134 000 kinesere arbeidet på vestfronten under første verdenskrig.

© Australian War Memorial

Første verdenskrig: Kinesere ble utnyttet ved fronten

I 1915 sender Storbritannia og Frankrike alle mann til fronten. Det fører til en akutt mangel på arbeidere i fabrikkene og landbruket. Løsningen blir billig arbeidskraft fra Kina. Med stort håp og brede smil drar 134 000 unge kinesere mot Europa – uvitende om marerittet som venter dem ved fronten.

2. mars 2017 av Bjørn Bojesen

Den kinesiske arbeideren Cong Shugui kjører spaden inn i den sammenraste veggen i skyttergraven. 

Armene verker og tarmene skriker der han står i gjørmen i belgiske Passchendaele – mange tusen kilometer hjemmefra. 

Året er 1917, og Pas­schen­dae­le – også kalt Ypres – er allerede beryktet som en av verdenskrigens verste slagmarker.

Dag etter dag, uke etter uke kaster franske og tyske hærer seg mot hverandre i forsøket på å flytte fronten et par meter. Når kampene ebber ut, ligger det døde soldater over hele slagmarken.

Cong Shugui og de 14 andre kineserne i arbeidslaget hans graver videre mens de ser seg nervøst rundt. 

Ingen vet når de tyske soldatene kommer stormende på ny. Selv om kontrakten lover Cong en jobb langt fra fronten, tør han ikke annet enn å forsøke å adlyde det britiske befalet som står ved skyttergraven og bjeffer ut ordrene sine.

En gang imellom tar Cong av seg den svette lua og kaster et blikk opp mot den grå himmelen. For noen dager siden viste tyske keiser Vilhelms jernfugler seg der oppe mellom skyene. 

De naive bondeguttene fra Shandong-provinsen hadde aldri sett fly før, så de løp frem fra dekning for å se hva det var. 

I samme øyeblikk slapp tyskerne bomber over dem – tre fra arbeidslaget døde. Det første møtet med fly ble også deres siste.

Cong, som allerede hadde slept mange kvestede soldater vekk fra skuddlinjen, var med på å velte de sørgelige levningene i en dyp grav og skuffe leirjord over dem – med den samme kalde spaden som han gang på gang nå driver inn i sidene på skyttergraven.

Kina satser på nederlag mot Tyskland

Cong var bare en av 134 000 kinesere som arbeidet bak vestfronten under første verdenskrig. 

Mens den tyske hæren forgjeves forsøkte å presse seg lenger inn i Frankrike og Belgia, satte briter og franskmenn kreftene inn på å drive tyskerne ut igjen.

De stridende partene bet seg fast i skyttergravene, der tusener og atter tusener av unge menn på begge sider ble meid ned, uten at fronten reelt flyttet seg. 

Bare under slaget ved Somme i 1916 mistet britene omtrent 420 000 menige, mens rundt 340 000 franskmenn døde ved Verdun samme år. Alle menn som kunne bruke et våpen, ble sendt av gårde for å fylle hullene ved fronten.

Det skapte et akutt behov for mannskap bak linjene, der det snart ble vanskelig å opprettholde produksjonen av blant annet våpen og mat. 

Selv om mange samlebåndsjobber ble overtatt av kvinner, manglet det menn til mange av de mer fysisk krevende oppgavene.

For Liang Shiyi, rådgiver for Kinas president, var situasjonen en gavepakke. Var det noe Kina hadde nok av, så var det arbeidskraft – og Liang ønsket desperat å styrke sitt lands omdømme i Vesten.

Etter bokseroppstanden hadde Kina en krigsgjeld på 333 millioner amerikanske dollar til de europeiske statene, som styrte landets viktigste handelssoner som «protektorater». 

Liang var overbevist om at Tyskland ville tape krigen, samt at kineserne ville få de tyske besittelsene i Kina ved forhandlingsbordet – hvis de altså bisto de allierte med arbeidskraft.

I juni 1915 aksepterte et presset Frankrike tilbudet, mens britene, som fryktet at kineserne skulle få for høye tanker om seg selv, ventet helt til 28. juli 1916 med å takke ja.

Kineserne klargjorde de nye stridsvognene som ble satt inn mot slutten av krigen i 1918.

© Imperial War Museum

Penger lokker kineserne

I løpet av krigen kom 134 000 kinesere til Frankrike og Belgia. Av disse arbeidet 40 000 for franskmennene, mens 94 000 sto under britisk kommando.

Arbeiderne i Vest-Europa kom fra Kinas nordlige landbruksområder – særlig Shandong-provinsen, hele 60 prosent stammet derfra. 

De var stort sett 20-40 år og analfabeter, og hadde verken råd til radio eller aviser som kunne fortelle dem om grusomhetene som utspilte seg i Europa. 

Men de hadde familier å forsørge, og såvel franskmenn som briter tilbød en lønn på én franc per dag – det tilsvarer rundt 20 kroner i dag – mens kinesiske studenter fikk det femdobbelte for å arbeide som tolker eller kontorpersonale.

Ettersom Kina var nøytralt, raste Tyskland over rekrutteringssentrene som skjøt opp i landet. 

I et forsøk på å unngå anklager om brudd på nøytraliteten, opprettet den kinesiske regjeringen en rekke «private firmaer» som skulle hjelpe med å hyre arbeidere – og tyskernes agenter hadde ikke særlig mye hell med seg i forsøkene på å skremme søkerne vekk.

Franskmennenes kontrakt lovet nemlig kineserne fri om søndagen samt minimum 100 gram ukokt ris hver dag i fem år. 

Etterpå kunne de dessuten velge å bli i Frankrike.

Britenes treårige kontrakt ga ikke kineserne søndagsfri. Til gjengjeld tilbød den arbeidsfritak under den kinesiske nyttårsfeiringen og andre høytider.

Arbeiderne er tall i en rekke

Til tross for europeiske løfter om at kineserne på ingen måte skulle involveres i selve krigen, ble mennene allerede i rekrutteringssentrene underlagt streng militær disiplin. 

Her måtte de ta av seg alle klærne, før de ble sprayet med et desinfiserende middel og sjekket for diverse kjønnssykdommer, malaria og tuberkulose.

30-60 prosent ble kassert og nådde ikke neste trinn: å samkjøre de nyankomne. Kinesere som fremdeles gikk med den tradisjonelle hårpisken, fikk den klippet av. 

Deretter ble de tildelt et aluminiumsbånd med fem siffer til å feste rundt håndleddet.

Dette nummeret var nå arbeiderens offisielle identitet, og det var strengt forbudt å fjerne båndet før kontrakten var utløpt. 

Når de europeiske sjefene ropte opp nummer i stedet for navn, følte mange av kineserne seg som kriminelle.

Deretter ble arbeiderne underlagt enten de franske kolonistyrkene – Troupes Coloniales – eller britenes Chinese Labour Corps (CLC).

Arbeiderne jobbet ofte med å frakte krigsmateriell. Her stables flybomber ved et depot i Frankrike i 1917.

© Bridgeman

Tysk torpedo endrer ruten

24. august 1916 la det første franske skipet med kontraktarbeidere til i Marseille, etter en månedlang reise sør for India og opp gjennom Suez-kanalen. 

Tusenvis av kinesiske arbeidere ble levert langs denne ruten, men 17. februar 1917 torpederte en tysk ubåt dampskipet Athos utenfor Malta. 543 kinesere og 211 andre passasjerer omkom i bølgene.

Hendelsen førte til at britene i stedet valgte å frakte arbeiderne sine via Stillehavet, Canada og Atlanterhavet da det første skipet deres forlot Kina i 1917 til et stort fyrverkerishow.

Arbeiderne ble innkvartert i overvåkede brakker som lå på behørig avstand fra de lokale landsbyene. 

I april 1917 ble de første gruppene av britisk-hyrede kinesere mottatt i CLCs hovedkvarter i Noy­elles-sur-Mer i Picardie. Her hadde britene blant annet opprettet det største kinesiske sykehuset utenfor Kina, med 1500 senger og kinesisktalende leger.

Kineserne arbeidet i lag på rundt 15 mann ledet av en såkalt ganger, som ble utpekt fra arbeidernes egne rekker. 

Gangeren tjente halvannen gang så mye som de vanlige arbeiderne og sørget for at arbeidet forløp etter planen. Som oftest ble arbeidslaget i tillegg overvåket av en europeisk offiser.

Mangel på tolker førte ofte til misforståelser mellom kineserne og arbeidsgiverne deres. 

For eksempel kastet en gruppe arbeidere verktøyet sitt på fabrikkgulvet etter at en amerikansk offiser hadde forsøkt å motivere dem med ordene «Let’s go!». På mandarin betyr «gou» hund. Kineserne trodde at han omtalte dem, og ble svært fornærmet.

Eksotiske kinesere fotograferes

«Krigen i Europa er en sak som ikke vedgår oss, det kinesiske folk. Vi kinesere kom til Europa som nøytrale for å tjene til et usselt livsopphold. En rettferdig herskers navn huskes i 10 000 slektsledd, så hvorfor ikke stanse soldatene Deres?» skrev arbeideren Yuan Chun i krigens siste år til tyske keiser Vilhelm. Keiseren besvarte naturligvis aldri brevet.

Yuan og kameratene hans hadde ganske raskt oppdaget at hverdagen som arbeider i Europa var hardere enn de hadde forestilt seg. 

Lønna var minimal sammenlignet med europeernes, det var ofte matmangel, og særlig britene sørget for at arbeiderne ikke kom ut blant den franske lokalbefolkningen.

De franske overordnede var mer avslappet. I noen byer frekventerte kineserne under fransk kommando kafeer og bordeller etter arbeidstid. 

Britenes spesialarbeidere later også til å ha hatt friere tøyler, noe tolken Chow Chen-fu beskrev i et brev til en venn i Shanghai: «Omtrent tre ganger i uken får jeg tillatelse til å dra til nabolandsbyen for å handle».

Arbeid manglet kineserne imidlertid aldri. I de skogrike områdene ble de sendt ut med sag og øks for å felle trær som skulle stive av skyttergravene.

Andre kinesere jobbet i franske havner med å losse de mange skipene som forsynte krigsmaskinen. Kassene med våpen og reservedeler av metall var svært tunge å løfte på.

Grupper av arbeidere ble også sendt ut til grisgrendte strøk langt unna fronten, der de i skarp sol eller øsende regn måtte reparere hullete veier med tunge spader og skifte ut ødelagte jernbaneskinner og -sviller.

Arbeiderne var under oppsyn av bevæpnede soldater, som ikke tillot unødige pauser. 

Bare når velstående franske besøkende ønsket å få tatt et bilde med kineserne – som de syntes var eksotiske og sjarmerende – fikk de svettedryppende arbeiderne lov til å ta en ekstra hvil.

En god del av mennene som søkte lykken i Europa, hadde hatt sine egne små gårdsbruk hjemme i Kina, der arbeidet var styrt av årstidenes møysommelige gang. 

Derfor var de verken vant til samarbeid eller tidsnød. Det førte til problemer i fabrikkene. 

De europeiske oppsynsmennene var ofte ute etter kineserne og beskyldte dem for å være late. Etter hvert ble de fleste kineserne imidlertid raske til å sette sammen våpen ved samlebåndet.

Arbeiderne ender ved fronten

14. august 1917 valgte Kina å erklære Tyskland krig – mest på grunn av senkingen av skipet Athos. 

Fra da av bekymret europeerne seg overhodet ikke om punktene i kontrakten som sa at kineserne ikke kunne sendes til fronten.

Mange spesialiserte kontraktarbeidere hadde allerede hatt nærkontakt med de blodige kamphandlingene ved fronten. 

De skiftet nemlig ut reservedeler i gjennomhullede stridsvogner og anla havner til krigsskip og landingsbaner for fly.

Skyttergravene var et mareritt – både for soldatene og de som skulle bygge og vedlikeholde de rundt 40 000 kilometerne med grøfter. Hvis en arbeider ikke kunne brukes til noe annet, kunne han alltid sendes til skyttergravene.

Her spilte de kinesiske arbeidslagene en essensiell rolle. Det krevde ingen spesialisering å ta en spade i hendene og skuffe løs i den gjørmete jorden – bare rå muskelstyrke og en overmenneskelig evne til å ikke tenke på at det neste angrepet kunne komme når som helst.

Når det hadde vært en trefning, var det også kineserne som ble beordret ut på slagmarken for å rydde opp. 

De skulle fjerne døde soldater, hestekadavre og udetonert ammunisjon. Oppgaven var livsfarlig, og flere kinesere omkom i plutselige eksplosjoner.

De overlevende ble sterkt traumatisert av å måtte begrave de stinkende og lemlestede soldatene. 

For mange var oppgaven et overgrep mot deres religiøse overbevisning. Når det ikke foregikk som del av en nøye iverksatt rituell begravelse, brakte det ifølge kinesisk tradisjon ulykke å berøre lik.

Etter avgang fra Vancouver fikk ikke arbeiderne lenger lov til å se ut av vinduene.

© Liddle Collection / Leeds University Library

Dårlig behandling fører til opprør

«Vi kinesere spiser ikke hestekjøtt!» ropte Li Jun en oktoberdag i 1917 da han henvendte seg til ledelsen i arbeidsleiren sin. 

Han truet dem med et regulært arbeidsopprør med mindre kjøttet straks ble fjernet fra menyen. 

I dette tilfellet bøyde administrasjonen av, men andre ganger eksploderte trykkokeren og det oppsto voldelige tumulter.

Fra 1916 til 1918 sto kineserne bak i alt 25 streiker og opptøyer. I januar 1917 lå to kinesere døde på gulvet i en kruttfabrikk i Bassens etter at de hadde kranglet med en egyptisk arbeider. Noen dager senere ble nok en kineser drept, og 60 fikk alvorlige kvestelser, etter at 500 av dem var gått til angrep på 250 algeriske arbeidere på en fabrikk i Bergerac.

I februar 1917 gikk hundre kinesiske jernbanearbeidere ut i streik. 

De nektet å utføre det nødvendige sporarbeidet ved Périgueux, på strekningen Paris-Orléans, før de fikk bedre lønn. Hæren tvang dem raskt tilbake til det lavtlønnede slitet uten å gi kineserne så mye som en krone mer i lønn.

Uenighet mellom briter og kinesere endte imidlertid ofte med vold. Det førte til at militærdomstoler dømte ti kinesere til døden for drap under krigen.

Samtidig irriterte britene seg over at kineserne i deres øyne ble behandlet med silkehansker i de franske arbeidsleirene. I en alvorlig situasjon var det ikke bra for arbeidsmoralen, mente britene. 

De foretrakk en hard linje, noe som førte til at britiske soldater ved flere anledninger skjøt og drepte kinesere som protesterte mot arbeidsforholdene.

En av de verste hendelsene fant sted i september 1917. Da deserterte mer enn tusen britiske soldater i Étaples, og det inspirerte de kinesiske og egyptiske havnearbeiderne i byen Boulogne til å streike. 

De krevde høyere lønninger og bedre forpleining.

Rasende arbeidere marsjerte høylytt gjennom byen mens de først forsøkte å plyndre et hotell og deretter en kafé, før de til slutt angrep en offisersklubb. 

Hæren var raskt ute med å arrestere folk og drive arbeiderne ut av byen, men mange av kineserne hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp. 

Snart var gatene fulle av kinesiske lik – gjennomhullet av britenes maskingeværkuler.

Det var heller ikke mulig å unngå at tyske bombefly før eller siden fikk has på de kineserne som arbeidet nær fronten. 

Under bombetokt over Dunkerque og Boulogne i september 1917 ble 15 kinesiske arbeidere drept, og 18. mai 1918 døde hele 50 kinesere etter tyske fulltreffere sluppet fra fly.

Ofrene viser seg å være forgjeves

De fattige kinesernes drøm om å tjene seg en liten formue i Europa endte for de fleste som et mareritt.

Det fins ingen komplett oversikt over hvor mange som vendte hjem til Kina eller endte i europeiske graver. Historikernes overslag svinger mellom 2000 og 20 000 drepte. 

2000 er tallet på de som fikk en gravstein – i tillegg kommer alle de som aldri fikk det.

11. november 1918 abdiserte keiser Vilhelm 2., og verdenskrigen var over. 

Frankrike og Storbritannia kunne umulig ha motstått presset fra tyskerne så lenge uten hjelp fra de mange tusen kineserne som for elendig betaling hadde slitt og strevd bak frontlinjene.

Hvis de allierte var takknemlige for hjelpen, viste de det ikke. 

De overlevende kineserne – som fortsatt hadde noen år igjen på kontraktene sine – ble sendt tilbake til slagmarken for å rydde miner, klippe piggtrådgjerder og fylle skyttergravene med jord og sand.

Dessuten forlot en gruppe rasende kinesiske utsendinger forhandlingene i Versailles da det ble klart at Japan ville overta de tyske besittelsene i Shandong. 

Selv om kinesiske arbeidere hadde vunnet krigen, tapte Kina.

Kanskje du er interessert i