Amerikanerne fant et privat bilde av et besetningsmedlem på K-129 da de gjennomsøkte ubåtens forreste seksjon.
© Polfoto/AP/RIA Novosti

Russisk atomubåt sendte CIA på tvilsomt oppdrag

I 1968 synker den sovjetiske ubåten K-129 på 5120 meters dyp med topphemmelige atomraketter og styringssystemer om bord. CIA lokaliserer ubåten, og i ly av en dekkhistorie legges planer for en ekstremt vanskelig hevingsaksjon: Project Azorian.

1. desember 2016 av Morten Kjerside Poulsen
Stemningen er trykket hos den sovjetiske stillehavskommandoen om kvelden 8. mars 1968. Rakettubåten K-129 skulle ha sendt en radiomelding for et døgn siden og oppgitt posisjonen. Men det kommer ikke en lyd fra ubåten.

Admiral Viktor A. Dygalo innkaller sine stabsoffiserer og ubåtkapteiner til et krisemøte. Sjøoffiserene mener at K-129 må ha gått ned. Det er ikke sannsynlig at tausheten bare skyldes problemer med kommunikasjonsutstyret. 

«Vi har funnet målet»

10. mars gir Moskva tillatelse til at marinen kan innlede en leteaksjon etter den forsvunne ubåten. Sovjetiske skip, ubåter og fly krysser frem og tilbake over K-129s antatte rute. 


Den amerikanske ubåten USS Barb holder i mellomtiden øye med russerne, og kommandør Bernard Kauderer har aldri opplevd en slik uforsiktighet blant sovjetiske ubåter:

«Fire-fem ubåter la ut og begynte å gjennomsøke havet med sonarer. De prøvde ikke engang å unngå å bli oppdaget», forteller han.

Russerne har litt av en oppgave foran seg. Søkeområdet strekker seg over 1 374 000 kvadratkilometer opprørt hav. Etter fire uker er det fortsatt ingen spor etter K-129. 

Leteaksjonen innstilles, og Admiral Dygalo kan ikke annet enn å konkludere med at ubåten har forlist på en ukjent posisjon med samtlige 98 besetningsmedlemmer om bord.

Men posisjonen er ikke ukjent for alle. For mens russerne har gitt opp, er amerikanerne på sporet. USAs marine har et nett av undersjøiske lyttestasjoner der hydrofoner – eller undervanns-mikrofoner – registrerer ubåtlyder.

Hydrofoner i Stillehavet har fanget opp to markante lyder med seks minutters mellomrom. Da lydene er registrert av fire forskjellige lyttestasjoner, kan amerikanerne peile seg inn på at noe dramatisk – sannsynligvis et ubåtforlis – har skjedd innenfor et tre kvadratkilometer stort område nordvest for Hawaii.

På dette stedet er Stillehavet over fem kilometer dypt. Den amerikanske marinen bygger derfor et tre og et halvt meter langt torpedolignende letefartøy som kalles Fisken, utstyrt med sonar, lyskastere og kameraer.

Fisken senkes ned i dypet og slepes etter atomubåten USS Halibut, som finkjemmer området i ukevis. Hver sjette dag trekkes det 7600 meter lange slepetauet tilbake om bord på Halibut, der Fiskens film fremkalles. Og en dag i september stormer en fotograf inn til kapteinen og utbryter:

«Jeg tror vi har funnet målet!»

Et bilde viser K-129 liggende på 5120 meters dyp. Fisken tar de neste dagene over
20 000 bilder av havaristen, som har brukket i to, før USS Halibut seiler tilbake til marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. 

Besetningen på K-129 lå tynt an da to atomraketter gikk av ved en feil. Atomsprenghodene eksploderte ikke, men til gjengjeld utviklet rakettenes flammehale en temperatur på opptil 3000 grader og brente seg som to gigantiske skjærebrennere tvers gjennom ubåtens trykkoker. Den intense varmen og den giftige eksosen drepte hele ubåtens besetningen på et øyeblikk.

Et skjelett med støvler

I Washington er marinens eksperter i ekstase. Undervannsbildene er riktig nok av vekslende kvalitet, men de beste bildene av ubåtvraket er forbløffende tydelige.

«Et av fotografiene viste en sjømann liggende på bunnen. Bare et skjelett. Ingen klær. Intet overlevelsesutstyr. Bare et skjelett – med støvler på», forteller Raymond Feldman, ingeniør i den amerikanske marinen.

På bildene ser det ut som om ubåten inneholder en intakt rakettsilo og muligens en R-21-rakett – et av Sovjetunionens mest avanserte atomvåpen.

USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, brenner etter flere og bedre opplysninger om den sovjetiske atomteknologien og er uhyre interessert i å få tak i rakettene om bord på K-129.

Men det vil kreve en helt ny teknologi: Ingen har noen gang hevet en ubåt fra mer enn 80 meters dyp, og K-129 ligger over 60 ganger så dypt. 

LES MER: Er du stor ubåt-fan, kan du dykke enda lenger ned i dypet i vårt store tema.

CIA skaper en dekkhistorie

I juli 1969 begynner etterretningstjenesten CIA på det topphemmelige «Project Azorian». Hevingen av K-129 og atomrakettene om bord må for alt i verden holdes skjult for russerne.

Selskapet Global Marine har i den senere tid foretatt havbunnsboringer på tre kilometers dyp utenfor New York, og 3. november 1969 trer to CIA-agenter inn på kontoret til selskapets viseadministrerende direktør, Curtis Crookes.

«De kom inn døren og lukket den bak seg – døren min står ellers alltid åpen. De ville vite om firmaet mitt kunne bygge noe som kunne løfte noe på så og så mange tonn opp fra fem til seks kilometers dyp», husker Crookes.

Global Marine påtar seg oppgaven, og våren 1970 skanner de havbunnen nær K-129. Et sovjetisk etterretningsfartøy er i området, men henger seg ikke opp i forskningsskipet. Russerne er overbevist om at K-129 ligger altfor dypt til å kunne heves.

Etter forundersøkelsen går Global Marine i gang med å tegne et ekstremt avansert bergingsskip. 


Det kan minne litt om en borerigg. En rekke rør skal settes sammen og senkes ned i vannet. Ved rørenden er det en overdimensjonert klo med åtte gripearmer. Bergingsskipet utstyres med en gigantisk innenbords dokk midtskips, slik at vraket av ubåten kan heves uten på noe tidspunkt å være synlig på havoverflaten.

Det uvanlige skipet kan ikke unngå å tiltrekke seg russernes oppmerksomhet. En troverdig dekkhistorie må derfor diktes opp. 


CIA får en idé om å la den eksentriske milliardæren Howard Hughes gå ut og meddele at han vil bore etter mineraler på havdypet, og skipet får navnet Hughes Glomar Explorer. Hughes er det perfekte skalkeskjulet, han er allerede kjent for sine spektakulære prosjekter. Ingen betviler historien.

Mange av de innvidde ekspertene har imidlertid begynt å tvile på Project Azorian. De mener det er altfor dyrt, og frykter dessuten Sovjetunionens reaksjon hvis arbeidet blir avslørt. 


Argumentene for og imot flyr frem og tilbake over president Richard Nixons bord, før han 11. september 1972 gir sin endelige godkjenning av prosjektet. 

 Hughes utviklet flere banebrytende fly og prøvefløy dem alltid selv.
© Polfoto/Corbis

Sovjetisk helikopter lurer i luften

Sommeren 1974 seiler Hughes Glomar Explorer ut på sitt ultrahemmelige oppdrag. Etterretningstjenesten har forespeilet presidenten at «tilegnelsen av atomstridshoder og rakettsystemer, sammen med tilhørende dokumenter, vil gi et svært forbedret grunnlag for å vurdere den strategiske trusselen fra Sovjetunionen».

4. juli når bergingsskipet frem til K-129s hvilested. Russerne oppdager skipet med en gang. Det sovjetiske rakettsporingsskipet Tsjesma overvåker det mystiske amerikanske fartøyet og sender et helikopter i luften for å ta bilder. 

Etter et par dager trekker Tsjesma seg tilbake. Operasjonen ser ikke ut til å ha vakt mistanke.

21. juli er tiden kommet for det store øyeblikket. De enorme sluseportene på bunnen av Hughes Glomar Explorer åpnes, og kloen senkes langsomt ned under skipet. Alles øyne er spent rettet mot tellere, målere og tv-skjermer da kloen er på vei ned i dypet. 

Suksess – og fortvilelse

En uke senere, 28. juli, får ingeniør Raymond Feldman i kontrollrommet visuell kontakt med ubåten:

«Det var selvsagt svært imponerende. Vi kunne se mange av ubåtens detaljer, og vi kunne med en gang peke ut øyet i baugen, som var et av fikspunktene våre. Vi kunne se rakettsiloene – eller rettere, det som var igjen av dem, og noen mente de kunne se noe i en av siloene. Kanskje et atomstridshode».

Kloen manøvreres forsiktig over K-129, og om morgenen 30. juli ligger den akkurat der den skal. De åtte gripearmene lukker seg rundt ubåten, og langsomt løftes den dyrebare lasten fri av havbunnen. Det vil nå ta en ukes tid å heve ubåtvraket helt opp til Hughes Glomar Explorer.

Om morgenen 4. august kjennes et voldsomt rykk i det store bergingskipet. Det kan bare bety én ting: Noe tungt har sluppet taket.

I kontrollrommet stirrer ingeniørene lamslått inn i tv-skjermene. Direkteoverføringen fra kameraer i kloen – 2000 meter under havoverflaten – bekrefter at store deler av skroget på K-129 er borte. Bare forenden sitter fortsatt i kloen.

Resten har falt tilbake i dypet sammen med de ettertraktede rakettene.

Ingeniørene er i villrede. De diskuterer om de skal sende kloen ned etter ubåtdelen som har brukket av. Men ettersom to av armene på kloen er ødelagt, må de redde om bord det de kan. 
Det fins bare ett bilde av den sovjetiske ubåten fra tiden før forliset. Ubåten gikk først under navnet PL 574, men ble omdøpt til K-129.

Vrakdel skjuler seks lik

Tre dager senere heves kloen med ubåtens forende opp i dokken på Hughes Glomar Explorer. 


Dokken pumpes fri for vann, og 8. august nærmer de første undersøkelsesgruppene seg restene av K-129. Ubåtens stavn er fylt med sand fra havbunnen, og det hele minner mest av alt om en arkeologisk utgravning.

Undersøkelsespersonellet er iført hermetisk lukkede beskyttelsesdrakter, og med god grunn: Vrakdelen inneholder to knuste atomtorpedoer som lekker radioaktivitet.

Da sanden spyles bort, blir mennene møtt av et grufullt syn. Seks mer eller mindre oppløste lik flyter ut av vraket. 

En av de russiske sjømennene ligger fortsatt i køyen med en torpedoavfyringsmanual ved siden av seg. Han holdt tydeligvis på med å lese i det øyeblikket døden inntraff. Det iskalde vannet på havbunnen har bidratt til å bevare likene, men nå som de utsettes for luft, råtner de raskt.

Tre av de russiske sjømennene lar seg identifisere. Deretter begraves alle seks til sjøs ved en offisiell militær seremoni. Den blir omhyggelig beskrevet og filmet i tilfelle hevingsaksjonen skulle bli avslørt for russerne.

9. august er oppdraget offisielt avsluttet. Bergingsskipet seiler til Maui, der et spesialteam pakker ned alt av etterretningsmessig verdi.  

Dekkhistorien ble til virkelighet. Det snart 40 år gamle bergingsskipet borer i dag etter mineraler på havets bunn.

© Polfoto/AP

Sovjet er imponert

Russerne har overhodet ikke satt Hughes Glomar Explorer i forbindelse med K-129. I første omgang kjøper de dekkhistorien, men det varer ikke lenge. 


Før bergingsaksjonen begynte, ble Howard Hughes-imperiets hovedkontor utsatt for et innbrudd. Blant det som ble stjålet var noen papirer som angivelig skal ha beskrevet Project Azorian. CIA så ingen annen utvei enn å varsle FBI og politiet i Los Angeles.

Et par grundige journalister i Los Angeles Times har kilder innenfor politiet og begynner så smått å grave frem historien. 8. februar 1975 havner historien om hevingen av K-129 på avisens forside. 


Artikkelen er spekket med feil, men hovedtrekkene i historien stemmer. En bestyrtet CIA-direktør, William Colby, ber avisen om å legge lokk på historien. Men det er for sent. Mediene har fått fatt i en helt fantastisk historie og akter ikke å la den gå fra seg.

Frustrasjonen er stor hos både regjeringen og CIA. I etterretningsmessig forstand har Project Azorian vært en fiasko. 


Det har ikke innbrakt annet enn to knuste atomtorpedoer, et par uviktige dokumenter og litt grunnleggende kunnskap om sovjetisk ubåtbygging. 500 millioner dollar er brukt på nesten ingenting, og de amerikanske avisene flommer nå over av mer eller mindre sannferdige historier om prosjektet. 

Den nyutnevnte presidenten, Gerald Ford, avtaler sammen med CIA-direktøren å legge lokk på saken og nekte å kommentere den.

Imens går historien verden rundt. I Sovjet er marinen nå kjent med hva som har foregått, og selv om russerne er rasende over amerikanernes handling, vekker aksjonen stor respekt. I 2007, lenge etter den kalde krigens avslutning, uttaler den tidligere sjefen for stillehavsflåtens ubåter, admiral Dygalo:

«De greide å bygge et skip på 60 000 tonn og i tillegg installere utstyr til å håndtere vekten av en ubåt, finne ut hvordan man kunne snu vraket under skipet og til slutt løfte det opp i en innvendig dokk. 

Det virket helt urealistisk og fantastisk på oss. Med tanke på teknologi og omkostninger er kanskje en sammenligning med en ekspedisjon til månen det mest nærliggende. Og ikke nok med det: Skipet ble bygd på to år, og vi ble hele tiden ført bak lyset – villedningen var uhyre godt organisert».

Den russiske marinen hedret i 1996 samtlige medlemmer av K-129s besetning med fortjenstmedaljen av 3. grad. 

Kanskje du er interessert i