Hvis fienden ikke kan se deg, kan han ikke treffe deg. Det var filosofien bak kamuflasje. Ved å unytte vegetasjonen og etterligne de naturlige omgivelsene fikk soldatene en fordel – i hvert fall frem til fienden gjorde det samme.

© Imperial War Museum & Ritzau

7 oppfinnsomme forsøk på krigskamuflasje

Falske trær, hule hester og hoder av papp. Bruken av kamuflasje tiltok under første verdenskrig, da kunst­­nere trakk i uniform for å spille fienden et puss. Slagmarkens illusjoner spente fra det geniale til rent selvmord.

4. april 2018 av Peter Eberhardt & Niels-Peter Granzow Busch

1. Soldatene ble eksperter på gjemsel

Ved begynnelsen av første verdenskrig sto det klart at den ville bli annerledes enn alle andre kriger. 

Tidligere hadde soldatene marsjert til slagmarken i fargerike uniformer og avgjort konflikter i korte slag. Med oppfinnelsen av det hurtigskytende maskingeværet var den tiden over.

Tyske militærtaktikere hadde allerede i 1908 beskrevet hvordan infanteribeskytning mot en tett linje av ukamuflerte soldater «kunne ende i total utslettelse». 

Undersøkelser av kriger sent på 1800-tallet konkluderte med at soldater som kjempet i røde farger, led langt større tap enn soldater kledd i grønt eller brunt. Militærtaktikerne var særlig opptatt av to vitenskapelige oppdagelser. 

Den ene var at menneskets syn kunne manipuleres ved hjelp av optiske illusjoner. 

Den andre kom fra naturforskeren Charles Darwin, som hadde oppdaget hvordan dyr tilpasset seg miljøet sitt ved å utvikle farger og mønstre som gikk i ett med omgivelsene.

Senere eksperimenter viste at linjer og flekker effektivt kunne kamuflere en soldat. Her kunne hærene la seg inspirere av de impresjonistiske kunstnernes flytende og halvt oppløste konturer.
Det var imidlertid mest teori. 

Før krigen var omme byttet tyskerne og britene ut soldatenes uniformer til grå og brune, men de konservative franskmennene beholdt sin blå jakke og røde bukser. Enorme tap fikk dem imidlertid snart til å bytte til naturfarger.

Alle forsøkte å gå i ett med omgivelsene. Det hjalp ikke denne tyrkiske soldaten, som britene tok til fange ved Gallipoli.

© Ritzau

2. Tyske hjelmspisser var perfekte mål 

Den tyske hæren elsket pikkelhjelmen som prøysserkongen Fredrik Vilhelm hadde innført i 1842. 

Da verdenskrigen begynte, ble det imidlertid snart klart at spissen som stakk opp på toppen av hjelmen, gjorde det svært vanskelig for soldatene å gjemme seg. 

I 1916 fikk soldatene derfor en kamuflasje-farget­ hjelm av stål – og uten spiss.

Spiret på en tysk pikkelhjelm fra 1914 ragede næsten 10 cm op over hovedet. Allerede i 1916 var man blevet klogere, og hjelmen i højre hjørne ser tydeligt anderledes ud. 

© Imageselect & Scanpix

3. Slagmarkens hester fikk et strøk maling

Selv om motoriserte kjøretøy deltok i krigen, brukte soldater på alle fronter millioner av hester til transport. Men lyse hester på gjørmete slagmarker var altfor lette for fienden å se.

De britiske styrkene på vestfronten, og andre, begynte derfor å male hestene grønne eller brune. I Øst-Afrika var britene enda mer oppfinnsomme. 

Soldatene trengte tusenvis av hester under kampene, og for å lure tyskerne prøvde de seg med å male hestene som sebraer, som det fantes flere tusen av på savannen. 

Ideen var god, men effekten tvilsom. De fleste tyskere kunne lett se forskjell på en sebra og en malt hest.

Britene forkledde hestene sine i Afrika som sebraer.

© Ritzau

4. Falske sårede lokket fienden frem

Fordi begge sider gjorde alt for å skjule posisjonene sine, pønsket tyskerne ut en stygg plan. 

De la dukker i britiske uniformer ut i ingenmannsland, og satte seg til å vente. Med et snortrekk fikk de dukken til å vifte med armen etter hjelp. 

Når britene løp ut for å hjelpe den sårede kameraten, avslørte de ikke bare posisjonen sin, men de ble også mål for snikskyttere. 

Britene lot seg lokke av tyskernes «sårede» dukker. 

© Imperial War Museum

5. Døde hester skjulte hemmeligheter

Mer enn åtte millioner hester ble drept under første verdenskrig, og kadavrene lå og råtnet overalt. Det ga franskmennene en idé.

Store deler av vestfronten hadde ingen vegetasjon som soldatene kunne gjemme seg i. 

I stedet la franskmennene ut «døde hester» av pappmasjé der observatører kunne gjemme seg og rapportere om fiendens bevegelser fra. Soldaten Samuel Benson beskrev etter krigen hvordan speiderne iblant ble oppdaget:

«Ved ett tilfelle skyter fienden på den døde hesten, og plutselig reiser en mann seg og prøver å løpe. Han snubler og faller. Han er død». 

Fra innsiden av falske hestekadavre kunne franske speidere spionere på tyskerne. 

© Imperial War Museum

6. Pappskaller i skuddlinjen

På den britiske hærens kamuflasje-skole i Kensington arbeidet eksperter under krigen intenst med å produsere noen av krigens beste hoder – av pappmasjé. 

De falske hodene skulle tiltrekke tyske snikskytteres ild og avsløre posisjonen deres. Hodene ble løftet opp over kanten av skyttergraven på en pinne. 

Når munningsglimtet fra riflen til en snikskytter ble observert, kunne ilden straks dirigeres mot ham.

Den franske billedhoggeren Henri Bouchard, som sto bak en mengde kamuflasjeideer, modellerte de første falske hodene. 

Britene videreutviklet imidlertid produksjonen, slik at ansiktene fikk et langt mer realistisk utseende. Hodene var støpt av gips i en standardform, og ble deretter kledd med pappmasjé for å gi hver modell en individuell fremtoning. 

For å øke realismen røykte noen hoder til og med tobakk. Sigarettrøyk ble blåst gjennom en gummi-slange som gikk til munnen av det falske hodet. Den ekte røykeren satt i sikkerhet i bunnen av skyttergraven.

Britene lagde ikke bare falske hoder, men skar også ut hele kompanier i kryssfiner. 

De falske soldatene, som kunne reises opp på sekunder, skulle provosere fienden til å åpne ild, mens britene angrep et helt annet sted. Med snortrekk kunne britene trylle frem opptil 300 falske soldater på én gang.

Britene lagde falske hoder av soldater, som skulle lokke fienden til å angripe. 

© Imperial War Museum

7. Strekmønstre forvirret fienden

I 1917 fikk kunstneren Norman Wilkinson en idé som gikk imot alle tidens tanker om kamuflasje. 

Wilkinson hadde meldt seg som frivillig til marinen, og innså at ingen kamuflasje ville kunne skjule britenes enorme krigsskip. 

I stedet foreslo han det komplett motsatte. Wilkinson ville ikke kamuflere skipene, men i stedet forvirre tyske ubåtkapteiner slik at de fikk problemer med å bedømme skipets fart og kurs.

Angivelig var Wilkinson inspirert av den samtidige kunstretningen kubisme, som blant andre maleren Pablo Picasso ble berømt for. 

Kamuflasjeteknikken overlevde helt frem til andre verdenskrig.

Minst 2000 skip ble under første verdenskrig utstyrt med Wilkinsons såkalte Dazzle-kamuflasje. 

© Ritzau

Kanskje du er interessert i