller le. Flere av politikerne som går på talerstolen velger det siste:

«Kommer hæren til å overrekke medaljer i denne krigen?» spør en politiker ertende i parlamentet.


«De bør i så fall gå til emuene, for de har foreløpig vunnet alle slagene», bemerker en annen tørt.

Mens de folkevalgte morer seg på hærens bekostning, gleder militæret seg over – i en ellers humørløs rapport – at krigen tross alt ikke har kostet sårede eller drepte soldater.

Forsvarsministeren må konkludere med at «emuene har fått de væpnede styrkene til å se ut som idioter». Og statsministeren river seg i håret over hærens innsats da opposisjonen griller ham i parlamentet og vil vite hvor ansvaret for farsen skal plasseres.

En ny ekspedisjon blir sendt til området, men uten suksess. Soldatene trekkes tilbake, og bøndene får beskjed om at de må ta livet av emuene selv. Hver gang de i årene som følger ber om hjelp til å motstå emu-angrep, blir nødropet omhyggelig ignorert. Kavaleriet i Sydney skal etter sigende aldri ha fått nok fjær til å pynte rytternes hatter.

Kanskje du er interessert i