Som lege på vestfronten møtte Harold Gillies soldater med opprevne ansikter hver eneste dag. 

© Scanpix/Corbis, AKG, Gillies Archives & Queen Mary's Hospital

Krigslege ga 5000 vansirede soldater et nytt liv

Kuler og granatsplinter maltrakterte tusenvis av unge menns ansikter under 1. verdenskrig. Ofrene utsikter til et liv med store smerter og sosial angst opprørte den newzealandske kirurgen Harold Gillies. Han utviklet nye operasjonsmetoder slik at mennene kunne se seg selv i speilet igjen.

4. april 2018 av Pelle Stampe

 “Vi har mottatt en ny pasient, og han ser ikke bra ut.” Cathrine Black, sykepleier ved det nyåpnede Queen Mary's Hospital i London så alvorlig på sin sjef Harold Gillies. Den 35 år gamle kirurgen nikket innforstått, og sammen bega de to kittelkledde seg mot sykehusets sengepost.

Kort etter sto Gillies og Catherine Black foran den nyankomne fra de europeiske slagmarkene. Sjefkirurgen reagerte med beherskelse. 

“Ikke vær redd, unge mann, snart vil du ha et ansikt som er like pent som de fleste andres,” beroliget kirurgen den unge pasienten. Så begynte han å rulle bandasjene forsiktig bort fra mannens ansikt.

Det var et brutalt syn som møtte Gillies idet pasientens brannsårsherjede ansikt kom til syne bak bandasjene: 

“Den stakkars soldaten er blitt gjort fryktelig frastøtende og nesten invalid av sine forferdelige brannsår. Han har forbrenninger i ansiktet, på ørene og på halsen. Både nese, lepper og øyelokk er ødelagt. Hendene er forvridd til fryktelige deformiteter,” skrev Gillies i sin innledende journal om pasienten Willie Vicarage – mannen som senere skulle inspirere Harold Gillies til å revolusjonere plastisk kirurgi. 

I 1917 åpnet Queen Mary's i London. Skamskutte soldater valfartet til sykehuset i håp om at den newzealandske kirurgen Harold Gillies (ytterst t.h.) skulle redde ansiktet deres.

© Gillies Archive, Queen Mary's Hospital

Ødelagt i skyttergraven

Kirurgen ble født i New Zealand i 1882 og utdannet seg til lege ved det anerkjente universitetet i Cambridge i England. Den unge Gillies var redd for å bli sendt i kamp på 1. verdenskrigs slagmarker og meldte seg i stedet frivillig til legetjeneste for Røde Kors.

Ved fronten i Frankrike opplevde han i 1914-1915 hvordan den nye skyttergravskrigen gjorde soldatenes ansikter til de mest utsatte målene. 

Soldatenes kropper var ofte beskyttet av massive jordvoller. I stedet var det hodene som var mest utsatt for skudd. Tusenvis av unge menns ansikter ble brent og sprengt til det ugjenkjennelige under kampene på vestfronten.

I krigens helvete fant Harold Gillies sitt kall. Ved fronten arbeidet han tett sammen med den franske legen Auguste Valadier, som var en av de første til å eksperimentere med å rekonstruere kjever med fett fra pasientens kropp. 

Gillies forbedret Valadiers teknikker og viet livet til ikke bare å redde soldatenes liv, men også å sikre at de unge vansirede mennene kunne gjenoppta de sivile livene sine uten å se vanskapt ut.

I 1916 beordret hæren Gillies til London. Her skulle han lede en nyåpnet britisk klinikk for plastisk kirurgi som kunne behandle 500 pasienter i året. 

Bare under kampene ved Somme i Frankrike mellom juli og november 1916 fikk 2000 menn så alvorlige skader i ansiktet at de måtte gjennom omfattende plastiske operasjoner.

Hæren åpnet derfor et nytt sykehus viet utelukkende til å reparere ansiktsskader. I juli 1917 slo det funklende nye Queen Mary's Hospital nordvest i London opp dørene, med Harold Gillies som ansvarlig sjefkirurg. 

Sykepleier Catherine Black beskrev de første månedene på sykehuset: 

“Inn kom en strøm av sårede menn med halve ansiktet bokstavelig talt sprengt i stykker, med huden hengende i laser og med kjever så knust at det føltes som sand under ens fingre. I hele mitt liv var de månedene på Queen Mary's de sørgeligste. Det var alltid uhyggelig stille på avdelingene. De fleste soldatene var så nedtrykt at de ikke orket å si noe som helst,” fortalte Catherine Black. 

“Det vanskeligste var å forsøke å gi håpet tilbake til de alvorlig skamferte mennene som var tvunget til å ligge uke etter uke viklet inn i bandasjer, uten å kunne snakke, smake eller sove.”

Black og de andre pleiernes største bekymringer var de spontane blødningene som risikerte å kvele de av pasientene som ikke kunne lukke munnen. Samtidig angrep koldbrann og dødelige infeksjoner pasientenes åpne sår.

Det var på dette lasarettet den 20 år gamle marinesoldaten Willie Vicarage ble trillet inn dørene en augustdag i 1917. 

Under sjøslaget ved Jylland 31. mai 1916 hadde en tysk fulltreffer rammet ammunisjonsdepotet på det britiske marinefartøyet hvor Willie Vicarage tjenestegjorde. Eksplosjonen sendte et flammehav mot soldaten, som mistet bevisstheten i infernoet som oppsto.

De neste femten månedene tilbrakte marinesoldaten på et feltsykehus der brannsårene hans ble pleiet og smertene døyvet med morfin. 

Øyelokkene til Vicarage var svidd helt bort, og sammen med de verkende brannsårene holdt de Vicarage våken stort sett døgnet rundt. 

Også leppene var brent bort, og Vicarage kunne ikke lenger lukke munnen. Denne tilstanden tørket ut halsen hans, og Vicarage var nødt til å bli foret utelukkende med flytende føde. 

Likevel var det en håpefull Willie Vicarage som ankom Queen Mary's-sykehuset. Han hadde hørt historiene som verserte på de britiske feltsykehusene om den fantastiske newzealandske kirurgen som hadde viet livet sitt til å gi de vansirede ansiktet tilbake.

Enten soldatene hadde fått skutt nesen av eller sprengt i stykker kjeven, forsøkte Harold Gillies utrettelig å redde ansiktene deres med sine revolusjonerende kirurgiske inngrep.

© Gillies Archives, Queen Mary's Hospital

Seks operasjoner

3. oktober 1917 begynte Harold Gillies den første av seks store operasjoner som skulle redde Vicarages ansikt.

Normalt lappet kirurger ansiktsskader sammen ved å trekke kantene av såret sammen og lukke dem med nål og tråd. 

Men når huden og arrvevet trakk seg sammen, fikk blodmangel ofte ansiktet til trekke seg sammen i en ugjenkjennelig grimase. 

Derfor eksperimenterte Harold Gillies med å flytte hud fra andre deler av kroppen til ansiktet. Han skar hudstrimler fra brystet, men lot enden bli sittende fast på huden slik at blodet strømmet uhindret gjennom de avskårne hudstykkene.

Blodforsyningen sikret at huden grodde pent fast på ansiktet. Men de åpne hudstrimlene var ekstremt utsatt for infeksjon, og mange pasienter døde under transplantasjonene. Under operasjonen på Willie Vicarage fikk Harold Gillies en idé. 

“Vi løsnet et trekantet stykke hud fra den øverste delen av brystet og la det over pasientens hakeparti, der det ble sydd fast. For å sikre blodtilførslen var en strimmel hud fortsatt forbundet til hver skulder. Jeg tenkte: Hvorfor syr jeg ikke hudkantene sammen slik at strimmelen danner et rør? Det vil øke blodtilførselen og redusere risikoen for infeksjoner drastisk.”

Gillies' hudrør viste seg som en genial idé. Ansiktshuden grodde som regel nesten perfekt sammen, og antall infeksjoner falt drastisk. 

Når den nye huden hadde grodd skikkelig fast, brukte Gillies noen ganger hudrørene som fyll til neser og kinn.

Den newzealandske kirurgen skar også klumper av fett fra pasientenes mager og rumpeballer og saget stumper av ribbein som han fylte i kinnben og haker.

>> Les mer om plastikkirurgiens historie

Laget nye øyelokk

En kald februarkveld i 1918 på vei hjem fra operasjonsbordene på Queen Mary's var Gillies tanker hos Willie Vicarage, som lå med verkende ansikt og ikke engang kunne lukke øynene for å sove.

Etter å ha gjenskapt Vicarages ansiktshud og fylt opp den manglende nesen med hudflak og fett, begynte Gillies derfor å eksperimentere med å gjenskape soldatens øyelokk.

Normalt ble nye øyelokk laget av tynn hud fra innsiden av låret eller under-armen. 

Men selv den tynne lårhuden var for voldsom for øyelokkene, som ble grotesk tykke og ikke kunne lukkes med øyets lukkemuskler. I stedet måtte de sårede soldatene selv trekke i dem når de skulle forsøke å sove.

Gillies løste problemet ved å legge et tynt snitt i huden like over Willie Vicarages øyne. Den fine ansiktshuden ble snudd på vrangen og brettet ned over øyet, før Gillies sydde den brettede huden fast på Vicarages små rester av øyelokk. 

Senere gjentok Gillies inngrepet med de nederste øyelokkene. Imens den nedbrettede ansiktshuden fant sin plass, vokste ny hud ut der hvor Gillies tidligere hadde skåret løs huden.

Da operasjonen var ferdig hadde Willie Vicarage fått tynne øyelokk som kunne åpnes og lukkes perfekt. Øyebrynene skapte Gillies ved å operere hudstrimler fra området med hodehår inn over øynene og sy dem fast over hvert øye.

De mange operasjonene Vicarage var gjennom, tok tid fordi kroppen hans måtte få ro til å lege og danne ny hud. Flere av pasientene til Gillies hadde dødd fordi kirurgen hadde foretatt for omfattende operasjoner på en gang.

Gillies brukte to år på Vicarages operasjoner før han endelig kunne skrive ham ut med et nytt ansikt. Det vellykkede inngrepet på Willie Vicarage banet vei for en lang rekke vellykkede operasjoner. 

Plastisk kirurgi hadde før handlet om å redde pasientenes førlighet. Men for Harold Gillies ble det like viktig å gjenskape pasientenes ansikter slik at soldatene kunne ferdes blant folk uten å vekke avsky. 

I de neste årene opererte Gillies tusenvis av ødelagte ansikter og ga de alvorlig vansirede unge mennene muligheten for igjen å leve et tilnærmet normalt liv. 

Den 20 år gamle britiske soldaten Willie Vicarage tilbrakte to år på Queen Mary's før han ble utskrevet. Vicarage gjennomgikk til sammen seks inngrep som gjenskapte ansiktshuden, øyelokkene, nesen og fingre.

© Gillies Archives, Queen Mary's Hospital

5000 soldater fikk nytt ansikt

Til sammen behandlet Harold Gillies og hans stab av leger fra Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og USA mer enn 5000 ødelagte ansikter. 

Gillies dokumenterte alle sine operasjoner med tegninger, modeller og fotografier som han brukte til å overbevise sine kirurgkollegaer om det banebrytende i hans metoder. 

I løpet av få år kopierte kirurger verden over den newzealandske legens teknikker med stor suksess.

Den endelige anerkjennelsen av Harold Gillies' medisinske resultater kom da han ga ut boken “Plastic Surgery of the Face” i 1920. 

Verket ble straks utnevnt til et av de viktigste bidragene i kirurgiens historie av tidsskriftet “British Medical Journal”.

Les mer

Harold Gillies: Plastic Surgery of the Face, Oxford University Press, 1920.

Kanskje du er interessert i