Den amerikanske viseadmiralen William Blandy (t.v.) og hans kone feirer de første atomprøvesprengningene i 1946. De neste femti årene foretar USA mer enn tusen kjernefysiske prøvesprengninger.

© Getty Images & Getty/AOP

Sju atomeksplosjoner som rystet verden

Russerne testet atomarsenalet på kasakhstanske steppefolk, og amerikanerne ville grave en ny Panamakanal med et bombardement av hydrogenbomber. Den kalde krigens generaler elsket atomvåpen, og på noen få år gikk de fra å være dommedagsvåpen til å bli favorittleketøy.

6. april 2018 av Kasper Schlie & Niels-Peter Granzow Busch

1. Tropisk paradis ble bombet 67 ganger

En søndag ettermiddag i februar 1946 samlet USAs militærguvernør Ben Wyatt innbyggerne på Bikiniatollen i Stillehavet. 

Wyatt hadde ett spørsmål: Ville de 167 øyboerne la seg evakuere i en kortere periode slik at USA kunne teste atomvåpen på stedet «til menneskehetens beste»? 

Øyboerne hadde knapt noe begrep om USAs dommedagsvåpen, men etter en tenkepause gikk de med på forslaget.

Mens Bikini-folket ble evakuert, flyttet amerikanerne 95 utrangerte krigsskip ut til de paradisiske øyene. I skip-ene plasserte de 5400 griser, geiter og rotter for å kunne studere den radioaktive virkningen av et angrep på en flåte. 

I juli 1946 kunne Bikini-stammens høvding se hvordan først atombomben Able og siden Baker sendte gigantiske søyler av kokende, radioaktivt vann kilometervis opp i atmosfæren. Ni skip sank, mens øyene ble dusjet med radioaktivt nedfall.

Frem til 1958 detonerte USA 23 kjernevåpen ved Bikiniatollen, og 44 i andre områder av Marshalløyene. 

Bombenes samlede kraft tilsvarte over 7000 Hiroshima-bomber. Foruten 4-5 oppsynmenn bor det ikke folk her. 

2. Monsterbombe var 3300 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben

Om morgenen 30. oktober 1961 kunne et gigantisk lysglimt ses på himmelen nord for polarsirkelen. Like etter reiste en frådende atomsopp seg nesten 60 kilometer i været. 

Få minutter senere ble vinduer i hus i Nord-Norge – 900 kilometer unna – knust av en trykkbølge som rullet tre ganger rundt kloden. 

Sovjetunionen hadde akkurat detonert historiens største bombe, tsarbomben. Med en sprengkraft på ti ganger samt-lige bomber sluppet under andre verdenskrig, var bomben kulminasjonen på Sovjetunionens­ og USAs kappløp om å bygge­ den største bomben.

De to supermaktene hadde lenge vært plaget av tanken om at en stor del av bombeflyene deres ville bli skutt ned på vei mot målene. 

Russerne bestemte derfor at de flyene som slapp gjennom, måtte ha maksimal våpenkraft. Opprinnelig hadde Sovjet satset på en bombe med en sprengkraft på 100 megatonn – 6600 ganger Hiroshima-bomben. 

Underveis endret de imidlertid planen, fordi mengden av radio-aktivt nedfall etter testen ville bli for stor. Dess-uten ante ingen om jorden overhodet ville kunne tåle eksplosjonen.

I stedet bygde Sovjet en bombe med halve sprengkraften. Det 27 tonn tunge kjernevåpenet ble sluppet fra et fly i fallskjerm, og detonerte i fire kilometers høyde. 

Eksplosjonen var så kraftig at flyet ble kastet ut i 800 meter fritt fall, selv om det var 32 kilometer unna.

Den russiske tsar-bombens energi kom fra hydrogenisotoper som ble smeltet sammen av en atombombe.

© SPL/Scanpix

3. Bomber skulle grave Panamakanal 

Etter en rekke monstrøse prøvesprengninger innså USAs forsvar på slutten av 1950-årene at atombombeprogrammet hadde stort behov for positiv omtale. 

Med hydrogenbombens far, fysikeren Edward Teller, i spissen, ble derfor prosjekt «Plogskjær» satt i gang. Målet med prosjektet var å bruke atomvåpnenes fryktinngytende krefter til mer fredelige formål. Den noble tanken førte imidlertid til en rekke bisarre forsøk.

Tellers ideer var ville og varierte: Han foreslo å bruke hydrogenbomber til olje- og gassutvinning, til å endre elveløp og til å blåse bort fjell for å anlegge nye motorveier. 

Det villeste fysikeren foreslo var å grave en ny Panamakanal­ ved hjelp av 302 hydrogenbomber – en idé Panamas regjering høflig, men bestemt, avviste.

Da hadde Teller mer suksess med en plan om å sprenge en kunstig havn i Alaska. 

Mange av delstatens politikere ga sin støtte til ideen, men den ble til slutt skrinlagt etter heftige og langvarige protester fra lokalbefolkningen.

USAs mest forurensende sprengning

I forbindelse med prosjektet utførte Edward Teller og hans folk en rekke prøvesprengninger. En av de største – Sedan – foregikk i Nevada-ørkenen i 1962, der en atombombe ble detonert langt nede i bakken. 

Resultatet ble et imponerende, hundre meter dypt hull – og at tolv millioner tonn sand ble blåst fire kilometer opp i atmosfæren. 

De neste ukene regnet den radioaktive sanden ned over flere delstat-er i USA. Sedan-testen regnes i dag for å være den mest forurensende atomprøvesprengningen i USAs historie.

Til sammen fikk Teller og hans folk foretatt 27 prøvesprengninger. Vitenskapsmannen greide å utvinne naturgass i New Mexico, men produktet var så radioaktivt at ingen ville kjøpe det.

4. Lagde 100 meter dyp atominnsjø

Inspirert av USA forsøkte også Sovjetunionen seg med sivile bruksområder for atomvåpen. I likhet med amerikanerne satset Sovjet først på å utnytte bombenes eminente graveegenskaper.

Tradisjonen tro var det Kasakh-stan som måtte tåle det meste av de russiske eksperimentene. 

For å teste bombenes muligheter bestemte sjefen for Sovjets atomprogram, Efim Slavskij, i 1965 at det skulle sprenges et gigantisk hull i den uttørkede elva Tsjagan for å lage en innsjø. 

Den 140 kilotonn kraftige bomben sprengte et 100 meter dypt hull med en diameter på 400 meter. Hullet ble etterpå fylt opp av grunnvannet: 

«Vannet i den kunstige sjøen, skapt av en atombombe, er ufarlig for mennesker», het det i en propagandafilm, der borgerne kunne se Slavskij svømme rundt i det radioaktive vannet.

I årene fra 1965 til 1989 detonerte russerne i alt 116 kjerne-våpen i forbindelse med sivile anleggs- og forskningsprosjekter.

I dag er Tsjagan-sjøen i Kasakhstan­ fortsatt sterkt forurenset­ av radioaktivitet. 

© Tahar Dar

5. Amerikanerne ville bombe månen 

I 1957 klarte Sovjetunionen å sende den første menneskeskapte gjenstanden i bane rundt jorden – satellitten Sputnik 1. Amerikanerne følte seg ydmyket, og som mottrekk vedtok de å detonere en hydrogenbombe på månen.

Bomben skulle være så kraftig at lysglimtet fra eksplosjonen kunne ses fra jorden og dermed styrke den amerikanske befolkningens moral. 

Planen – kalt A119 – ble imidlertid forkastet av hensyn til fremtidige månelandinger og risikoen for uhell. 

Forskere hadde blant annet påpekt at månens tyngdefelt kunne kaste bomben tilbake mot jorden hvis missilet ankom i en skjev vinkel.

6. USA var sekunder fra å utslette North Carolina

Eksperter kaller det «den alvorligste ulykken i militær-historien». Som en del av USAs permanente forsvar under den kalde krigen hadde landet bombefly i luften 24 timer i døgnet – alle bevæpnet med kjernevåpen. 

Det var et av disse flyene som styrtet 24. januar 1961 i North Carolina, etter en mislykket opptanking i luften. Før det styrtet hadde to Mark-39 hydrogenbomber – hver med en sprengkraft på fire megatonn, tilsvarende fire millioner tonn TNT – løsnet fra flyet.

Det ene våpenet traff bakken i 1100 km/t og pløyde seg 23 meter ned – uten å detonere. Det andre dalte ned i en fallskjerm, men var langt farligere. 

Bomben hadde fire sikringer som skulle hindre utilsiktede detonasjoner, men tre av dem sviktet. 

Bare en liten sikring til noen få dollar sørget for at en eksplosjon som var 260 ganger kraftigere enn den som ødela Hiroshima, ble unngått. 

Først i 2013 ble det avslørt hvor nær USA hadde vært katastrofe. 

Mens bombeflyet ble knust mot jorden, dalte den ene av de to bombene ned i fallskjerm. Bare en eneste sikring forhindret katastrofen.

© Corbis/Polfoto & U.S. Air Force

7. Atomshow over Hawaii

Innbyggerne på Hawaii ble møtt av et underlig syn på nattehimmelen 9. juli 1962. Det var skyet over stillehavsøya, men plutselig tonet en sterkt lysende sol frem i det fjerne. 

Lyskulen gikk raskt fra hvit til grønn til lilla, helt til horisonten fikk en rød farge som strakte seg ut i alle himmelretninger, mens hvite regnbuer strålte over himmelen.

Øyboerne hallusinerte ikke, og lyset skyldtes ikke at romvesener var på vei for å overta jorden. 

Årsaken var langt mer skremmende: USA hadde nettopp detonert den første hydrogenbomben i rommet, og resultatet overgikk selv det amerikanerne hadde forventet. 

Starfish Prime, som prosjektet ble kalt, hadde så katastrofale konsekvenser at amerikanerne aldri mer torde å teste så kraftige kjernevåpen i rommet.

Små atombomber var ikke nok

I en årrekke hadde amerikanerne spekulert på om russerne ville kunne ødelegge de interkontinentale missilene deres ved å detonere en atombombe i rommet. 

Selv hadde de detonert mindre atombomber høyt oppe i atmosfæren, men uten noe klart resultat. 

Derfor ville de i stedet sende opp en hydrogenbombe med en sprengkraft på 1,4 megatonn TNT og detonere den i 400 kilometers høyde. Deretter brøt helvete løs.

I tillegg til det fryktinngytende lys-showet skapte bomben nemlig et enormt elektromagnetisk «pulsslag» – en plutselig utladning av energi og gammastråler, som var mange ganger kraftigere enn forventet. 

Den elektriske bølgen ødela en tredjedel av alle satellitter som kretset rundt jorden på det tidspunktet – både russiske og amerikanske. 

Selv 1500 kilometer unna, på Hawaii, sluknet gatelys og radioer.

Russerne var svært fortørnet og krevde like etter et forbud mot ytterligere sprengninger i rommet.

Les mer

Rudolph Herzog: A Short History of Nuclear Folly, Melville House, 2013. Richard Rhodes: Arsenals of Folly, Simon & Schuster, 2007. Eric Schlosser: Command and Control, Allen Lane, 2013. 

Kanskje du er interessert i