K-19 var en topp moderne ubåt og den eneste av Sovjets ubåter som kunne avfyre ballistiske atomraketter.

Atomubåten K-19: Dødens ubåt

Atomubåten K-19 var den sovjetiske marinens trumfkort. Men på et hemmelig tokt ved Grønland inntraff katastrofen. De ­139 mennene om bord måtte kjempe for å hindre en nedsmelting – og for å redde egne liv.

Det knaker og braker i det 114 meter lange stålskroget da den sovjetiske atomubåten K-19 langsomt glir ned under bølgene utenfor Kolahalvøya. Klokken er ti om kvelden 18. juni 1961, og fartøyet befinner seg nær grensen til Norge. Midtskips står den russiske kapteinen Nikolaj Satejev. Han er bare 35 år gammel, men har allerede lang erfaring som ubåtkaptein i den sovjetiske marinen. Mens havet sluker K-19, deler Satejev ut ordrene presist og rutinemessig.

«Dykk til 135 meter. Full kraft», roper han og følger selvsikkert hver eneste av sine underordnedes bevegelser.

Men bak sitt rolige ytre er kaptein Satejev uhyre anspent. K-19 er Sovjetunionens stolthet, og kapteinen vet at det hviler et helt eksepsjonelt stort ansvar på hans skuldre. Ubåten er blant stormaktens få atomubåter, og den første av denne typen fartøy som kan ha med langtrekkende ballistiske atomraketter og dermed true strategiske mål i USA. K-19 utgjør spyd-spissen i det intense våpenkappløpet mellom amerikanerne og SSSR.

Meningen er at Satejev som ledd i en sovjetisk makt­demonstrasjon, skal føre den 5000 tonn tunge båten usett nord for Norge, sør for Island og opp gjennom Danmarksstredet ved østkysten av Grønland. Her skal ubåten dykke ned under den arktiske iskappen og demonstrere sin evne til å avfyre en langtrekkende atomrakett under vanskelige forhold.

Oppdraget er planlagt til å ta mer enn en måned, og under hele operasjonen må K-19 gå i sikksakk for å unngå NATOs overvåkningsskip og de enorme isfjellene i området.

Det er likevel ikke de strategiske oppgavene på kommandobroen som bekymrer den erfarne ubåtkapteinen mest. Han er mer nervøs om kveldene når han ligger i køyen og hører den konstante summingen fra maskineriet. Satejev er opplært med dieselubåter, og de to atomreaktorene som driver K-19, gjør ham utrygg.

Atomkraft er en forholdsvis ny teknologi, og ennå ikke tilstrekkelig utprøvd. Det er bare to år siden marinen fikk den første sovjetiske atomubåten, K-3 Leninskij Komsomol, og Satejev vet at atomreaktorene i den nye flåten har gitt mange problemer. Sammenbrudd i kjølesystemet eller sirkulasjonspumpen har medført en rekke radioaktive utslipp.

Så galt har det ennå ikke gått om bord på K-19, men ubåten er den første av en helt ny klasse med kodenavnet Project 658, og allerede i løpet av de innledende testene har den nye teknologien vist seg å være sårbar. Under et dykk til 300 meter slapp det plutselig inn vann i reaktorseksjonen, og ubåten måtte foreta en katastrofeoppstigning. Senere sviktet en forsegling i reaktor 2, og K-19 måtte i havn og få skiftet ut alle avgjørende deler. Nikolaj Satejev har flere ganger klaget til den militære ledelsen, men i det hesblesende våpenkappløpet med USA har ingen tid til å vente.

Amerikanernes første atomubåt, USS Nautilus, patruljerer allerede rundt under den nordatlantiske iskappen. K-19 må henge med. For enhver pris!

Den sovjetiske marinen overlot den nye ubåten til en erfaren ubåtkaptein - Nikolaj Satejev.

 

Fienden lurer på overflaten

Nikolaj Satejev viser ikke sin bekymring til besetningen. Kapteinen er fast bestemt på å utvise solid lederskap, mens K-19 langsomt glir gjennom Barentshavet langs kysten av Nord-Norge. Mannskapet er først og fremst euforiske over å være om bord på K-19. Ubåten er ute på et prestisjefylt oppdrag for den sovjetiske marinen, og mennene er stolte over å være utvalgt som besetningsmedlemmer – selv om toktet er langt og plassen trang.

Tross ubåtens størrelse er komforten beskjeden. Inviterte offiserer er med for å overvære oppdraget i Nord-Atlanteren, og med 139 mann om bord er ubåten rimelig overbelastet. De unge sjømennene må sno seg mellom rør, trapper og arbeidsstasjoner, og når vakten er overstått, må de presse seg inn i de små køyene langs ubåtens sider. Luften er varm og trykkende, og støyen kan være infernalsk.

Etter noen dager slipper K-19 norskekysten og glir inn i det lumske farvannet mellom Island og Færøyene. Her har NATO plassert ut sonarer for å overvåke havet. Samtidig kretser forsvarsalliansens fly rundt på himmelen, og antiubåtfartøyer skanner jevnlig havdypet i jakten på sovjetiske ubåter.

K-19 lager mye mer støy enn amerikanske ubåter, og for ikke å bli oppdaget må Satejev være forsiktig. Han gir ordre om å gå ned til 250 meters dyp og senke farten til seks knop. Med jevne mellomrom stanser han maskinene helt, slik at K-19 kan gli lydløst gjennom det mørke dypet.

28. juni – etter ti dagers reise – når K-19 frem til det sørøstlige Grønland, der ubåten skal avvente ytterligere ordre.

Temperaturen stiger

K-19 var Sovjets mest moderne ubåt. Ved seilas i arktisk farvann beskyttet et jerngitter ubåtens akterende.

Satejev er foreløpig godt fornøyd. Alt tyder på at K-19 har sluppet usett gjennom NATOs finmaskede nett, og da området utenfor Grønlands kyst tilsynelatende er helt fritt for fiendtlige skip, lar han ubåten stige opp i periskophøyde slik at besetningen kan nyte synet av den grønlandske kysten. Himmelen er dekket av skyer, men sikten er god. De enorme isfjellene fremstår helt skarpt i horisonten. Særlig en enkelt isformasjon imponerer Satejev. Han har aldri sett et så stort isfjell før, og bestemmer seg for å seile rundt det slik at alle om bord får sett den vakre og imponerende iskolossen gjennom periskopet. Det tar ti timer.

Ved Angmagssalik på østkysten av Grønland sender K-19 et kodet signal hjem til Sovjet, og bare et minutt senere svarer ubåtbasen. Utstyret virker tilsynelatende som det skal.

4. juli klokken 03.30 om natten er Satejev trøtt. Han har trent besetningen i manøvrering i isfylt farvann og beordrer ubåten ned på hundre meters dyp for deretter å overlate kommandoen til offiserene. Selv går han over i seksjon 2, der hans private lugar ligger. Det skal bli godt med en lang søvn.

Mens kapteinen sover, arbeider løytnant Jurij Povstjev i maskinrommet. Den unge teknikeren er ansvarlig for driften av atomreaktorene. Han skal sikre at reaktorene blir nedkjølt, og han skal kontrollere at varmen fra kjernekraften overføres til dampgeneratorene som driver propellene rundt og dermed skyver den 5000 tonn tunge stålsylinderen fremover.

Povstjev er også trøtt. Hele natten har han arbeidet med å få en defekt generator til å fungere optimalt, og nå er det på tide med en lur. En av de andre sjøfolkene stikker til ham en kopp varm te, og teknikeren tar en slurk mens han kaster et siste blikk på apparatene. Den varme teen får ham til å slappe av, og rumlingen fra maskinene i skroget føles behagelig under de ømme føttene.

Han kaster et blikk på nålene som angir motortilstanden. Alt ser normalt ut. Han skal akkurat til å snu seg for å gå til ro da han plutselig ser noe uventet: en nål som angir trykket i kjølesystemet vibrerer faretruende og faller lenger og lenger ned mot null. Povstjev stirrer målløst på nålen. Hjertet begynner å hamre i brystet. Kjølesystemet er en vital del av kjerneprosessen. Hvis det ikke fungerer, er faren stor for en nedsmelting med helt uoverskuelige følger i den neddykkede ubåten.

Løytnanten griper mikrofonen som henger ned fra taket. Han kaller etter assistanse og roper desperat til medhjelperen i maskinrommet: «Ivan! Få reserveanlegget i gang!»

De to sjøfolkene forsvinner inn i den smale passasjen mellom reaktoren og kontrollpanelet. Selv i mørket er de ikke i tvil. Kjølesystemet er i ferd med å kollapse. Støyen fra kjøleanlegget avtar, og samtlige nåler går mot null. Mens svetten pipler frem på pannen, gir Ivan og Povstjev seg til å dreie på ventilene som skal få nødsystemet i gang. Men ingenting skjer.

«For helvete!» roper Povstjev og skyver ventilene hardt frem og tilbake. Han begynner å sparke på ventilene. Men ingenting skjer.

«Når kjørte vi en test på disse pumpene sist? Det skal gjøres en gang om dagen», brøler han og farer frem og tilbake i maskinrommet mens han febrilsk jakter på en løsning.

Frivillige ofrer seg

«Trykket i styrbord reaktor har falt til null!»

Kaptein Satejev bråvåkner da alarmen runger over høyttaleranlegget. Alle tenkelige scenarier går gjennom hodet hans. Hvis alarmen stemmer, står mannskapets liv på spill. Satejev løper opp på kommandobroen og ber om en grundig orientering. Han lytter rolig til alle de tekniske detaljene og utsteder en alarm for seksjon 6, der de to atomreaktorene står side om side.

Den ene reaktoren fungerer perfekt, men det står klart at temperaturen i styrbord reaktor stiger jevnt. De radioaktive brenselstavene er snart så varme at de vil smelte. Det kan medføre en kjemisk reaksjon mellom brenselet, kjølevæsken og kapselen av stoffet zirkonium som brenselet er pakket inn i. Reaksjonen kan frigi hydrogen, og når gassen blander seg med oksygenet i luften, truer en fatal eksplosjon i atomubåtens trange stålskrog.

K-19s kompakte VM-A-fisjons­reaktorer har ikke de sikkerhetssystemene som fins i moderne atomkraftverk på land. Selv om de såkalte kontrollstavene kan stanse kjernereaksjonen i reaktoren, er det strengt nødvendig å fortsette nedkjølingen. En nedsmelting vil bety den visse død, og geigertellerne i seksjon 6 kan allerede registrere økt stråling.

Da Nikolaj Satejev har inspisert problemet i reaktorseksjonen, holder han rådslagning med offiserene. Alle er enige om at årsaken til problemet må være et utett rør under reaktoren, og at problemet bare har én løsning: Frivillige må krype inn til atomreaktoren og forsøke å gjenopprette en nedkjøling.

Planen er at et rør til reaktorens lufteanlegg skal skjæres over. Dette røret skal i stedet forbindes med et rør fra kjølevæskeforsyningen, som dermed kan sende vann direkte inn over den overopphetede reaktorkjernen. Operasjonen er ikke særlig utfordrende verken kunnskapsmessig eller teknisk. Men de som skal utføre arbeidet, vil bli utsatt for ekstremt høye doser av radioaktiv stråling. Mennene er så godt som dødsdømte.

Satejev briefer besetningen om situasjonen, og det mangler ikke frivillige til å gjøre jobben. Flere er allerede i gang med å finne passende rør i riktig diameter til reparasjonen.

De frivillige sendes inn til reaktoren i grupper på to som avløser hverandre med korte mellomrom for å begrense strålepåvirkningen. Det eneste sikkerhetsutstyret de har, er oksygenapparater som hindrer dem i å puste inn radioaktive partikler. Under de ekstreme, høyradioaktive forholdene kan det knapt kalles beskyttelse.

Gult skum ut av munnen

Mens Sovjets ubåt­program var hemmelig, sjøsatte USA Nautilus med pomp og prakt.

Kaptein Satejev beordrer ubåten til overflaten. Da ulykken inntreffer, ligger K-19 på hundre meters dyp, men klokken 06.05 bryter ubåten gjennom bølgene – 2400 kilometer fra hjemmehavnen ved Murmansk. «Send ut nødsignal», beordrer Satejev, «med en gang!»

Radiooperatørene prøver å etterkomme kapteinens ordre. Men forgjeves. Den langtrekkende antennen ser ikke ut til å virke, og Satejev står nå overfor to enorme problemer: en løpsk atomreaktor og ingen mulighet for å hente hjelp utenfra.

Situasjonen i seksjon 6 har utviklet seg til en nådeløs kamp mot klokken. Svetten driver fra mennene mens de forsøker å skjære over røret til luftforsyningen og sette det sammen på ny. Akkurat da de holder på å sveise rørene sammen, slipper en sky av hydrogen og radioaktiv damp ut av atomreaktoren. Gnisten fra sveiseanlegget antenner to ganger en skarp, fiolett flamme, men begge ganger greier arbeidslaget å få flammene raskt under kontroll.

Til slutt får de sveiset de to rørene sammen. Lettelsen er stor da det begynner å renne kaldt vann gjennom det provisoriske kjølerøret og ned over reaktorkjernen.

Kaptein Satejev stormer ned mot reaktorseksjonen for å få en rapport, og blir mottatt av de to offiserene Kosirev og Vakromejev. Akkurat da de skal til å brife kapteinen, slås luken inn til reaktoren opp. Ut kommer løytnant Boris Korsilov snublende. Han river av seg masken, og et gult og hvitt skum velter ut av munnen på ham. Reparasjonsoppgaven er løst, men konsekvensen er uhyggelig. De åtte mennene som har arbeidet på kjølesystemet, har alvorlige symptomer på akutt strålesyke.

Radioaktiviteten har øyeblikkelig ødelagt celler og vev i kroppen. Akkurat nå har de frivillige bare kvalme, koordinasjonsbesvær og kramper, men kroppens mest følsomme celler er ikke lenger i stand til å dele seg og går til grunne. Først dør de hvite blodlegemene, beinmargen og slimhinnene i tarmen. Så dør cellene i de indre organene, muskler og bindevev. Sjansen for å overleve er minimal.

Boris Korsilov meldte sig ­frivilligt til arbejdet i reak­toren. Her blev han udsat for så meget stråling, at han omkom få dage senere.

 

Håndvåpen skal kastes over bord

Reparasjonen betyr at den overhengende faren for nedsmelting er over, men nødsituasjonen er langt fra overstått. Radioaktiviteten er spredt rundt i hele ubåten gjennom ventilasjonsanlegget, og uten mulighet for å tilkalle hjelp ligger besetningen fortsatt dårlig an.

Satejev vurderer hvilke muligheter han har. Med en avstand på 2400 kilometer til ubåtbasen vil det ta rundt 7-8 døgn å nå frem. Før den tid vil både han og resten av besetningen ha omkommet av strålesyke. Så kommer han på at det burde være en håndfull sovjetiske dieseldrevne ubåter i farvannet mellom Island og Færøyene. De er et ledd i militærøvelsen som også K-19 deltar i.

Kanskje er redningen å seile de dieseldrevne ubåtene i møte og prøve å få kontakt med dem? Satejev tenker gjennom planen. Ubåtene kan ha seilt hjem for lengst. Ideen er ekstremt risikabel. Men han har ikke noe valg.

«Høyre ror, kurs 180 grader!» beordrer kaptein Satejev. Så ber han om å få klargjort en liten radiosender som kan overføre et nødsignal på en strekning på rundt 50 nautiske mil.

Radiooperatøren får beskjed om å sende ut krypterte angivelser av K-19s posisjon hvert tiende minutt, og kapteinen tilkaller rakettsjefen, løytnant Mukin.

«Vær vennlig å samle inn alle skytevåpen blant besetningen. Kast alt sammen over bord – unntatt fem pistoler til de øverstbefalende. Jeg skal ikke ha noe mytteri om bord», sier Satejev besluttsomt. Han gir også ordre om at alle mann skal ha servert en ekstra rasjon vin – dels for å styrke psyken sin, og dels fordi Satejev mener at alkoholen kan gi kroppen litt beskyttelse mot strålingen.

Ordrene blir utført umiddelbart. Nå gjenstår det bare å la K-19 pløye gjennom bølgene i Nord-Atlanteren på halv kraft og vente på at nødsignalet før eller siden blir fanget opp.

Moralen er lav blant besetningen. For få timer siden seilte de gjennom havdypet i en av verdens mest avanserte ubåter. Nå dupper de rundt på de iskalde bølgene – fanget i en radioaktiv stålsylinder, uten kontakt med omverdenen.

Etter noen timer ryker plutselig skjøtene i den defekte reaktoren, og mens alle om bord holder pusten, må tre mann igjen gå inn i reaktorrommet og sveise rørene sammen.

Etter ti timers seilas når K-19 ifølge kaptein Satejevs beregninger området der de russiske dieselubåtene burde vært. Men ingen svarer på de periodiske nødsignalene. Har kapteinen tatt feil beslutning? Han skritter nervøst frem og tilbake på broen, men så kommer meldingen: «Silhuett i retning 270 grader!»

Satejev løper opp i tårnet og griper kikkerten. Meldingen stemmer. Kapteinen kan tydelig se et tårn i horisonten. Det kan godt være en ubåt som seiler på overflaten. «Avfyr et signalbluss! Styrbord, 270 grader!»

Etter hvert som silhuetten kommer nærmere, kan Satejev se at det er S-270 – en sovjetisk ubåt under kommando av kaptein Jan Sverbilov. Besetningen på K-19 er fra seg av glede, og Satejev kan nesten ikke holde tårene tilbake. Han tok en stor sjanse da han bestemte seg for å seile dieselubåtene i møte, men han satset riktig. Det ser ut til at besetningen er reddet.

Havet er urolig. Høye bølger slår opp rundt de to ubåtene da de forsøker å legge seg opp på siden av hverandre slik at mennene fra K-19 kan evakueres fra den skadde atomubåten.

Om bord på S-270 måler besetningen en jevnt stigende radioaktivitet etter hvert som diesel-ubåten nærmer seg K-19. Strålingsnivået er faretruende høyt da S-270 og K-19 endelig etablerer forbindelse med hverandre.

Radioaktive menn

Flere av de som ikke ble utsatt for så kraftig stråling, mistet håret.

Mennene omfavner hverandre når de kommer over i S-270, men da de åtte fra de første arbeidsgruppene i reaktorrommet blir reddet over på dieselubåten, øker strålingen faretruende. De åtte modige mennene som sørget for å sveise rørene sammen i K-19, har vært utsatt for så kraftig stråling at de nå utgjør en trussel for de andre. Klærne deres blir øyeblikkelig kastet over bord, og alle åtte sendes i dusjen for å vaske strålingen av huden. De frivillige gjør som de får beskjed om, men Satejev vet at mennene uansett ikke har noen sjanse.

Etter et par dagers seilas flyttes besetningen fra K-19 over til en destroyer. Her får mennene behandling av eksperter på radioaktivitet. Solen har dukket frem, og det er helt vindstille da Bivali etter tre dagers seilas endelig legger til i den militære havnebyen Poljarnij på Kola-halvøya. Hele byen har kommet ned til havnen for å ta imot de kriserammede sjømennene, men selv om gleden over å skulle komme hjem er stor, har Satejev begynt å bekymre seg for sin egen og sjømennenes skjebne.

Vil den militære ledelsen i Sovjet motta dem som helter, eller vil de anklage dem for å ha feilbetjent unionens mest kostbare ubåt? Kanskje er det lurest å kaste skylden på besetningen i stedet for det dyrebare utstyret?

I første omgang handler det om å sørge for at de mest utsatte besetningsmedlemmene får behandling. Mens de fleste legges inn på det lokale sykehuset i Poljarnij, lander tre helikoptere foran sykehuset for å frakte de verst tilredte til behandling av spesialister i Moskva.

Før avgang går Satejev bort for å si farvel til de av mennene som skal av gårde. Boris Korsilov, som hadde kastet opp slim foran kapteinen, er svært syk. Ansiktet hans er rødt, og leppene oppsvulmet. Tungen hans er så tykk at han nesten ikke kan snakke. Satejev bøyer seg ned og forteller løytnanten at han skal til behandling i Moskva så han kan komme seg på beina igjen.

Hviskende ber Korsilov kapteinen sin om å trekke opp de oppsvulmede øyenlokkene slik at han kan se litt. Så ber han om en slurk juice. Satejev har problemer med å holde tårene tilbake da han heller juicen i en tekanne og forsiktig trykker tuten inn mot Korsilovs munn.

Så sier kapteinen farvel og ser med tungt hjerte de sykeste av sine trofaste besetningsmedlemmer bli fraktet om bord på tre ventende militærhelikoptere.

Åtte sjømenn dør av stråling

I havnen i Poljarnij dukker silhuetten av K-19 opp i horisonten. En slepebåt har trukket atomubåten til flåtehavnen, men tre seksjoner i ubåten er fylt med vann, og den minner nå mer om et vrak enn en supermoderne ubåt.

Samme dag som K-19 legger til kai – 10. juli 1961 – dør tre av besetningsmedlemmene på sykehus i Moskva, blant dem Korsilov, og i dagene etter følger flere.

Også kaptein Satejev blir syk, men etter flere ukers behandling på militærsykehuset får mesteparten av mannskapet det bedre.

I august ser det ut til at militærledelsen har kommet frem til hva de skal gjøre med besetningen fra K-19. Mennene samles i sykehusets auditorium. Her står de på rekke og rad i full mundur da admiralen fra marinehovedkvarteret i Leningrad, Ivan Bajkov, dukker opp. Han henger medaljer på flere av dem, kremter høyt og sier et par ord:

«Nå tror dere vel at dere er noen slags helter, gjør dere ikke? Men hør her, i Leningrad har vi også ulykker. Trafikkulykker».

Ordene understreker splittelsen i marinens øverste ledelse. Var det mekanikken eller mannskapet som sviktet? Admiral Bajkov mener tydeligvis det siste, men er pålagt av admiralitetet å hedre mennene.

Svadaen svir i kaptein Satejevs ører. Han skjelver på hendene. Mest av alt har han lyst til å rive av seg medaljen og kaste den tilbake i hodet på Ivan Bajkov. Men han greier å holde seg i skinnet. I alt dør åtte sjøfolk av radioaktiv stråling etter ulykken på K-19. Offisielt blir Satejev og besetningen behandlet som helter, men deler av militærledelsen ser dem som delvis skyldige i ulykken. Satejev fortsetter som offiser i marinen, men resten av livet arbeider han for å finne en forklaring på ulykken og få det sovjetiske militæret til å lære av sine feil.

Satejev dør i 1998. I 2006 innstiller den tidligere sovjetpresidenten Gorbatsjov besetningen til Nobels fredspris. Han mener at NATO kunne ha oppfattet en eksplosjon på K-19 som et forsøk på å avfyre en atomrakett. Et raskt svar kunne ha ført til en verdenskrig.

Vrak av atomubåter truer Norge

I 1972 begynte det å brenne i K-19, og 28 besetningsmedlemmer mistet livet. Ubåten måtte slepes i havn.

Mange vrak av russiske atomubåter utgjør i dag en trussel mot miljøet i Norge. Derfor har norske myndigheter betalt store summer for å få dem fjernet.

K-19 var et prestisjeprosjekt, men ulykkene sto i kø fra første stund. Blant annet mistet tre arbeidere livet allerede under byggingen i 1959, da det brøt ut brann, og i 1972 omkom 28 besetningsmedlemmer i nok en brann om bord. I 1979 ble ubåten reklassifisert som kommunikasjonsubåt med navnet KS-19. Den ulykkesforfulgte ubåten avventer i dag skroting.

Det samme gjør et antall andre russiske atomubåter, og mange av dem er i en så dårlig forfatning at de utgjør en trussel mot både mennesker og miljø i Nord-Norge og havområdene utenfor. Flere av de utrangerte atomubåtene ligger bare noen mil fra norskegrensa, på Kolahalvøya i Nordvest-Russland.

Situasjonen i dag er imidlertid kraftig forbedret siden begynnelsen av 1990-tallet, da det ifølge magasinet Forsvarets forum lå nærmere 200 utrangerte atomubåter og rustet på Kolahalvøya. På midten av 1990-tallet gikk derfor Norge med i det arktiske miljøsamarbeidet AMEC for å bidra til å løse forurensningsproblematikken knyttet til den kalde krigens forsvarsindustri. Siden har Norge finansiert opphoggingen av fire atomubåter.

Bidraget omfatter også tiltak for opprustning av anlegg og utstyr for transport og lagring av det radioaktive avfallet. Brenselet i atomreaktorene i de gamle ubåtene utgjør den største miljørisikoen, og brenselstavene er ifølge Statens strålevern høyradioaktive i opptil hundre år.

 

Er du stor ubåt-fan, kan du dykke enda lenger ned i dypet i vårt store tema. 

Kanskje du er interessert i