Argentinske jagerfly slipper to store bomber på 500 kg hver over den britiske fregatten HMS Antelope. Bilder fra bombingen blir symbolet på Falklandskrigen.

Slaget om Falklandsøyene

I april 1982 våkner Storbritannia til et sjokk. Argentina har invadert de britiske Falklandsøyene og utfordret britene. Invasjonen blir startskuddet til slaget om Falklandsøyene.

15. oktober 2015 av Erik Bork

Trusselen mot Falklandsøyene kommer som et sjokk

  • 2. april 1982 kl. 02.00. London, Storbritannia.

Argentina har med jevne mellomrom truet med å erobre de britiske Falklandsøyene, men hittil har britene ignorert truslene.

Presseoffiser Roger Goodwin har knapt falt i søvn i det vesle vaktrommet under forsvarsdepartementet da telefonen plutselig begynner å kime. Klokken er to om natten, men stemmen i røret er insisterende: Roger Goodwin må øyeblikkelig stille i møtelokalet i sjette etasje. Bare iført bukser og nattskjorte haster Roger Goodwin opp til lokalet, der stemningen er anspent.

Sjefen for den britiske marinen, Sir Henry Leach, er nettopp ankommet fra en fest i Downing Street, og fremdeles ikledd smoking forklarer han alvoret i situasjonen: Ifølge etterretningstjenesten er en stor flåtestyrke fra Argentina på vei mot de britiske Falklandsøyene, og alt tyder på at argentinerne vil invadere øyene i løpet av de neste timene.

Verken Goodwin eller resten av offiserene kan tro sine egne ører. Riktig nok har Storbritannias eierskap til Falklandsøyene lenge vært en torn i øyet på Argentina, men landets fiendtlige utspill har så langt bare blitt oppfattet som tomme trusler. Med en ny militærjunta ved makten i Argentina ser det nå ut til å ha endret seg, og da Roger Goodwin vender tilbake fra møtet, ringer samtlige telefoner.

Argentina har lagt opp til åpen krig mot den gamle kolonimakten, og all verdens avisredaksjoner venter nå på Storbritannias svar.

Argentina angriper Falklandsøyene i nattens mulm og mørke

  • 2. april 1982. Falklandsøyene, 4 km sør for Stanley.

Argentinske skip er kommet frem til havområdet rundt Falklandsøyene, der de satser på å overrumple britene med en landgang.

Det er en stille og beksvart natt på Falklandsøyene. En hviskende løytnant Guillermo Sánchez Sabarots teller de svartkledde kommandosoldatene sine og konstaterer lettet at alle 92 har kommet seg i land. Ute på havet kan de ikke lenger se destroyeren som få timer før ankret opp og firte de topptrente soldatene ned i gummibåtene i ly av nattemørket. Nå er soldatene helt på egen hånd, mens de beveger seg langsomt fremover i mørket mot de britiske militærbrakkene omtrent ti kilometer borte.

Det er en hard oppgave. Terrenget er ujevnt, og bare en av soldatene har nattkikkert. Gruppen blir splittet opp da det plutselig dukker opp en bil i høy fart på en øde landevei, og soldatene må søke dekning.

Kort etter snubler Sabarots' nestkommanderende i det steinete terrenget. Han får et brudd i ankelen, og må etterlates. Det er derfor ikke en fulltallig argentinsk enhet som omsider får øye på brakkene. En enslig pære lyser i et av vinduene, og med ladde maskingevær omringer de argentinske soldatene bygningene, så stille som mulig.

Hjertet hamrer i brystet på Sabarots da han gir ordre om å sende den første tåregassgranaten inn gjennom et vindu. 1, 2, 3 – sekundene går, men ingenting skjer. Enda en granat blir kastet inn, og flere følger etter, helt til Sabarots må konstatere at britene har vunnet det første slaget: Brakken er allerede forlatt. Sabarots må sende soldatene sine videre i retning hovedstaden Stanley og øyenes administrasjonsbygning.

Argentinske styrker går i land på Falklandsøyene 2. april 1982 og angriper strategiske militære mål. Snart har invasjonsstyrkene okkupert alle de strategisk viktigste stillingene på den britiske øygruppen.

Unntakstilstand på Falklandsøyene

  • 2. april 1982 kl. 02.30. Falklandsøyene, farvannet utenfor Stanley.

Flere argentinske soldater er satt i land – ennå har britene problemer med å få overblikk over hvordan fienden rykker frem.

“Kontakt!” Det vesle britiske motorskipet MV Forrest sender ut sin første advarsel klokken halv tre om natten. Skipet er beordret ut på sjøen utenfor Stanley for å registrere eventuell fiendtlig aktivitet, og ettersom timene går, fanger Forrests radar opp det ene store argentinske krigsskipet etter det andre.

Den britiske guvernøren Rex Hunt erklærer unntakstilstand på Falklandsøyene. Det er 13 000 kilometer til Storbritannia og det britiske militærapparatet, så Hunt må ta egne beslutninger. Han har allerede sammenkalt sine to majorer og sendt ut en håndfull soldater til et par knutepunkter: Noen holder vakt ved havnen, andre rundt innfartsveiene til administrasjonsbygningen. Dessverre er øyas bombekaster ødelagt, så våpnene består av et par granatgevær og maskingevær.

Med det forsvaret kan Hunt bare håpe på et mirakel, mens soldatene på utkikkspostene melder om både fiendtlige krigsskip, helikopter og kommandosoldater som ankommer fra alle kanter. Fra militærbrakkene kan det allerede høres fiendtlig skyting, og det er derfor en nervøs og rasende Hunt som forskanser seg i administrasjonsbygningen sammen med militærledelsen og rundt 30 marinesoldater.

Det varer ikke lenge før de hører at argentinerne kommer. Argentinerne regner tilsynelatende ikke med at huset er bevoktet, for de sender bare en liten gruppe på fem mann frem mot administrasjonsbygningen – kanskje i håp om å ta Rex Hunt til fange ved et raskt overraskelsesangrep. Argentinerne blir imidlertid stygt skuffet.

De britiske marinesoldatene åpner ild fra flere sider, og på et øyeblikk forvandles bygningen til et inferno av støv og susende kuler. Tre argentinere blir såret – og et par stykker som har søkt dekning, blir tatt til fange. Den første kampen er vunnet, men det er bare en kort utsettelse. Flere argentinske soldater er nå på vei mot Stanley.

Argentiske forsterkninger ankommer

  • 2. april 1982 kl. 06.00. Falklandsøyene, på havet 1 km fra Stanley.

De argentinske marinesoldatene gjør seg klar til andre angrepsbølge.

Støyen er øredøvende om bord på landgangsfartøyet Cabo San Antonio da tjue argentinske amfibiekjøretøy med 30 sekunders intervall sendes ut i havet og inn mot kysten. Snart merker løytnant Hugo Santillón fast grunn under hjulene. Han er glad for å være med på å få Falklandsøyene tilbake på argentinske hender.

Santillón beordrer kjøretøyene over stranden og opp på veien, der de fortsetter mot Stanley og den britiske administrasjonsbygningen. Stikk i strid med det de hadde regnet med, møter Santillón og mennene hans ingen motstand, før de kommer inn på den siste rette strekningen mot Stanley.

Her blir de beskutt fra flere hustak, men ilden besvares med bombekastergranater, og kort etter ebber den britiske motstanden ut. Kolonnen med amfibiekjøretøy fortsetter deretter med full kraft inn i den lille hovedstaden, der Santillón regner med at mennene hans straks skal delta i kampene om administrasjonsbygningen. Men plutselig får Santillón kontraordre. Med utsikt til de store invasjonsstyrkene ønsker britene å arrangere et møte.

De har latt en av de argentinske soldatene som er tatt til fange i administrasjonsbygningen, kontakte sine overordnede og overbringe ønsket om forhandlinger. Like etter stanser Santillón og mennene hans derfor fredsommelig opp foran bygningen. Deretter trer admiralen, Carlos Busser, inn i bygningen med hånden rakt frem til hilsen.

Inne i huset er stemningen iskald, og argentinernes krav om fullstendig kapitulasjon møtes i første omgang med tilbakeholdenhet av guvernør Hunt. Busser forteller om det argentinske militærets enorme overlegenhet i luften, på vannet og på jorden: “Du har din jobb, og jeg har min jobb,” forklarer admiralen henvendt til den britiske guvernøren.

“Din jobb er å unngå at alle mennene dine blir drept av våre menn,” fortsetter han. Hunt utveksler et par megetsigende blikk med sine to majorer og beslutter deretter å overgi seg.

149 års britisk overherredømme på Falklandsøyene er over.

Nyheten om kapitulasjonen skaper uro i London

  • 3. April 1982. London, Storbritannia.

Nyheten om den britiske kapitulasjonen på Falklandsøyene når London.

Hele Storbritannia er i sjokk. Ikke siden andre verdenskrig har det britiske imperiet følt et så klart angrep på sine interesser – og det blir ikke bedre av at BBC viser bilder av tusenvis av jublende argentinere i Buenos Aires' gater.

Alle parlamentsmedlemmer er hasteinnkalt, og til lyden av illsinte politikere reiser en stålsatt statsminister Margaret Thatcher seg: “Dette uprovoserte angrepet har ingen spor av rettferdighet og ikke snev av lovgyldighet,” roper hun. Falklandsøyene ligger så langt borte at krigsskip er helt nødvendig for å gjenvinne kontrollen over øyene. Men problemet er at den britiske marinen har gjennomgått store nedskjæringer, og et stort antall skip venter på å bli solgt eller ligger i havn på grunn av mangel på drivstoff og reservedeler.

Samtidig er et større antall skip opptatt i en fredelig øvelse langt fra Falklandsøyene, nemlig i de varme farvannene rundt Gibraltar. Der mottar kontreadmiral Sandy Woodward beskjeden om at han er utnevnt til leder av den britiske marinens første stormløp mot argentinerne.

Mens opphissede britiske politikere fremdeles diskuterer og roper høyt i parlamentet, begynner Woodward og den første gruppen på rundt ti krigsskip og atomubåter den lange reisen over Atlanterhavet mot Falklandsøyene.

USA erklærer sin støtte til Storbritannia

  • 30. April 1982. Falklandsøyene.

Britiske krigsskip har vært på vei til Falklandsøyene i flere uker. Imens har diplomatiet arbeidet på høygir, men uten resultat.

Stemningen er spent blant argentinerne – særlig på Falklandsøyene, der soldatene har brukt den siste måneden til å forberede seg på britenes ankomst. Dagen før har et argentinsk skip observert de første britiske krigsskipene, og på land har forhandlingene brutt helt sammen.

FN fordømmer Argentinas invasjon, og nå erklærer også president Ronald Reagan og hele USA sin fulle støtte til Storbritannia. I en meddelelse som blir overlevert til Argentina via den sveitsiske ambassaden, gjør den britiske regjeringen saken helt klar: En radius på 200 sjømil rundt Falklandsøyene er nå erklært krigssone, og det meste av Storbritannias flåtestyrke er på vei.

Britiske styrker er klare til å angripe

  • 2. mai 1982. Atlanterhavet, 320 km fra Falklandsøyene.

Den britiske marinen er i posisjon. Britene er nervøse for hva argentinerne kan finne på og bestemmer seg for å angripe først.

Om bord på den britiske atomubåten “Conqueror” fanger mannskapet tydelig opp den dumpe lyden fra den argentinske krysseren “General Belgrano”. “Sjuufff, sjuufff, sjuufff” lyder det igjen og igjen i sonaren, etter hvert som de trebladete propellene driver skipet over havet.

Kontreadmiral Sandy Woodward er bekymret for den argentinske krysseren. Den har en destroyer på hver side og beveger seg altfor nær innpå den britiske flåten. “Conqueror” går opp til overflaten med jevne mellomrom og bekrefter fiendens posisjon, for kort etter å dykke igjen og fortsette forfølgelsen med en fart på omtrent 18 knop – mer enn nok til å holde tritt med den argentinske krysseren.

Litt før klokken 16 avgjør kaptein Christopher Wregranford-Brown at tiden er inne. Ubåten dykker og går i en stor bue, helt til den oppnår en perfekt 90-graders vinkel til den argentinske krysseren. Tre missiler forsvinner mot målet i vifteformasjon, og nøyaktig 54 sekunder etter den første avfyringen ser ubåtkapteinen et stort lysglimt i periskopet. “General Belgrano” er truffet, og mens “Conqueror” snur dypt under havoverflaten, kjemper den argentinske besetningen for livet. 323 omkommer.

Kampen på havet blir intens

  • 4. Mai 1982. Argentina, Río Grande-flybasen.

Kampene på havet tilspisser seg da britene senker nok et argentinsk skip. Søramerikanerne vil svare raskt.

Tapet av “General Belgrano” er et hardt slag for argentinerne. De har allerede mistet flere fly, og denne morgenen regner de britiske bombene til og med ned over viktige posisjoner på Falklandsøyene. Det er derfor to hevngjerrige argentinske piloter, Augusto Bedacarratz og Armando Mayora, som setter seg inn i hver sin Super Étendard-jager på flybasen Río Grande helt sør i Argentina. De franskbygde jagerne er utstyrt med missiler som er spesialbygd for angrep på skip, og utgjør Argentinas mest fryktinngytende våpen.

Været er dårlig, og sikten helt nede i et par kilometer da flygerne nærmer seg Falklandsøyene. Den største frykten deres er de britiske Sea Harrier-flyene som konstant er på patrulje i området. De forsøker derfor å holde den elektroniske kommunikasjonen på et minimum.

De britiske skipene er i forveien lokalisert av et argentinsk radarfly, men Bedacarratz og Mayora har i første omgang problemer med å finne skipene til fienden. Endelig, rundt klokken 11, får de øye på et større skip og taster straks inn koordinatene i våpensystemet. Deretter flyr de ned i angrepshøyde. Omtrent fire minutter senere avfyrer pilotene hvert sitt missil med få sekunders intervall.

Bedacarratz og Mayora ser missilene forsvinne i disen og setter straks kursen mot basen. Først om kvelden får de vite gjennom mediene hva de har truffet. Det dreier seg om destroyeren HMS Sheffield, som straks tok fyr. Tjue britiske sjøfolk mistet livet.

Diplomatiske avtaler kan nå umulig nytte

  • 21. mai 1982. Falklandsøyene, San Carlos-stredet.

Flere fredsutspill avvises av begge parter, og britene forbereder en storstilt landgang på Falklandsøyene.

I ly av nattemørket har et titall britiske krigsskip ankret opp i San Carlos-stredet, og over dem svirrer nå helikoptre, mens amfibiefartøy glir inn mot kysten. Det er britenes D-dag på Falklandsøyene. 4000 britiske soldater står klare til å gå i land.

“Dette er ganske enkelt uvirkelig. La meg komme meg komme meg bort herfra før fienden dukker opp,” tenker Tony McNally, en 19-åring fra Nord-England, mens et helikopter frakter ham og troppen hans til kysten.

21. mai 1982 går cirka 4000 britiske soldater i land på Falklandsøyene. Foto: Ullstein bild

Ennå er fienden bare sett sporadisk i landskapet, og alle håper på en fredelig landgang. Men plutselig blir morgenstillheten brutalt brutt av den umiskjennelige lyden fra brølende jagerfly. I få meters høyde over bølgene stryker argentinske fly langs kysten, for i en brøkdel av et sekund senere å stige mot himmelen og tømme bombelasten sin over styrkene på havet. Helvete er i bokstaveligste forstand løs, og i de neste seks timene blir den ene angrepsbølgen avløst av den neste, mens britene kjemper for livet.

På bakken tømmer Tony McNally desperat riflen mot flyene, men det er tydelig at jagerne i første omgang går etter skipene på sjøen, og McNally kan bare se hjelpeløst på at skipene blir truffet av bomberegnet. Om bord forsvarer sjømenn helt ned til 17 år seg med alt de har, fra maskingevær til antitankraketter.

Sjøfolkene har imidlertid en eneste fordel: For å unngå radarkontakt angriper de argentinske flyene så lavt at mange av bombene ikke detonerer når de blir sluppet mot målet. De treffer riktig nok skipene, men hopper deretter som store lopper bortover dekk før de ender i havet med et fredsommelig plask.

Det er imidlertid ikke hver gang de er så heldige. Da natten endelig faller på, er fregatten HMS Ardent senket. De neste fire dagene fortsetter angrepene, og nok en fregatt, en destroyer og et transportskip går opp i flammer. To britiske helikoptre og 23 argentinske fly lider samme skjebne. Men britene har nådd målet: De er endelig i land på Falklandsøyene.

Storbritannia overrumpler de argentinske soldatene

  • 28.-29. mai 1982. Falklandsøyene, Goose Green.

Gjennom flere dager har flyangrep kostet Storbritannia både menn, skip og fly. Nå setter britene seg for alvor i bevegelse.

Da mørket faller på, er oberstløytnant Italo Piaggi klar over at fienden snart angriper. Han står på Goose Green – en liten, men strategisk viktig landtunge. Piaggi er nervøs, for han kjenner fienden sin. Han har studert britisk militærhistorie, og vet at britene alltid slår til med snarrådighet og med en styrke som er avpasset nøyaktig etter forholdene. Hans eget kompani er derimot slett ikke klart.

Mange av soldatene er ganske unge, og det tunge skytset han har bestilt, har ikke nådd frem. Men det verste er kommunikasjonsutstyret, for kompaniets to radiosendere har falt i fiendens hender. Derfor må oberstløytnant Piaggi klare seg med kjørende ordonnanser. Situasjonen gjør ham rasende.

Klokken fire om morgenen får Piaggi rett i sine bange anelser – det høres skuddsalver mot nord. Etter en kort angrepsbølge er de første argentinerne allerede tatt til fange, og en gruppe på 500 topptrente britiske fallskjermsoldater fortsetter så raskt som mulig mot Goose Green.

Piaggi gir straks to tropper ordre om å bevege seg i retning fienden, og da solen står opp, barker soldatene sammen over en bred front på Goose Green. Bombekastergranater blander seg med maskingeværild, og plutselig dukker det opp argentinske fly som sender raketter mot britene. Sist på formiddagen trenger en britisk tropp likevel gjennom de argentinske forsvarsverkene mot øst.

Like etter bryter britene også gjennom den vestlige fronten, og nå trekker den midterste argentinske fronten seg tilbake, hvorpå de får forsterkninger bakfra og igjen møter den fremrykkende fienden.
Nå dukker det opp flere fly på himmelen – argentinske fly med napalm og britiske jagere med klasebomber.

Men igjen trekker argentinerne det korteste strået, og Piaggi velger å sende folkene sine på retrett. Oberstløytnanten mottar imidlertid en beskjed fra brigadegeneralen sin, som sitter langt fra fronten i Stanley: “Gå til motangrep!”

Den ordren blir for mye for Piaggi. Han griper et aluminiumskrus og kyler det i bakken. “Motangrep! Med hva!?” roper han og konstaterer at han aldri vil kunne holde stand mot de fremrykkende britene.

Da det blir kveld, er Piaggis folk helt omringet. De har kjempet hardt i 24 timer, da oberstløytnanten mottar en oppfordring om å overgi seg. Britene forklarer at de neste morgen vil få ytterligere støtte fra såvel artilleri som krigsskip, og at argentinerne ikke har en sjanse.

Etter grundig overveielse bestemmer Piaggi seg for å overgi seg. Flere av de unge løytnantene hans bryter ut i gråt. 500 britiske soldater har slått tilbake 1500 argentinske menn i det avgjørende slaget om Goose Green.

Britiske fallskjermtropper trer i aksjon

  • 6. Juni 1982. Falklandsøyene, få kilometer fra Stanley.

Britene velger ut en rekke strategisk viktige høydedrag og gjør spesialstyrkene klar til nye angrep.

Britiske fallskjermtropper lander på en rekke nøye utvalgte steder på Falklandsøyene, og det bryter ut spredte kamper når små grupper av soldater støter sammen i det kalde, tåkete landskapet. Argentinas 4. infanteriregiment er i ferd med å legge ut miner ved fjellformasjonen Two Sisters da de blir overrumplet av en britisk patrulje. Britene angriper fienden med kanoner, og da skuddvekslingen er over, har fire argentinere mistet livet.

Samtidig går Frankrikes president François Mitterrand på talerstolen etter et toppmøte i Versailles og erklærer at også verdens sterkeste industrinasjoner støtter Storbritannia. Argentina står nå mer isolert enn noensinne, mens britene stadig vinner mer støtte.

Sannhetens time

  • 14. Juni 1982 kl. 00:00. Falklandsøyene, få kilometer fra Stanley.

Argentinerne er trengt tilbake og forskanser seg på fjelltopper rundt Stanley.

Rundt midnatt blir fjellet Tumbledown opplyst av artilleriild. De siste 14 dagene har britene kjempet seg fra den ene fjelltoppen til den neste, mens de har sett tre til av skipene sine synke under bomberegnet. Nå er imidlertid argentinerne isolert rundt Stanley og fjellet Tumbledown like ved byen.

Tidligere på dagen er et britisk angrep på fjellet slått tilbake. Nå kjemper de neste angriperne seg oppover fjellet under ledelse av kompanisjef John Kiszely. Klokken litt over to om natten melder Kiszely til hovedkvarteret at de har stoppet opp foran et argentinsk forsvarsverk, og at verken antitankraketter eller granater kan få fienden ut. I stedet insisterer Kiszely på å storme stillingen med bajonetter.

Kompanisjefen løper selv i fremste rekke. Han skyter to argentinere, mens en tredje blir stukket ned med bajonetten, som deretter brekker i to. Kiszely fortsetter oppover skråningen og befinner seg kort etter på toppen av Tumbledown med bare seks menn igjen, tre av dem er alvorlig såret. Det viser seg imidlertid snart at strategien har vært en suksess, og da styrker fra høyre og venstre flanke setter inn støtet, greier de omsider å gjenerobre Tumbledown. Britene har nå tatt alle de viktige fjelltoppene rundt Stanley, argentinernes siste bastion.

Den 14. juni kapitulerer argentinerne, og britene inntar Stanley. Foto: Ullstein bild

Falklandsøyene igjen på britiske hender

  • 14. Juni 1982. Falklandsøyene, Stanley.

Britene har kontroll over det meste av Falklandsøyene og har etablert en jernring rundt Stanley.

En snøstorm har nettopp lagt seg da den britiske generalen Jeremy Moore lander i Stanley med helikopter. Her møter han argentinernes øverstkommanderende, general Menéndez, og de utveksler et par høflighetsfraser om motpartens tapperhet. Stanley er totalt omringet av britene, og endelig griper Menéndez pennen og skriver under på kapitulasjonen.

Etter 72 dager er Falklandsøyene igjen på britiske hender.

Kanskje du er interessert i