Ofrene for giftgass slapp i beste fall med midlertidig blindhet. I verste fall ventet en langsom og pinefull død.

© Getty Images

Giftgass var første verdenskrigs supervåpen

Den 22. april 1915 brer det seg en søtlig lukt langs de fremste skyttergravene ved vestfronten. Plutselig hiver de første soldatene gispende etter pusten. Kort etter gripes resten av soldatene av panikk. Noen faller om i kramper, mens andre desperat kjemper for å komme vekk fra den dødelige skyen av giftig... GASS!

25. april 2018 av Jan Ingar Thon

Ved middagstider stilnet kanonilden. Siden de første morgentimene – 22. april 1915 – hadde tyskerne bombardert franske og britiske stillinger ved den belgiske byen Ypres. Nå senket stillheten seg over slagmarken.

Rundt klokken 17 fikk de franske soldatene i fremre rekke øye på en gul-grønn sky som drev langsomt over ingenmannsland mellom de to frontene. Soldatene som bemannet frontavsnittet, fryktet at skyen kamuflerte et tysk angrep, og gjorde seg klar til kamp. Men ingenting skjedde. De merket bare en søtlig duft og en lett irritasjon i nesen.

Med ett eksploderte skyttergraven i panikk. Hundrevis av soldater gispet etter luft. Mange falt om – blå i ansiktet. Tusenvis av andre kastet våpnene, mens de flyktet halvkvalt og blendet i panikk fra den giftige skyen av klorgass.

I løpet av kort tid gikk den franske fronten i oppløsning, og soldatene etterlot en ubemannet åpning på rundt seks kilometer. For tyskerne, som hadde sendt ut skyen, kom klorgassens effektivitet som en stor overraskelse. 

Nølende beveget de seg fremover mens de hele tiden fryktet at vinden plutselig skulle snu og sende skyen i deres egen retning. 

Langsomt gikk det opp for tyskerne at de franske skyttergravene bare skjulte døde soldater med krampaktig knyttede never og stive ansikter.

I begynnelsen av krigen ble gass fraktet med vinden. Senere ble angrepene gjennomført med granater.

© Getty Images

Tilfeldige angrep

Den gul-grønne skyen ved Ypres var det første vellykkede giftgassangrepet i historien. 16 år tidligere – i 1899 i Haag – hadde Tyskland, Frankrike og Storbritannia skrevet under på et forbud mot kjemisk krigføring, men forut for første verdenskrig eksperimenterte alle tre landene likevel ivrig med tåregass.

Og allerede få måneder etter krigsutbruddet forsøkte både franskmennene og tyskerne seg med tåregass for å bryte gjennom de fastlåste frontene. Men de første angrepene var for primitive og tilfeldige og gjorde ikke stor skade.

For eksempel hadde franskmennene angrepet tyskerne med tåregass i august 1914, men gassmengden var så liten at de fleste av de tyske soldatene knapt enset den. Et halvt år senere brukte Tyskland selv tåregass, men også dette angrepet mislyktes fordi den flytende gassen frøs til is i de lave vintertemperaturene. 

Først da tyskerne i april 1915 skiftet ut tåregass med klorgass ved Ypres, begynte gassangrepene å gi merkbare resultater. Omverdenen reagerte på det første giftgassangrepet med sjokk og fordømmelse. Særlig britene var opprørt: Klorgass brøt med krigens uskrevne regler og var et eksempel på tysk barbari, mente de. 

Men det stanset dem ikke fra å trappe opp produksjonen av klorgass selv. Like etter tyskernes angrep opprettet Storbritannia de første “Special Companies”, som skulle utvikle giftgass. Kjemisk krigføring var imidlertid stadig så tabubelagt at britene forbød ordet “gass”. 

I stedet snakket britiske styrker om “ekstrautstyr”.

Frykten for gass fikk soldater og sykepleiere til å bruke hjemmelagde masker som skulle beskytte øyne og lunger under angrep.

© Getty Images/Alloverpress

Gassofrenes lunger ble ødelagt

I løpet av første verdenskrig ble nye og mer effektive giftgasser oppfunnet, og angrepene kostet flere liv.

  • Tåregass virker irriterende på slimhinnene i nese, øyne og lunger og forårsaker tårer, nysing og hoste. Gassen kan medføre smerter og midlertidig blindhet, men er sjelden dødelig. Den ble først brukt av franskmennene i 1914.

  • Klorgass gir irritasjon i øynene og midlertidig blindhet. Den angriper dess-uten lungevev og kan være dødelig. En ulempe ved klorgassen er at den forårsaker kraftig hoste – det betyr at de fleste ofre ikke inhalerer dødelige mengder av gassen. Den er dessuten lett å oppdage på grunn av den grønne fargen og den spesielle lukten, som minner om en blanding av pepper og ananas. Først brukt i 1915 av tyskerne.

  • Fosgengass er en langt mer dødelig videreutvikling av klorgass. Den forårsaker mindre hoste, og offeret vil derfor puste inn større mengder gass. Fosgen er dessuten usynlig og kan ikke luktes. Den gir plager som svimmelhet og oppkast, og gjør at det skilles ut store mengder vann i lungene. Ofrene drukner bokstavelig talt i sine egne kroppsvæsker. Først brukt av tyskerne i 1915.

  • Sennepsgass gir væskende, smertefulle blemmer og sår. Ved innånding får ofrene ødelagt slimhinnene i lungene og må lide i flere uker før døden inntreffer. Sennepsgass er nesten umulig å beskytte seg mot, fordi den også tas opp gjennom huden. Gassen er tyngre enn luft og legger seg på bunnen av skyttergraver og gjør dem ubrukelige i ukevis. Først brukt av tyskerne i 1917.

Giftgass brakte krigens redsler opp på et nytt nivå. Nå kunne ett eneste godt tilrettelagt angrep drepe tusenvis av fiender på kort tid.

© Getty Images

Vann beskyttet mot klor

Snart kastet Tyskland, Frankrike og Storbritannia seg ut i et voldsomt kjemisk kappløp. De så alle giftgass som et supervåpen som kunne føre med seg tiltrengt bevegelse i skyttergravskrigen. 

Nye og mer dødbringende gasser avløste derfor hverandre, men dessverre for angriperne var forsvarerne ofte like raske til å finne på mottrekk.

Etter angrepet ved Ypres oppdaget soldatene ved fronten snart at klor var vannoppløselig. Det innebar at bare et fuktig tørkle foran ansiktet kunne forhindre skader på lungene. Ifølge soldatene skulle effekten være enda bedre hvis tørklet ble fuktet med urin. 

Snart ble disse første, primitive hjelpemidlene erstattet av ansiktsmasker med kjemikalier som absorberte klorgass.

Som mottrekk utviklet tyskerne fosgen- og sennepsgass, som verken luktet eller var synlig. Særlig sennepsgass var fryktet blant soldatene. Den fikk kroppen til å råtne, slik at huden ble vablete, og slimhinnene løsnet fra bronkiene. 

Den uutholdelige smerten varte i opptil fem uker og etterlot ofrene som krøplinger, hvis de overlevde. I motsetning til andre giftgasser var sennepsgass vanskelig å beskytte seg mot, fordi den kunne trenge gjennom huden. 

Dessuten ble den tunge gassen “hengende” i skyttergravene og gjorde dem ubrukelige i flere uker.

Selv om giftgass aldri ble supervåpenet som avgjorde første verdenskrig, fryktet soldatene ved fronten gassangrep mer enn noe annet. Gassen drepte langsomt og drev ofte ofrene sine til vanvidd av smerte før døden inntraff.

Til sammen tok giftgassen nærmere 90 000 liv under første verdenskrig, og forårsaket alvorlige skader på over 1,2 millioner. For de overlevende ventet et liv med ødelagte lunger, voldsomme smerter og psykiske men.

Vil du ha enda flere detaljer om første verdenskrig?

Da kan du vekke fortiden til live med HISTORIE. Med et årsabonnement kan du - foruten detaljene fra første verdenskrig - blant annet se frem til å motta:

  • siste nytt fra arkeologiens verden
  • alt om fortidens mytologi
  • et stort tema om slaveri

Innløs ditt årsabonnement HER

Les mer

Simon Jones: World War I Gas Warfare Tactics and Equipment, Osprey 2007. J.L. McWilliams: Gas!: Battle for Ypres, 1915, Vanwell 1985. James W. Hammond: Poison Gas: The Myths Versus Reality, Greenwood 1999.

Kanskje du er interessert i