Slaget ved Somme

Åtte dager før slutten: Britiske soldater inspiserer de utbombede restene av en erobret landsby. 

© Imperial War Museum

Slaget ved Somme: 140 dager i helvete

Kampene pågikk i 140 dager og kostet over én million soldater livet. Da kruttrøyken la seg, hadde de allierte inntatt et område på bare 125 km2, som i tillegg var fullstendig rasert og strategisk helt ubetydelig. Kampene ved Somme er blant de mest omfattende, blodige og meningsløse menneskeskapte katastrofene i Europas historie.

1. juli 2016

Under et stabsmøte mellom de britiske og franske allierte, ble den franske generalen Joffre grepet av et raserianfall:

“Så gjør noe da,” skrek han til de forbløffede britiske offiserene. I sørvest var franskmennene hardt presset av den tyske offensiven nede ved den lille franske byen Verdun. Joffre var fast bestemt på å slå hardt til et annet sted på vestfronten slik at troppene ved Verdun fikk et pusterom.

Øverstkommanderende for de britiske styrkene, general Haig, innvilget ønsket. Sammen med Frankrike hadde britene bestemt at offensiven skulle settes inn ved Somme i august. Men den ble nå fremskyndet slik at den kunne finne sted allerede i juni.

De tyske feltinstallasjonene var utvilsomt noe av det mest motstandsdyktige man hadde sett, men Haig satset likevel på en lynkrig. Han satte sin lit til at et massivt granatbombardement ville slå hull i det tyske forsvaret. 

Tanken var at hvis tyskerne mistet sin overveldende forsvarsstyrke ved Somme, ville de miste overtaket de hadde fått i de franske områdene de hadde inntatt. Deretter kunne de britiske og franske fotfolkene samt Haigs tropper marsjere i ro og mak gjennom fiendens linjer og jage tyskerne­ tilbake over Rhinen – helt tilbake til Berlin.

Mørke skyer over Slaget ved Somme 

På vei til Somme: Uvitende om krigens helvete vinker britiske soldater til ære for fotografen.

© Imperial War Museum

Været var fint og klart da det innledende­ britiske bombardementet startet 24. juni. De første to dagene traff artilleriet målene, og britene kunne se og registrere nedslagene – men så la mørke skyer seg lavt og illevarslende over terrenget. Det var umulig for overvåkningsflyene å bedømme presisjonen, og titusenvis av granater ble avfyrt i blinde og landet i ingenmannsland.

Likevel gjennomboret de britiske angrepsfløytene morgenluften 1. juli klokken 07.30. Soldatene klatret opp stigene, over brystvernet og bega seg ut i ingenmannsland. I oppoverbakke og med solen i øynene stormet de frem mot fienden, bare for å oppdage at granatregnet hadde påført det tyske forsvaret relativt beskjedne skader.

Piggtråden var ikke revet over og den utgjorde fremdeles en dødbringende felle for de allierte styrkene. Mesteparten av de tyske maskingeværene var intakte og hamret løs på de angripende soldatene.

General Haig kunne ha valgt en annen taktikk, ventet tålmodig på bedre vær og avfyrt sperreild rett foran det fremrykkende infanteriet, som så ville ha i det minste en liten mulighet til å innta de tyske linjene. Taktikken hadde allerede blitt brukt med hell andre steder på Vestfronten­, men nå var været for dårlig og franskmennene krevde at tyskerne skulle angripes øyeblikkelig.

LES MER: Vil du vite mer om krigen? Gå til vårt store tema om 1. verdenskrig

Granatene regner over Somme

“Det var som om himmelen og jorden falt sammen,” forteller feltpresten J.M.S. Walker om bombardementet.

© Imperial War Museum

Artilleriet hadde et lager på 3 millioner granater som lå og ventet bak de britiske linjene.

General Haig hadde stilt opp to rekker med kanoner. De med minst kaliber ble plassert 900 meter bak fronten, den andre rekken med de tunge kanonene halvannen kilometer unna.

Begge rekkene var 25 kilometer lange, og for hver 60. meter sto det en kanon med tilhørende bemanning – over 400 i alt. På en uke rakk de å avfyre mer enn 1,5 millioner granater mot de tyske installasjonene – det tilsvarer 150 granater hvert eneste minutt, døgnet rundt, syv dager i strekk.

Etter en uke mente overkommandoen at tyskerne var svekket nok til at de alliertes infanteri kunne gå rolig mot de tyske­ linjene, og uten at det ble nødvendig å jage tyskerne opp av skyttergravene.

De 1,5 millioner britiske granatene drepte flere tusen tyskere, men var ikke nok til å rokke ved den samlede tyske forsvarsevnen før de allierte satte i gang stormløpet.

I løpet av slagets første dag ble 20 000 britiske soldater drept av de velposisjonerte tyske maskingeværstillingene. Ytterligere 37 000 ble hardt såret og sendt hjem.

Britiske maskingevær: Infanterister på vei over ingenmannsland hadde ikke mange sjanser når de møtte­ kuleregnet fra maskingeværene. Giftgassene gjorde det nødvendig å bruke gassmaske.

© Imperial War Museum

Soldatene i skyttergravene fryktet ikke bare fiendens kuler, kanoner og giftgasser. Døden hadde mange andre skikkelser. De utmagrede soldatene var svært utsatt for infeksjoner og sykdommer­. Blant de største utfordringene til sanitetstjenesten var koldbrann og de stadige utbruddene av tyfus.

Fienden bombarderte jevnlig forsyningslinjene, og den metertykke gjørmen gjorde det vanskelig å komme frem med hestetrukne ambulanser og kjerrer med mat. Det var derfor vanlig at soldatene ved fronten gikk uten mat eller nødvendig medisin i dagevis. 

Når forsyningene endelig nådde frem, hadde mange dødd av helt ordinære lidelser og maten smakte elendig – den inneholdt gjerne ikke tilstrekkelig med næring og i verste­ fall førte den med seg sykdom fra enhet til enhet. De som ikke ble så syke eller såret at de ble hjemsendt eller døde, sto i fare for å miste forstanden.

Før neste angrep: De alliertes skyttergraver var sparsommelig innredet, og etter en regnbyge risikerte soldatene å stå til knærne i gjørme. 

© Imperial War Museum

Kameratenes kamp mot døden og det uavbrutte bombardementet som hvert øyeblikk kunne ta livet av hvem som helst, var en hard psykisk påkjenning. I beste­ fall ble soldaten­ kampudyktig, i verste fall fikk situasjonen ham til å begå selvmord­, noe som fjernet enhver rest av kampmoral blant de overlevende­.

I dagboken sin beskriver pastor Walker forholdene ved det 21. britiske feltsykehuset: “Vi er i ferd med å drukne i sårede ... nå er vi oppe i 1500 mann, og det kommer bare flere og flere ... 1000 nye hver dag!”. 

Granatene­, maskingeværene og forholdene i skyttergravene tok flest liv. Men de nådeløse bakkekampene gjorde størst inntrykk på de overlevende. Utstyrt med håndgranater, gevær og bajonet­t sto fiender plutselig mann mot mann og så hverandre inn i øynene – kortpustet og med hamrende hjerter. 

Det fins vitnesbyrd om at fiender utvekslet høflige bemerkninger på gebrokkent tysk-engelsk-fransk før de avfyrte skuddet eller kjørte bajonetten inn i magen på motparten.

Ofte slepte soldater en hardt såret fiende i sikkerhet bak sine egne linjer. Midt i ingenmannsland ga sanitetspersonellet seg til å behandle de sårede uansett uniform, på tross av det strenge forbudet.

Kampene var blodige, men førte ikke til noen nevneverdige landerobringer. I midten av november­ 1916 innså de allierte at kampene var meningsløse, og valgte derfor å trekke styrkene ut av Somme.

Så mange døde i Slaget ved Somme

Døde:

Tyskere: 465 525

Briter: 419 654

Franskmenn: 204 253

Til sammen: 1 089 432

Kostnader

Ingen vet helt sikkert hvor mange penger som ble pumpet inn i slaget ved Somme, men for hele krigen er tallene:

De allierte: $ 145 388 000 000

Tyskland: $ 63 018 000 000

Til sammen: $ 208 406 000 000

Ved siden av prisen på materiell, medførte krigen store indirekte kostnader. Ødelagte bygninger, skip som ble senket og tap av produksjon i industri og landbruk beløp seg til ikke mindre enn $ 40 000 milliarder.

Kanskje du er interessert i