Slaget ved Omdurman 1898.

Ved hjælp af moderne våben kunne briterne slå mahdisterne, der ellers var seks gange så mange.

© Osprey publishing

Maskingevær meide ned mahdiens menn

Slaget ved Omdurman innledet en ny tidsalder i krigens­ historie. En liten britisk styrke slo en muslimsk opprørshær bestående av over 50 000 krigere. Da viste det seg hva artilleri, maskingeværer og hurtigskytende geværer kan utrette mot en dårlig rustet fiende.

3. mai 2017 av Magnus Västerbro / Alt om Historie

De britiske soldatene våknet tidlig. Allerede kvart på seks begynte solen å stå opp, og et forsiktig lys bredte seg over sletten ved Omdurman. Fra sitt utkikkspunkt kunne den unge kavalerioffiseren Winston Churchill se fienden i det fjerne. Den muslimske opprørshæren, kjent som mahdist-er etter lederen Muhammed Ahmad al-Mahdi, sto oppmarsjert i en mer enn åtte kilometer bred front. Ved siden av den var det også store mengder soldater i reserve – i alt mer enn 50 000 mann.

I mindretall

Den britiske styrken besto av 8000 soldater, forsterket med ytterligere 17 000 egyptiske og sudanesiske, som var plassert med Nilen
i ryggen. Rent tallmessig var den britiske hæren med andre ord fienden svært underlegen.

Irans statsminister ble kuppet av amerikanske agenter

IRANS STATSMINISTER BLE KUPPET AV AMERIKANSKE AGENTER

Rett før klokken seks satte mahdistene seg i bevegelse. Ryttere satte av sted fremover og utstøtte samtidig høylytte skrik som vokste til et drønn. For de britiske soldatene var opplevelsen fryktinngytende. Lyden ble intens, «som drønnet av en sterk vind eller av havet før en storm", som Win-ston Churchill beskrev opplevelsen i boken The River War, utgitt bare ett år senere. Følelsen av ensomhet og redsel kom over ham, «tross den tillit jeg hadde til sivilisasjonens våpen", som Churchill uttrykte det. Fiendens første styrke nærmet seg den britiske linjen. På den venstre flanken, sett fra britene, var det krigere under en grønn fane.
I midten var det en mengde soldater utstyrt med lange spyd og enkle musketter, og til høyre red en styrke som hadde med seg flere hundre hvite vimpler som blafret friskt i vinden. 

Maskingevær montert på en artillerivogn.

© Alamy/All over Press

Døde i hopetall

For den unge britiske offiseren lignet den angripende hæren mer på gamle avbildninger av sarasenere fra middelalderens korstog enn en moderne kampstyrke.Så åpnet britene ild. Først eksploderte granater inne i fiendens linjer. De hvite vimplene vaiet og falt mens soldatene døde i hope-tall. Men nye krigere strømmet til og løftet vimplene igjen. Etter ytterligere noen hundre meter var det det britiske infan-teriets tur, forsynt med hurtigskytende Enfield-geværer – og først og fremst med det ødeleggende maskingeværet Maxim, som kunne fyre av mer enn 600 skudd i minuttet. Det som fulgte var intet mindre enn en nedslakting. Britene kunne i ro og mak skyte mot en fiende som led umåtelige tap før den engang nådde motstanderens frontlinje.

«Geværene ble varme – så varme at de måtte byttes ut med reservenes. Maxim-maskingeværene tømte alt vannet i kjølekappene og ble fylt på av Cameron Highlanders vannflasker før de kunne fortsette sitt dødbringende arbeid", skrev Churchill.

Hele tiden fortsatte mahdistene stormløpet. «Kuler rev opp huden, knuste og splintret beinene og blodet sprutet fra fryktelige sår. Modige menn kjempet seg fram gjennom et helvete av hvislende metall, eksploderende granater og store støvskyer – lidelse, fortvilelse, død", som Churchill så malende beskrev det.

HVORDAN OPPSTO MYTEN OM FARAOS FORBANNELSE?

De få mahdistene som overlevde stormangrepet, flyktet tilbake over mark-ene. Så var den første fasen av slaget ved Omdurman slutt. Men lederen for de sudanesiske styrkene, Abdullahi ibn Seijid-Muhammed, hadde bare sendt fram en del av den enorme hæren. Han hadde flere soldater å sette inn – og snart skulle det vise seg at den britiske hæren sto overfor en betydelig farligere trussel. Slaget var langtfra over.

Angrepet fra dalsøkk

Til å begynne med ga den britiske øverstkommanderende, Herbert Kitchener, styrkene sine ordre om straks å bryte opp og marsjere mot selve byen Omdurman for å komme fram før de overlevende fra fiendens styrker rakk å omgruppere.

Det 21. lansenerregiment, en kavaleristyrke på 400 veldrillede menn (Churchill var en av dem), ble sendt ut for å sikre marsj-veien. De regnet ikke med å måtte jage bort mer enn et par hundre motstandere. Men ute på sandsletten ble de plutselig angrepet av mer enn 2500 fotsoldater som hadde gjemt seg i et dalsøkk. 

Winston Churchill tilhørte det 21. lansenerregiment som deltok i slaget ved Omdurman.

© Hulton archive/Getty/All over Press

Etter intens kamp kunne det britiske kavaleriet likevel gå til motangrep. Det var en kamp som stod og vippet en kort stund, men også der ble den overlegne britiske kanonkraften omsider utslags-givende. Ikke mindre enn tre av britene som var innblandet i denne kampen ble senere belønnet med den høyeste utmerkelsen for tapperhet, nemlig viktoria-korset.

Reddet av forsterkninger

Størstedelen av den britiske hæren kunne fortsette marsjen mot Omdurman samtidig med at en mindre styrke under ledelse av den skotske obersten Hector MacDonald (av sine soldater kalt «Fighting Mac”) dannet baktroppen. Snart skulle det vise seg at MacDonalds menn – som besto av omtrent 3000 sudanesiske soldater – skulle bli stilt overfor enda et voldsomt angrep. Nærmere 15 000 mahdister hadde nemlig forflyttet seg rundt slagmarken i en godt skjult manøver og angrep nå med full tyngde.

SLAGET OM SINGAPORE

MacDonald klarte med stor dyktighet å vende sin lille styrke og stille dem opp mot fienden. Mahdistene angrep med samme dødsforakt som før, og MacDonalds menn hadde ingen tunge våpen som støtte. I stedet avfyrte de sine Enfield-geværer så fort det bare gikk – opp til ti skudd per minutt – mot en fiende som nærmet seg uavbrutt, også denne gangen uten å bry seg om tapene sine.

Men i siste øyeblikk, rett før mah-distene nådde fram til den britiske linjen, kom det forsterkninger. Med intens ildgivning klarte det nyankomne kompaniets skyttere fullstendig å knekke kraften i angrepet.

Desperat angrep

Slaget ved Omdurman var i praksis slutt. Et siste desperat angrep ble gjennomført av en mindre gruppe som besto av 500 av mahdistenes ryttere. Uten støtte red de rett mot den britiske linjen. Da, skrev Churchill, «var det tydelig at de ikke kunne lykkes. Ikke desto mindre red de uten å blunke, mange av dem uten våpen, men likevel presset de hestene til å ri for fullt mot den sikre død.

Alle ble drept og falt straks de kom på skuddhold … en håndfull rytterløse hester var det eneste som krysset infanteriets linje.”

Seieren var total. I alt hadde mah-distene mistet nesten 28 000 mann. Bare 47 britiske soldater hadde falt, og 382 ble såret. For første gang i verdenshistorien hadde høyeffektive våpen, hurtigskytende geværer og enda mer
effektive maskingeværer demonstrert sin brutale kraft. Eller som Winston Churchill formulerte det:

«Den mest overbevisende seier som vitenskapens våpen noen sinne har vunnet over barbarer.” 

Mahdiens grav i Omdurman ble skjendet av britene.

Kanskje du er interessert i